Vi er i eit anna type samfunn enn vi er vant til. Det er kvinnene som styrer. Mannfolka lever på andre sida av elva - som ville dyr som brølar i skogen. Eller dei lever på bordell i kvinnesamfunnet, som kastratsongarar eller som fordekte kvinner.
I dette samfunnet veks Jakoba opp. Eller Jakob, er det visst. Mor og tante har greid å halde det skjult at han eigentleg er ein gut. Han har kjole og lange fletter og underbukser som er så stramme at dei skjer i huda.
I starten av boka døyr tanta, og det blir mora og Jakoba som må finne ut av ting vidare. Mora vil at Jakoba skal bli songar. Det inneber å bli kastrert. Jakoba får ei oppvaking undervegs i historia. Det fins fleire som han, og ikkje minst; han kjenner tiltrekking til jenter og kåtskapen riv i kroppen.
Dette er første boka eg har lest av Leikvoll. Eg skal lese fleire. Dette er originalt og språket er nifst presist. Uro og frykt er sett på dagsorden frå første side. Historia er konkret, men likevel full av spørsmålsteikn for lesaren. Hva slags samfunn er dette? Kvifor haldast kjønna frå kvarandre? Kva har skjedd sidan samfunnet har vorte slik? Er det ingen utvegar for menneska i dette samfunnet? Og - er det nokon utveg for Jakoba?
Mystikken, eller tilsløringa, varer til siste side, og eg er framleis usikker på korleis eg skal tolke slutten. Det trur eg er heilt bevisst frå forfattaren, og eit poeng i seg sjølv. Korleis sleppe unna eit diktatur? Kva kan gjere deg fri?
Eg tilrår sterkt å lese denne boka. Eg lånte ho på biblioteket.
Viser innlegg med etiketten Anbefalinger. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Anbefalinger. Vis alle innlegg
onsdag 23. september 2015
fredag 7. august 2015
Andy Jones: Sammen
Innimellom kommer jeg ut av lesingen. Kanskje er jeg for travel, for fylt av andre ting, eller finner ikke den riktige boka til situasjonen.
Da jeg takket ja til leseekeksemplar av Andy Jones' Sammen var det med håp om at dette skulle være en lesegledebok som likevel ikke var for lettvint.
Og - så ble jeg ikke skuffet for dette er en deilig og hjertevarm bok. Fisher er 31. Han jobber i reklamebransjen, og har nettopp begynt å date Ivy som er ni år eldre. Ivy som jobber med hår- og sminke innen samme bransje, men som er minst jålete av alle. Hun har arr i ansiktet etter å ha gått gjennom et glassbord som barn. Fisher er forelsket, og vil mye mer. Naturlig nok blir han ganske redd når Ivy blir unnvikende allerede etter 19 dager.
Det viser seg at Ivy, som ikke trodde hun kunne få barn, er gravid.
Graviditet, et splitter nytt forhold, foreldre og søsken og venner (ikke minst El og samboer Phil) stiller spørsmål om det meste som de nyetablerte ikke vet hva de skal svare på. De har jo ikke rukket å bli kjent med hverandre før ALT skjer. Og hva med forelskelsen, kjærligheten, sexlivet?
Boka flyter lett og det er mye humor. Det er også alvor, på liv og død uten at jeg skal avsløre alt, bare noe. Fishers gode barndomskamerat El har Huntingtons sykdom og reduseres uke for uke, og Fishers mamma omkom i en bilulykke, noe som har satt dype spor.
Dette er en god feel-good, virkelig. Rose-Maries litteratur- og filmblogg betegner den likegodt som en sjarmbombe. Jeg anbefaler den også. Fishers og Ivys historie er perfekt for en dag på stranda eller noen timer på toget. NB! Ta med snytepapir!
Da jeg takket ja til leseekeksemplar av Andy Jones' Sammen var det med håp om at dette skulle være en lesegledebok som likevel ikke var for lettvint.
Og - så ble jeg ikke skuffet for dette er en deilig og hjertevarm bok. Fisher er 31. Han jobber i reklamebransjen, og har nettopp begynt å date Ivy som er ni år eldre. Ivy som jobber med hår- og sminke innen samme bransje, men som er minst jålete av alle. Hun har arr i ansiktet etter å ha gått gjennom et glassbord som barn. Fisher er forelsket, og vil mye mer. Naturlig nok blir han ganske redd når Ivy blir unnvikende allerede etter 19 dager.
Det viser seg at Ivy, som ikke trodde hun kunne få barn, er gravid.
Graviditet, et splitter nytt forhold, foreldre og søsken og venner (ikke minst El og samboer Phil) stiller spørsmål om det meste som de nyetablerte ikke vet hva de skal svare på. De har jo ikke rukket å bli kjent med hverandre før ALT skjer. Og hva med forelskelsen, kjærligheten, sexlivet?
Boka flyter lett og det er mye humor. Det er også alvor, på liv og død uten at jeg skal avsløre alt, bare noe. Fishers gode barndomskamerat El har Huntingtons sykdom og reduseres uke for uke, og Fishers mamma omkom i en bilulykke, noe som har satt dype spor.
Dette er en god feel-good, virkelig. Rose-Maries litteratur- og filmblogg betegner den likegodt som en sjarmbombe. Jeg anbefaler den også. Fishers og Ivys historie er perfekt for en dag på stranda eller noen timer på toget. NB! Ta med snytepapir!
søndag 26. juli 2015
Sara Stridsberg: Beckomberga
Jeg ble mer og mer glad i denne historien dess mer jeg nærmet meg slutten.
Vi møter Jackie. Datter av Lone og Jim. Jim som har et mørke i seg selv om han får andre til å lyse. Lone som liker å være alene og å reise.
Det er ikke så lett å skrive om denne boka. Den er kompleks. Jackie viser hvor sammensatt livet kan være. Kjærligheten. Ærligheten. Alkoholismen. Sykdommen. Morskapet. Omsorgen. Hva er normalitet? Hvilke referanser til hva som er rett og galt, fornuftig og ufornuftig, moralsk og umoralsk får man gjennom å ha en far som drikker og som legges inn på mentalsykehuset Beckomberga? Og en mor som lar datteren dra dit, samt lar 13-14-åringen være hjemme i leiligheten i ukevis mens hun selv drar utenlands? Hvem passer egentlig på Jackie? Og - trenger hun å bli passet på? Hvilke forutsetninger har hun for selv bli en god mor og være i sunne relasjoner?
Gjennom historien får vi smakebiter på mange relasjoner og menneskeskjebner. Jims mor Vita bar også på et mørke. Går psykisk sykdom i arv? Blir Jackie også syk? Hvordan kan Jim si at Jackie ikke er disponert for det? Og hva er egentlig psykisk syk? Hvor stor del av deg er sykdom og hva er deg/personlighet, uansett?
Det blir mange spørsmål og få svar fra meg.
Men hva er det når legen på sykehuset tar med seg utvalgte pasienter på byen om nettene? Hvorfor gjør han det? Er han selv syk? Er han ensom? Forsker han på hvordan pasientene hans tross alt greier seg utenfor institusjonen? Og hva er det med avdelingssykepleieren, som gir bort medisiner i bytte mot sex?
Og i gangene på sykehuset flyr store, hvite gjennomskinnelige sjøfugler. Eller gjør de ikke det? Pasienten Olaf har aldri greid å bli kjent med en dame og ikke hatt sex, men engelen kom og gjorde det godt for ham. Kanskje i hans egen fantasi. Og så, da? Drømmene og fantasiene teller vel også?
Jeg brukte litt tid og konsentrasjon på å komme inn i denne boka, men nå vil jeg bare være der, i dette underfundige, rare, skumle og fine universet.
Lesende skrivende har skrevet en helt annerledes omtale av denne boka som er veldig verdt å ta en titt på.
Boka er lånt på bilblioteket.
Vi møter Jackie. Datter av Lone og Jim. Jim som har et mørke i seg selv om han får andre til å lyse. Lone som liker å være alene og å reise.
Det er ikke så lett å skrive om denne boka. Den er kompleks. Jackie viser hvor sammensatt livet kan være. Kjærligheten. Ærligheten. Alkoholismen. Sykdommen. Morskapet. Omsorgen. Hva er normalitet? Hvilke referanser til hva som er rett og galt, fornuftig og ufornuftig, moralsk og umoralsk får man gjennom å ha en far som drikker og som legges inn på mentalsykehuset Beckomberga? Og en mor som lar datteren dra dit, samt lar 13-14-åringen være hjemme i leiligheten i ukevis mens hun selv drar utenlands? Hvem passer egentlig på Jackie? Og - trenger hun å bli passet på? Hvilke forutsetninger har hun for selv bli en god mor og være i sunne relasjoner?
Gjennom historien får vi smakebiter på mange relasjoner og menneskeskjebner. Jims mor Vita bar også på et mørke. Går psykisk sykdom i arv? Blir Jackie også syk? Hvordan kan Jim si at Jackie ikke er disponert for det? Og hva er egentlig psykisk syk? Hvor stor del av deg er sykdom og hva er deg/personlighet, uansett?
Det blir mange spørsmål og få svar fra meg.
Men hva er det når legen på sykehuset tar med seg utvalgte pasienter på byen om nettene? Hvorfor gjør han det? Er han selv syk? Er han ensom? Forsker han på hvordan pasientene hans tross alt greier seg utenfor institusjonen? Og hva er det med avdelingssykepleieren, som gir bort medisiner i bytte mot sex?
Og i gangene på sykehuset flyr store, hvite gjennomskinnelige sjøfugler. Eller gjør de ikke det? Pasienten Olaf har aldri greid å bli kjent med en dame og ikke hatt sex, men engelen kom og gjorde det godt for ham. Kanskje i hans egen fantasi. Og så, da? Drømmene og fantasiene teller vel også?
Jeg brukte litt tid og konsentrasjon på å komme inn i denne boka, men nå vil jeg bare være der, i dette underfundige, rare, skumle og fine universet.
Lesende skrivende har skrevet en helt annerledes omtale av denne boka som er veldig verdt å ta en titt på.
Boka er lånt på bilblioteket.
lørdag 28. mars 2015
Åsne Seierstad: En av oss. En fortelling om Norge
Så kom jeg også dit. At jeg var klar for å lese om Breivik og sommeren 2011, og det som kom etterpå.
Etter å ha lest både Moren av Marit Christensen, Geir Lippestads Det kan vi stå for og Jens Breiviks Min skyld? En fars historie er jeg veldig glad for at jeg bestemte meg for å lese mursteinsboka En av oss.
Åsne Seierstad går grundig til verks, og hun går inn i Norges nasjonale traume fra mange vinkler.
Hun skriver oss inn i barndommen til Anders Behring Breivik (heretter ABB). Gutten med en mentalt fraværende mor med store traumer fra barndommen og hvis vestkantfasade var redningen på alt. Og med en far som stort sett aldri var tilstede eller i nærheten på noe vis.
Vi får høre om en gutt som var apatisk, som ikke hadde venner, som tisset seg ut, som plaget dyr. Et barn det blir sendt bekymringsmelding om. Saken ble til slutt lukket av barnevernet til tross for en svært foruroligende rapport fra psykologer ved et familiesenter der ABB, moren og søsteren oppholdt seg noen uker da han var fire år gammel.
Den unge ABB prøvde å finne tilhørighet, først i taggermiljøet, deretter i FpU - men passet ikke inn. Han var personen som prøvde så (alt for) hardt, men kanskje aldri helt hadde troen på seg selv. Han var spinkel, blek, hadde krum nese, for lys stemme.
Etter dette gikk ABB inn i en eremittilværelse. Først spilte han Call of Duty døgnet rundt i flere år. Så begynte han å skrive på sitt Manifest, sitt ideologiske dokument. På nettet, via spill og diskusjonsgrupper blir han betydningsfull, i alle fall i egne øyne.
Deretter var det på tide å sette ideene ut i verden … Ved å planlegge krig, ved å kjøpe våpen, sy uniformer og det virkelig store og harde arbeidet - å lage en bombe.
Seierstad gir også flere av ofrene en stemme. Bano fra Nesodden. Viljar fra Svalbard. Simon fra Salangen. Forventningsfulle unge mennesker som hadde et brennende engasjement for samfunn og politikk og for menneskene i livet sitt. Bano og Simon kom ikke levende fra Utøya. Viljar overlevde som ved et under.
Forfatteren følger ABBs skritt den skjebnesvangre dagen. Den dagen alt går galt i Norge, for Norge. Den dagen ABB går til væpnet krig mot dem som har ført landet inn i multikulturalismen, dem som i følge han, har ødelagt samfunnet vårt.
Det er hjerteskjærende. Jeg forstår hvorfor det gikk såpass lenge før jeg ønsket å ta inn det som hendte 22. juli 2011. Det er forferdelig, det er uforståelig og det skulle ikke skjedd.
Denne boka er et viktig dokument om det som aldri må glemmes. Seierstad beskriver det bestialske, så hinsides stygt at det er langt forbi det man kan tenke seg til. Hun beskriver det enkelt og detaljert, med fakta og samtidig et hav av følelser. Ungdommene som vantro ser personen i politiuniform som løfter gevær eller pistol mot dem. Som sikter og skyter, sikter og skyter, sikter og skyter.
Jeg ser fortsatt for meg Torje, broren til Viljar, da 14-åringen med rødt hår står i skjul i en liten bergsprekk nede i vannet og roper "Kor e' Viljar, kor e' Viljar" til to andre ungdommer som svømmer forbi ham. Det var ikke eneste gang i løpet av boka tårene sto i øynene mine.
For en styrke mange av de rammede utviste og utviser hver dag. Banos søster Lara som fikk sluttordet i rettssaken. Så klok, så modig. Lillebroren til Johannes som sto ved glassburet der ABB satt under rettssaken og som satte sitt styggeste blikk i morderen da han fikk sjansen.
ABB ble til slutt dømt tilregnelig og til fengsel i 21 år. Andre fikk livene sine betraktelig mer ødelagt. 77 døde på attentatdagen. Mange sitter igjen med varige men og de etterlatte med en sorg de må bære resten av livet. Jeg ble rørt til tårer over omsorgen Simons foreldre fikk av sine venner i årene etter. På fjellet i Salangen står det en hytte i de vakreste omgivelser som heter Simonstua. Den leger nok ikke alle sår, men lindrer sorgen likevel.
Etter å ha lest både Moren av Marit Christensen, Geir Lippestads Det kan vi stå for og Jens Breiviks Min skyld? En fars historie er jeg veldig glad for at jeg bestemte meg for å lese mursteinsboka En av oss.
Åsne Seierstad går grundig til verks, og hun går inn i Norges nasjonale traume fra mange vinkler.
Hun skriver oss inn i barndommen til Anders Behring Breivik (heretter ABB). Gutten med en mentalt fraværende mor med store traumer fra barndommen og hvis vestkantfasade var redningen på alt. Og med en far som stort sett aldri var tilstede eller i nærheten på noe vis.
Vi får høre om en gutt som var apatisk, som ikke hadde venner, som tisset seg ut, som plaget dyr. Et barn det blir sendt bekymringsmelding om. Saken ble til slutt lukket av barnevernet til tross for en svært foruroligende rapport fra psykologer ved et familiesenter der ABB, moren og søsteren oppholdt seg noen uker da han var fire år gammel.
Den unge ABB prøvde å finne tilhørighet, først i taggermiljøet, deretter i FpU - men passet ikke inn. Han var personen som prøvde så (alt for) hardt, men kanskje aldri helt hadde troen på seg selv. Han var spinkel, blek, hadde krum nese, for lys stemme.
Etter dette gikk ABB inn i en eremittilværelse. Først spilte han Call of Duty døgnet rundt i flere år. Så begynte han å skrive på sitt Manifest, sitt ideologiske dokument. På nettet, via spill og diskusjonsgrupper blir han betydningsfull, i alle fall i egne øyne.
Deretter var det på tide å sette ideene ut i verden … Ved å planlegge krig, ved å kjøpe våpen, sy uniformer og det virkelig store og harde arbeidet - å lage en bombe.
Seierstad gir også flere av ofrene en stemme. Bano fra Nesodden. Viljar fra Svalbard. Simon fra Salangen. Forventningsfulle unge mennesker som hadde et brennende engasjement for samfunn og politikk og for menneskene i livet sitt. Bano og Simon kom ikke levende fra Utøya. Viljar overlevde som ved et under.
Forfatteren følger ABBs skritt den skjebnesvangre dagen. Den dagen alt går galt i Norge, for Norge. Den dagen ABB går til væpnet krig mot dem som har ført landet inn i multikulturalismen, dem som i følge han, har ødelagt samfunnet vårt.
Det er hjerteskjærende. Jeg forstår hvorfor det gikk såpass lenge før jeg ønsket å ta inn det som hendte 22. juli 2011. Det er forferdelig, det er uforståelig og det skulle ikke skjedd.
Denne boka er et viktig dokument om det som aldri må glemmes. Seierstad beskriver det bestialske, så hinsides stygt at det er langt forbi det man kan tenke seg til. Hun beskriver det enkelt og detaljert, med fakta og samtidig et hav av følelser. Ungdommene som vantro ser personen i politiuniform som løfter gevær eller pistol mot dem. Som sikter og skyter, sikter og skyter, sikter og skyter.
Jeg ser fortsatt for meg Torje, broren til Viljar, da 14-åringen med rødt hår står i skjul i en liten bergsprekk nede i vannet og roper "Kor e' Viljar, kor e' Viljar" til to andre ungdommer som svømmer forbi ham. Det var ikke eneste gang i løpet av boka tårene sto i øynene mine.
For en styrke mange av de rammede utviste og utviser hver dag. Banos søster Lara som fikk sluttordet i rettssaken. Så klok, så modig. Lillebroren til Johannes som sto ved glassburet der ABB satt under rettssaken og som satte sitt styggeste blikk i morderen da han fikk sjansen.
ABB ble til slutt dømt tilregnelig og til fengsel i 21 år. Andre fikk livene sine betraktelig mer ødelagt. 77 døde på attentatdagen. Mange sitter igjen med varige men og de etterlatte med en sorg de må bære resten av livet. Jeg ble rørt til tårer over omsorgen Simons foreldre fikk av sine venner i årene etter. På fjellet i Salangen står det en hytte i de vakreste omgivelser som heter Simonstua. Den leger nok ikke alle sår, men lindrer sorgen likevel.
søndag 8. februar 2015
Lena Andersson: Rettsstridig forføyning. En roman om kjærlighet
Lena Andersson har skrevet en bok om forhold. Hva er egentlig kjærlighet? Harmoni og gjensidighet eller streben mot noe som blir bra bare man prøver hardt nok?
Hovedpersonen Ester Nilsson blir betatt - eller kanskje enda mer besatt - av den eldre kunstneren Hugo Rask.
Ester, som er forfatter, skal skrive et essay om Hugo. De snakker om kunsten, samfunnet, det eksistensielle. Ester lager seg forestillinger om et liv sammen med Hugo. Fort og uten betenkeligheter gjør Ester det slutt med samboeren og hele hennes tankeverden dreier seg om Hugo og deres framtidige intellektuelle, kunstneriske og fantastiske samliv.
Men er Hugo interessert? Vi som lesere merker unnvikenheten hans fra første stund, og den kvelende iveren til Ester.
Tankene til Ester og utviklingen av en relasjon de to slett ikke legger det samme inn i, er gjenkjennelig. Så ærlig nært at det er ubehagelig å følge Ester gjennom et år med håp, fornektelse, sorg, nytt håp, nye skuffelser.
Mot slutten av boka refereres det til en erkjennelse. Den som blir forlatt har så mange spørsmål, så mange samtaler de ønsker å ha, så mye energi å legge inn i en omgjøring av beslutningen. Mens den som forlater er ferdig, ønsker ingen samtaler, har ingen svar å gi.
Denne boka er kritikerrost. Den er både lettlest og ikke lettlest, med det mener jeg at den er avansert i beskrivelsen av tanker og psykologisk drama samtidig som man lett dreves framover i en historie som må ende med uunngåelig undergang.
Hovedpersonen Ester Nilsson blir betatt - eller kanskje enda mer besatt - av den eldre kunstneren Hugo Rask.
Ester, som er forfatter, skal skrive et essay om Hugo. De snakker om kunsten, samfunnet, det eksistensielle. Ester lager seg forestillinger om et liv sammen med Hugo. Fort og uten betenkeligheter gjør Ester det slutt med samboeren og hele hennes tankeverden dreier seg om Hugo og deres framtidige intellektuelle, kunstneriske og fantastiske samliv.
Men er Hugo interessert? Vi som lesere merker unnvikenheten hans fra første stund, og den kvelende iveren til Ester.
Tankene til Ester og utviklingen av en relasjon de to slett ikke legger det samme inn i, er gjenkjennelig. Så ærlig nært at det er ubehagelig å følge Ester gjennom et år med håp, fornektelse, sorg, nytt håp, nye skuffelser.
Mot slutten av boka refereres det til en erkjennelse. Den som blir forlatt har så mange spørsmål, så mange samtaler de ønsker å ha, så mye energi å legge inn i en omgjøring av beslutningen. Mens den som forlater er ferdig, ønsker ingen samtaler, har ingen svar å gi.
Denne boka er kritikerrost. Den er både lettlest og ikke lettlest, med det mener jeg at den er avansert i beskrivelsen av tanker og psykologisk drama samtidig som man lett dreves framover i en historie som må ende med uunngåelig undergang.
tirsdag 27. januar 2015
Påfuglen
Trondhjemmere - kjenn deres besøkelsestid!
På scenen på Trøndelag teater skjer det noe viktig akkurat nå. I Påfuglen møter mennesker i den rike verden (Hundeland) mennesker fra den fattige verden (Fugleland).
Scenografi og regi og musikk - flott alt samen - men det er innholdet jeg har lyst å si noe om. Dette er tematikk som angår Trondheim midt i fleisen, som angår verden mitt i fleisen, midt i hjertet, mitt i den dårlige samvittigheten.
Du får alt midt i
midt i mot
og snudd igjen
Labradoren (Herbert Nordrum) sier noe om at vi må tenke prisipielt. Men må ikke prinsipper vike når nøden sitter rett foran deg på gaten? Eller: hva er de riktige prinsippene? For når hun du berger livet til like etter syns det er helt greit at barna hennes tømmer kontoen din, - hva da med prinsippene, fordommene, rettferdigheten, moralen?
Hva er rettferdig? Å måtte gå på skole, eller ikke ha muligheten til det? Er det riktig å ta vare på sine og si at man ikke kan redde verden? Er det riktig å forlate ungene sine? Stjele (fordi man sulter)? Drepe (fordi noen er uenig med deg)? Alle disse problemstillingene kastes opp, og opp mot hverandre, i Påfuglen til man ikke vet hvem man holder med eller hva som er moralsk og ikke.
Tankene raser der vi går fra forestillingen. Hvordan møter vi pappkoppen på gata? (Er det et menneske bak koppen også?) Ignorerer vi den med et blikk som ser stivt foran oss, går vi en omvei, svarer vi om koppen sier noe til oss, hvordan kjenner vi oss inni oss når dette pågår? Hvordan kjennes det å sitte bak koppen? Hva tenker han bak koppen? At livet er urettferdig? At om han får sjansen så tar han verdisakene til rikingen? Og mens jeg skriver dette innser jeg at jeg snakker om oss og dem.
Hvordan møter jeg mennesket bak pappkoppen i morgen? På samme måte som i dag? Jeg har jo mine prinsipper. Men jeg har heldigvis mye vennlighet og respekt også. Og jeg har fått en tankevekker i kveld. Jeg håper mange opplever Påfuglen, lar seg berøre og bevege. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Lykke til til oss alle!
På scenen på Trøndelag teater skjer det noe viktig akkurat nå. I Påfuglen møter mennesker i den rike verden (Hundeland) mennesker fra den fattige verden (Fugleland).
Scenografi og regi og musikk - flott alt samen - men det er innholdet jeg har lyst å si noe om. Dette er tematikk som angår Trondheim midt i fleisen, som angår verden mitt i fleisen, midt i hjertet, mitt i den dårlige samvittigheten.
Du får alt midt i
midt i mot
og snudd igjen
Labradoren (Herbert Nordrum) sier noe om at vi må tenke prisipielt. Men må ikke prinsipper vike når nøden sitter rett foran deg på gaten? Eller: hva er de riktige prinsippene? For når hun du berger livet til like etter syns det er helt greit at barna hennes tømmer kontoen din, - hva da med prinsippene, fordommene, rettferdigheten, moralen?
Hva er rettferdig? Å måtte gå på skole, eller ikke ha muligheten til det? Er det riktig å ta vare på sine og si at man ikke kan redde verden? Er det riktig å forlate ungene sine? Stjele (fordi man sulter)? Drepe (fordi noen er uenig med deg)? Alle disse problemstillingene kastes opp, og opp mot hverandre, i Påfuglen til man ikke vet hvem man holder med eller hva som er moralsk og ikke.
Tankene raser der vi går fra forestillingen. Hvordan møter vi pappkoppen på gata? (Er det et menneske bak koppen også?) Ignorerer vi den med et blikk som ser stivt foran oss, går vi en omvei, svarer vi om koppen sier noe til oss, hvordan kjenner vi oss inni oss når dette pågår? Hvordan kjennes det å sitte bak koppen? Hva tenker han bak koppen? At livet er urettferdig? At om han får sjansen så tar han verdisakene til rikingen? Og mens jeg skriver dette innser jeg at jeg snakker om oss og dem.
Hvordan møter jeg mennesket bak pappkoppen i morgen? På samme måte som i dag? Jeg har jo mine prinsipper. Men jeg har heldigvis mye vennlighet og respekt også. Og jeg har fått en tankevekker i kveld. Jeg håper mange opplever Påfuglen, lar seg berøre og bevege. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Lykke til til oss alle!
søndag 4. januar 2015
Monica Isakstuen: Om igjen
Julegaver fra Groskro pleier alltid å være veldig fine. Også Om igjen av Monica Isakstuen. En bok der teksten kommer til meg som en gave, og der innholdet kommer som en gave.
Isakstuen skriver utradisjonelt. Jeg liker det. Hun veksler raskt mellom romanens hovedperson Ida og Idas gamle venninne, pianisten Joyce Hatto, gjerne fra avsnitt til avsnitt. (Hatto; Navnet med bare en stavelse i fornavnet og to i etternavnet, så ulikt de lange, aristokratiske navnene på de andre unge pianistene som Hatto konkurrerer med. Dette er Hattos tanker navnet sitt, slik Isakstuen forestiller seg det kan ha vært.) Forfatteren har også med samtaler slik hun tenker seg dialogen mellom Ida og Hatto kan ha vært etter sistnevntes død. Slik for ordens skyld, Ida er en fiktiv person, Hatto var en (relativt) kjent pianist.
Isakstuen får fram to historier som ligner hverandres. Idas og Hattos utfordringer med foreldre, med menn, med kunsten. Med å ville få til mye, men ikke lykkes. For å være nummer to, eller middelmådig, er ikke å lykkes. Er det redselen for ikke å huskes som en stor pianist som får Hatto til å jukse? Til å utgi andre kjente pianisters innspillinger som sine egne? Det lurer Ida på. Isakstuen presenterer Idas spekulasjoner på en spennende måte. Det blir troverdig, Hatto kan ha tenkt slik. Ida er et middel til å få fram en mulig og troverdig historie om Hatto. Samtidig gir Idas liv og dilemmaer romanen flere lag.
Jeg kunne skrevet mer om denne boka, men i stedet vil jeg anbefale å lese den. Jeg tror det er en fordel å lese litt om Joyce Hatto og bedrageriet før man starter. En liten smakebit til slutt:
Du skal danse over tangentene men ikke presse dem ned. […] Dans, fingre! Som rosa ponnier eller gule sitronsommerfugler, gresshopper og lysegrønt skjelvende løv i skarp vårsol, akkurat slik Chopin skal høres ut […] Det kunne vært deg, føltes som det var deg. (s. 164)
Isakstuen skriver utradisjonelt. Jeg liker det. Hun veksler raskt mellom romanens hovedperson Ida og Idas gamle venninne, pianisten Joyce Hatto, gjerne fra avsnitt til avsnitt. (Hatto; Navnet med bare en stavelse i fornavnet og to i etternavnet, så ulikt de lange, aristokratiske navnene på de andre unge pianistene som Hatto konkurrerer med. Dette er Hattos tanker navnet sitt, slik Isakstuen forestiller seg det kan ha vært.) Forfatteren har også med samtaler slik hun tenker seg dialogen mellom Ida og Hatto kan ha vært etter sistnevntes død. Slik for ordens skyld, Ida er en fiktiv person, Hatto var en (relativt) kjent pianist.
Isakstuen får fram to historier som ligner hverandres. Idas og Hattos utfordringer med foreldre, med menn, med kunsten. Med å ville få til mye, men ikke lykkes. For å være nummer to, eller middelmådig, er ikke å lykkes. Er det redselen for ikke å huskes som en stor pianist som får Hatto til å jukse? Til å utgi andre kjente pianisters innspillinger som sine egne? Det lurer Ida på. Isakstuen presenterer Idas spekulasjoner på en spennende måte. Det blir troverdig, Hatto kan ha tenkt slik. Ida er et middel til å få fram en mulig og troverdig historie om Hatto. Samtidig gir Idas liv og dilemmaer romanen flere lag.
Jeg kunne skrevet mer om denne boka, men i stedet vil jeg anbefale å lese den. Jeg tror det er en fordel å lese litt om Joyce Hatto og bedrageriet før man starter. En liten smakebit til slutt:
Du skal danse over tangentene men ikke presse dem ned. […] Dans, fingre! Som rosa ponnier eller gule sitronsommerfugler, gresshopper og lysegrønt skjelvende løv i skarp vårsol, akkurat slik Chopin skal høres ut […] Det kunne vært deg, føltes som det var deg. (s. 164)
tirsdag 30. desember 2014
Lars Amund Vaage: Syngja
Lars Amund Vaage fekk Brageprisen i 2012 for denne boka. Den har vore i randsona av å bli teke med til kassa mange gonger, men eg har ikkje heilt vore i modus. Inntil litt før jul. Då vart ho med heim og har vore med i veska hit og dit samt ein tur til Bøfjorden før eg las ho ferdig.
Det er ei lita bok, litt over 200 sider.
Det er òg ei personleg bok som forfattaren seier det satt langt inne å skrive, og å gi ut.
Historia handlar om Vaage si dotter. Hans første barn. Eit barn det er noko med. Ho er annleis. Lærer ikkje. Knyter seg ikkje til foreldra. Ho spring, inn i sine eigne rom, ho spring ut i det ytre, men inn i seg sjølv. Hva er det med G? Kan ho lære, bli som andre?
Det er ei stor påkjenning å få eit barn som har store utfordringar. Korleis finn ein orda, språket for å skrive om det? Det er frykteleg vanskeleg. Det er så mange lag med innsikt og aksept som skal til før Vaage er komen til å skrive ut denne teksten. Mange mil med buss, bokstaveleg talt. Han kjørte buss i mange år ved sida av forfattarskapen sin.
Dette er ei rørande og sterk historie, full av kjærleik. Litt krevande å halde tråden på den måten eg las ho (nokre sider no og nokre sider då), men absolutt anbefalt.
Om det er nokon moral i boka tenker eg at det er å tore å stole på seg sjølv, og ikkje la fagfolka få det avgjerande ordet.
Det er ei lita bok, litt over 200 sider.
Det er òg ei personleg bok som forfattaren seier det satt langt inne å skrive, og å gi ut.
Historia handlar om Vaage si dotter. Hans første barn. Eit barn det er noko med. Ho er annleis. Lærer ikkje. Knyter seg ikkje til foreldra. Ho spring, inn i sine eigne rom, ho spring ut i det ytre, men inn i seg sjølv. Hva er det med G? Kan ho lære, bli som andre?
Det er ei stor påkjenning å få eit barn som har store utfordringar. Korleis finn ein orda, språket for å skrive om det? Det er frykteleg vanskeleg. Det er så mange lag med innsikt og aksept som skal til før Vaage er komen til å skrive ut denne teksten. Mange mil med buss, bokstaveleg talt. Han kjørte buss i mange år ved sida av forfattarskapen sin.
Dette er ei rørande og sterk historie, full av kjærleik. Litt krevande å halde tråden på den måten eg las ho (nokre sider no og nokre sider då), men absolutt anbefalt.
Om det er nokon moral i boka tenker eg at det er å tore å stole på seg sjølv, og ikkje la fagfolka få det avgjerande ordet.
torsdag 30. oktober 2014
Linnéa Myhre: Kjære
Kjære Linnéa Myhre,
jeg har lest boka di, Kjære, lest brevene til dine kjære, og til de mindre kjære.
Ikke har jeg lest bloggen din, og ikke visste jeg at du var kjæreste med Sondre Lerche. For jeg antar det må være ham. Jeg har hørt navnet ditt, og hadde en formening om at det var noe med spiseforstyrrelser knyttet til deg.
Så jeg var blank, og uten spesielle forventninger, da jeg startet å lese. Eller forresten, boka var en gave fra en person jeg setter stor lit til når det gjelder kultur generelt og litteratur spesielt, så noen forventninger om kvalitet hadde jeg. Og hvorfor jeg hadde fått denne boka gjorde meg nysgjerrig.
Sjangeren; brev: Hva var dette? Du har skrevet brev til venner og familie, men også til en sukett-produsent og til Santa Maria. Og du er nådeløs, ikke minst overfor deg selv. Jeg tenker at du skriver fram en utvikling i deg selv. Etter hvert blir du mindre nådeløs og viser forståelse overfor dem du skriver til. Du blir også friskere.
Psykiateren Finn, kan det være Finn Skårderud? Det er jo ikke så farlig, det som er bra er at du har slik tillit til ham. Slik i motsetning til terapeuten med tunika som tappet med fingeren og som gjorde deg gæren. Først i brevet til henne avslører du hvor negativ du var både til henne og opplegget hennes, og at du ikke turte si fra, eller slutte.
Disse brevene i en bok på drøye 150 sider er søren meg så glimrende skrevet, Linnéa. De løfter seg ut over hvert enkelt brev, de sier mye om hvordan en person med psykiske problemer tenker, de beretter om relasjoner med ærlighet, kjærlighet, skuffelse. Du skriver slik at jeg sitter igjen både rystet, glad og med litt mer innsikt.
Takk for brevene, jeg er glad jeg leste dem.
Med vennlig hilsen
Mette Moen Baatvik
jeg har lest boka di, Kjære, lest brevene til dine kjære, og til de mindre kjære.
Ikke har jeg lest bloggen din, og ikke visste jeg at du var kjæreste med Sondre Lerche. For jeg antar det må være ham. Jeg har hørt navnet ditt, og hadde en formening om at det var noe med spiseforstyrrelser knyttet til deg.
Så jeg var blank, og uten spesielle forventninger, da jeg startet å lese. Eller forresten, boka var en gave fra en person jeg setter stor lit til når det gjelder kultur generelt og litteratur spesielt, så noen forventninger om kvalitet hadde jeg. Og hvorfor jeg hadde fått denne boka gjorde meg nysgjerrig.
Sjangeren; brev: Hva var dette? Du har skrevet brev til venner og familie, men også til en sukett-produsent og til Santa Maria. Og du er nådeløs, ikke minst overfor deg selv. Jeg tenker at du skriver fram en utvikling i deg selv. Etter hvert blir du mindre nådeløs og viser forståelse overfor dem du skriver til. Du blir også friskere.
Psykiateren Finn, kan det være Finn Skårderud? Det er jo ikke så farlig, det som er bra er at du har slik tillit til ham. Slik i motsetning til terapeuten med tunika som tappet med fingeren og som gjorde deg gæren. Først i brevet til henne avslører du hvor negativ du var både til henne og opplegget hennes, og at du ikke turte si fra, eller slutte.
Disse brevene i en bok på drøye 150 sider er søren meg så glimrende skrevet, Linnéa. De løfter seg ut over hvert enkelt brev, de sier mye om hvordan en person med psykiske problemer tenker, de beretter om relasjoner med ærlighet, kjærlighet, skuffelse. Du skriver slik at jeg sitter igjen både rystet, glad og med litt mer innsikt.
Takk for brevene, jeg er glad jeg leste dem.
Med vennlig hilsen
Mette Moen Baatvik
onsdag 6. august 2014
Jo Nesbø: Sønnen
Sønnen er ikke Jo Nesbøs beste, men drivende nok for meg på et par late feriedager.
Nesbø skriver krim uten Harry Hole denne gangen. Nå er det Simon Kefas og Sonny Lofthus som er heltene. De korrupte er mange flere.
Historien foregår i Oslo. Jeg liker Oslo som lokasjon for Nesbøs bøker. Min gamle hjemby har så mange steder som vekker minner og gjenkjennelse.
Jeg vet ikke om modellen for Staten (fengsel) er Halden fengsel, men jeg så dette gedigne festningsverket for meg da jeg leste om Staten og livet der. Halden fengsel ble presentert i novellefilmen Cathedrals of Culture under Kosmorama tidligere i år. I den versjonen som gikk på norske kinoer senere ble novellefilmen om Halden fengsel tatt ut, men på dvd/blu-ray-versjonen fins sikkert filmen om Halden fengel. Cathedrals of Culture er absolutt verdt å se!
Nesbø bruker referanser til Bibelen denne gangen, inkludert bildet av sønnen. Sonny er sønn av politimannen Ab Lofthus. Han er ikke bare far, men forbilde og en hvis ære bør gjenopprettes. Etter farens død blir Sonny narkoman og kriminell, og innsatt på Staten. I fengslet blir han en andre kan betro seg til, og som trøster. Han tar også på seg skylden for andres forbrytelser. Men i Bibelen, og i Sønnen, står det: "Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde." Det ser ikke bare pent ut der Sonny har vært på besøk, men rettferdighet er idealet han holder opp. En tilsynelatende rettferdighet, riktignok, ting er ikke alltid slik de framstår.
Jeg er ingen krim-fan, men jeg er en Nesbø-fan og kommer til å lese neste bok fra denne forfatterens tastatur, i likhet med tusenvis av andre lesere. Slik er det bare.
Nesbø skriver krim uten Harry Hole denne gangen. Nå er det Simon Kefas og Sonny Lofthus som er heltene. De korrupte er mange flere.
Historien foregår i Oslo. Jeg liker Oslo som lokasjon for Nesbøs bøker. Min gamle hjemby har så mange steder som vekker minner og gjenkjennelse.
Jeg vet ikke om modellen for Staten (fengsel) er Halden fengsel, men jeg så dette gedigne festningsverket for meg da jeg leste om Staten og livet der. Halden fengsel ble presentert i novellefilmen Cathedrals of Culture under Kosmorama tidligere i år. I den versjonen som gikk på norske kinoer senere ble novellefilmen om Halden fengsel tatt ut, men på dvd/blu-ray-versjonen fins sikkert filmen om Halden fengel. Cathedrals of Culture er absolutt verdt å se!
Nesbø bruker referanser til Bibelen denne gangen, inkludert bildet av sønnen. Sonny er sønn av politimannen Ab Lofthus. Han er ikke bare far, men forbilde og en hvis ære bør gjenopprettes. Etter farens død blir Sonny narkoman og kriminell, og innsatt på Staten. I fengslet blir han en andre kan betro seg til, og som trøster. Han tar også på seg skylden for andres forbrytelser. Men i Bibelen, og i Sønnen, står det: "Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde." Det ser ikke bare pent ut der Sonny har vært på besøk, men rettferdighet er idealet han holder opp. En tilsynelatende rettferdighet, riktignok, ting er ikke alltid slik de framstår.
Jeg er ingen krim-fan, men jeg er en Nesbø-fan og kommer til å lese neste bok fra denne forfatterens tastatur, i likhet med tusenvis av andre lesere. Slik er det bare.
mandag 21. juli 2014
Gunnhild Corwin: Idas dans
Ida er 18. Ida får kreft.
Gunnhild er mamma. Gunnhild følger Ida hele veien, til det aller siste.
Gunnhild Corwin skriver noe slik som at hun velger å være så tett på datteren at det ikke handler om å slippe taket, ikke kutte navlestrengen eller å la Ida dø. Det handler om å være i symbiose med datteren inntil det siste, å ta henne inn igjen med navlestrengen. Slik at Ida forblir. Ida skal ikke glemmes, bli et tilbakelagt stadium. Hun skal være med videre, selv om hun er død.
Ida, ung, sterk, og en habil danser. Så blir hun forkjølet og det varer og rekker uten at hun blir frisk igjen. En tur til legen, og verden er snudd opp ned - diagnosen er akutt leukemi.
Det er fantastisk å lese om kjærligheten og samholdet i familien Corwin. Ida, mor, far, søsken og kjæreste greier å leve i en prekær situasjon, de nyter og gjør det mest positive ut av alle vendepunkter i sykdomshistorien. Det er moren som er tettest på Ida, og at familien greier å være så rause mot hverandre i den krevende situasjonen er beundringsverdig. Ida sover på farens plass i dobbeltsengen, og det kunne lett ha blitt ubalanse i en familie når strukturene endres og relasjonene utfordres. Kjæresten som vekselvis tar plass og viker for andre imponerer meg også veldig.
Gunnhild Corwin klarer å formidle denne sterke historien på en ærlig og nær måte. Det er ille å si at dette ble en pageturner, men jeg greide knapt å legge fra meg boka. Enda jeg visste hvor ille det ville gå, og enda så rystende nært og nakent vi ble tatt med inn i livene deres. Her er det mye å lære om respekt, verdighet og glede. Anbefales på det varmeste!
Gunnhild er mamma. Gunnhild følger Ida hele veien, til det aller siste.
Gunnhild Corwin skriver noe slik som at hun velger å være så tett på datteren at det ikke handler om å slippe taket, ikke kutte navlestrengen eller å la Ida dø. Det handler om å være i symbiose med datteren inntil det siste, å ta henne inn igjen med navlestrengen. Slik at Ida forblir. Ida skal ikke glemmes, bli et tilbakelagt stadium. Hun skal være med videre, selv om hun er død.
Ida, ung, sterk, og en habil danser. Så blir hun forkjølet og det varer og rekker uten at hun blir frisk igjen. En tur til legen, og verden er snudd opp ned - diagnosen er akutt leukemi.
Det er fantastisk å lese om kjærligheten og samholdet i familien Corwin. Ida, mor, far, søsken og kjæreste greier å leve i en prekær situasjon, de nyter og gjør det mest positive ut av alle vendepunkter i sykdomshistorien. Det er moren som er tettest på Ida, og at familien greier å være så rause mot hverandre i den krevende situasjonen er beundringsverdig. Ida sover på farens plass i dobbeltsengen, og det kunne lett ha blitt ubalanse i en familie når strukturene endres og relasjonene utfordres. Kjæresten som vekselvis tar plass og viker for andre imponerer meg også veldig.
Gunnhild Corwin klarer å formidle denne sterke historien på en ærlig og nær måte. Det er ille å si at dette ble en pageturner, men jeg greide knapt å legge fra meg boka. Enda jeg visste hvor ille det ville gå, og enda så rystende nært og nakent vi ble tatt med inn i livene deres. Her er det mye å lære om respekt, verdighet og glede. Anbefales på det varmeste!
mandag 26. mai 2014
Kjell Westö: Svik 1938
Svik. Det er litt av et ord. Litt gammelmodig nærmest. En sviker, en som forråder fedrelandet. Svik er liksom mer alvorlig enn å svikte, være utro eller forsømme. Det er et ord som beskriver noe uopprettelig.
Et svik er et "tilfelle av at man går bort fra sitt ord/sitt løfte/sin tilhørighet" står det i no.wiktionary.org
Så hva er sviket i Kjell Westös bok? Vi er i en tøff tid politisk sett, Adolf Hitler vinner fram i Europa. Hvem støtter man, og hvorfor? Kan man beholde sin integritet om man støtter maktovergrep og idealer som tilsier at menneskeverdet graderes? Hvor mye kan man stå opp for sine meninger og idealer uten å ødelegge for seg selv i en slik tid - vennskap og forretninger kan settes på spill.
Advokat Claes Thune kommer opp i slike dilemmaer. Og det i en situasjon der han i utgangspunktet føler seg sviktet på det personlige plan. Kona har gått fra ham og blitt sammen med en av hans beste venner. Om ikke det var nok blir Thune - ja, det tror han selv, i alle fall - utlevert i ekskonas novellesamling bestående av erotiske fortellinger.
Når vi befinner oss i Finland på 30-tallet er også borgerkrigen i 1918 et bakteppe for det som skjer. I vakumet som oppsto etter revolusjonen i Russland året før, kjempet de røde og de hvite om makten i Finland. I løpet av noen måneder døde 37 000 mennesker i kamp eller i fangeleirer. Det skal vise seg at Thunes nye kontordame, Matilda Wiik, var et offer i denne krigen.
Det er dramatiske historier som rulles opp, og forfatteren greier å vise hvilke konsekvenser de samfunnsmessige hendelsene og konfliktene gir for enkeltmennesker: Hvordan de virker på psyken, selvbildet og integriteten til hver enkelt.
Dette er grøssende bra! På grunn av de troverdige og sammensatte personene, og på grunn av den geniale oppbyggingen av romanen. Hvordan går dette egentlig? For hvem kan dette gå bra, om for noen?
Bok fikk jeg som leseeksemplar fra Pax - takk!
Et svik er et "tilfelle av at man går bort fra sitt ord/sitt løfte/sin tilhørighet" står det i no.wiktionary.org
Så hva er sviket i Kjell Westös bok? Vi er i en tøff tid politisk sett, Adolf Hitler vinner fram i Europa. Hvem støtter man, og hvorfor? Kan man beholde sin integritet om man støtter maktovergrep og idealer som tilsier at menneskeverdet graderes? Hvor mye kan man stå opp for sine meninger og idealer uten å ødelegge for seg selv i en slik tid - vennskap og forretninger kan settes på spill.
Advokat Claes Thune kommer opp i slike dilemmaer. Og det i en situasjon der han i utgangspunktet føler seg sviktet på det personlige plan. Kona har gått fra ham og blitt sammen med en av hans beste venner. Om ikke det var nok blir Thune - ja, det tror han selv, i alle fall - utlevert i ekskonas novellesamling bestående av erotiske fortellinger.
Når vi befinner oss i Finland på 30-tallet er også borgerkrigen i 1918 et bakteppe for det som skjer. I vakumet som oppsto etter revolusjonen i Russland året før, kjempet de røde og de hvite om makten i Finland. I løpet av noen måneder døde 37 000 mennesker i kamp eller i fangeleirer. Det skal vise seg at Thunes nye kontordame, Matilda Wiik, var et offer i denne krigen.
Det er dramatiske historier som rulles opp, og forfatteren greier å vise hvilke konsekvenser de samfunnsmessige hendelsene og konfliktene gir for enkeltmennesker: Hvordan de virker på psyken, selvbildet og integriteten til hver enkelt.
Dette er grøssende bra! På grunn av de troverdige og sammensatte personene, og på grunn av den geniale oppbyggingen av romanen. Hvordan går dette egentlig? For hvem kan dette gå bra, om for noen?
Bok fikk jeg som leseeksemplar fra Pax - takk!
søndag 4. mai 2014
Nicole Krauss: Kjærlighetens historie
Dette er den andre boka jeg leser av Nicole Krauss. Jeg har tidligere skrevet om Det store huset. Krauss skriver spennende historier som flettes inn i hverandre. Det hun gjør er komplisert, og ikke så lett å følge med på. Slik også i Kjærlighetens historie, eller The History of Love, som den heter på originalspråket. Vakker tittel.
Det er vakre, vare og originale mennesker vi møter i boka. Mennesker som rører meg. Vi er i Polen og i New York, før andre verdenskrig og på 2000-tallet. Leo er forelsket i Alma, og skriver en bok om det. Men Alma dro til Amerika, og manuset forsvant. Hvordan kommer det da til at boka er blitt gitt ut - på spansk?
Morsomt og sårt. Alt det menneskelige. Ønske om kjærlighet. Om å bli sett. Om å finne mening, og finne igjen sin(e) kjære. Og om ærlighet og løgn.
Fordi boka er kompleks, fordi den er så fin, så selvlysende, ble det ikke så lett å skrive om den. Jeg har lyst å lese den en gang til. Etter å ha vært i Polen, - og kanskje New York?
Boka kjøpe jeg en lys fredag, jeg hadde fri og ruslet på kjærlighetstur i Trondheims gater. På Wangsmo antikvariat fant jeg denne. Anbefaler historien, og Wangsmo, og å nyte kjærligheten.
Det er vakre, vare og originale mennesker vi møter i boka. Mennesker som rører meg. Vi er i Polen og i New York, før andre verdenskrig og på 2000-tallet. Leo er forelsket i Alma, og skriver en bok om det. Men Alma dro til Amerika, og manuset forsvant. Hvordan kommer det da til at boka er blitt gitt ut - på spansk?
Morsomt og sårt. Alt det menneskelige. Ønske om kjærlighet. Om å bli sett. Om å finne mening, og finne igjen sin(e) kjære. Og om ærlighet og løgn.
Fordi boka er kompleks, fordi den er så fin, så selvlysende, ble det ikke så lett å skrive om den. Jeg har lyst å lese den en gang til. Etter å ha vært i Polen, - og kanskje New York?
søndag 23. mars 2014
Anita Krohn Traaseth: Godt nok for de svina
I dag har jeg møtt Anita Krohn Traaseth. Forfatter av Godt nok for de svina. En leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet og av bloggen tinteguri.com
Krohn Traaseth har vært svært mye omtalt etter at boka ble lansert, og spesielt etter 8. mars da hun hadde bokfest i speilsalen på Grand hotell i Oslo. Hun er blant annet blitt kritisert for å være en del av en eksklusiv gruppe (kvinnelige, obs. obs.) toppledere som heier på hverandre i sosiale medier i form av hjerter og rosende ord. Fenomenet er blitt kalt rosa sukkerspinn. Og noe mindre seriøst enn rosa sukkerspinn, det finst vel ikke?
Etter å ha lest boka denne uka, og vært vitne til stor oppmerksomhet i media rundt personen Krohn Traaseth, så jeg fram til bokbad på Trondheim folkebibliotek. Forfatteren var ikledd knall rosa genser, og svært tydelig på at hun ikke ønsket å framstå som en pinup-jente for rosa sukkerspinn.
Som bokas tittel indikerer, dette er en bok om en "leders tanker". Krohn Traaseths filosofi handler om at vi er hele mennesker. Som leder må man "se mennesket foran seg, ikke bare kolonnen i excel", sa hun under bokbadet i dag. Hun understreker at hun er et helt menneske med sin historie, det samme er hennes ansatte. Derfor velger hun å være åpen, også om sin personlige historie knyttet til moren. Moren var bipolar og tok sitt eget liv. Det har gitt Krohn Traaseth styrke, eller posttraumatisk vekst, som fenomenet kalles. Forskning de siste ti årene viser at mange oppnår økt selvinnsikt, perspektiv og mestringsevne av å oppleve et traume.
Videre er hennes erfaring at det er lurt å ha en mentor og å drive med mental trening. Krohn Traaseth forteller i boka om hvordan Harald Nordvik ble hennes mentor. Det er interessant å lese om motet hun benytter for å komme videre og dit hun ønsker seg. Man risikerer et nei, og avslag er en del av veien man må gå. Hun skriver om da hun selv ble arbeidsledig og hvor fornedrende hun opplevde det å oppsøke Nav og sitte på utstilling i lokalene mens hun fylte ut kravskjemaet. En del av den mentale treningen topplederen bedriver er å utforske sine egne fordommer - og å være kritisk til dem. Ofte har hun måtte revurdert sine egne holdninger, blant annet til kvinnekonferanser og til Märthas engler. En annen måte forfatteren driver mental trening på er å skrive, gjennom å skrive tar hun tankene ned og konkretiserer dem.
Som leder er Krohn Traaseth opptatt av å sette sitt preg på arbeidsplassen, og ved å gjøre det med en forbindelse til historien. I HP innførte hun speed dating med sjefen. I løpet av den første tiden i ny jobb gjennomførte hun 170 samtaler med medarbeidere før hun var klar for å utforme en strategi som var forankret. Hver fredag sender hun fredagsmail til alle sine ansatte. Og i tillegg bruker hun alle de sosiale mediene aktivt. - Jeg blogger i stedet for å jogge, sier hun. Det er en viktig del av hennes strategi i HP å være synlig for, og i dialog med, ansatte og kommende ansatte, kunder og kommende kunder. Da må hun være der de er.
Så er det arven fra faren, han som sa at nå er det jammen "godt nok for de svina". Svina, det kunne være hvem som helst, arbeidsgiver, kunder, familie. Uttrykket sier både noe om en holdning og om en standard, etter min mening. Man yter, men et sted går grensen, nå får det holde. Man skal ikke slite seg ut, man skal for eksempel ikke være for mye flink pike. Krohn Traaseth sier at balanse i livet er viktig, det samme er prioritering, delegering - og å hvile.
Boka er en selvbiografi. Jeg skulle ønske at forfatteren gikk enda mer utover seg selv og bedriften, til å si noe om det norske samfunnet som kontekst for å være kvinnelig norsk toppleder og i hvor stor grad samfunnsstrukturene både gir muligheter og frihet, men også fortsatt begrenser kvinner. På bokbadet i dag spør Krohn Traaseth: - Hvorfor vil ikke jentene ta dette ansvaret [med å bli leder]? Jeg er nysgjerring på hva både Krohn Traaseth og andre mener om hvor forklaringene ligger? Er det på det individuelle plan; må kvinner bli mentalt sterkere og gi mer blaffen i å være flinke piker? Eller er det på det strukturelle plan; enda bedre ordninger og tilrettelegging i samfunnet?
Som toppleder er hun opptatt av å styrke underskogen; se talentene og sette mot i medarebeidere, av begge kjønn. Via boken, og bloggen sin, er hun med sin åpenhet med på å dele erfaringer. Det er utrolig motiverende og lærerikt. Å dele er bra, å heie er også bra. I min jobb er jeg opptatt av å se mine frivillige medarbeidere; Å etablere en relasjon, å huske hver og en og hva de heter, selv om de er mange. Og selvsagt, å huske at alle er vi hele mennesker.
Litt morsomt at Krohn Traaseth på dagens bokbad da hun snakket om å si fra - for eksempel til Dagens Næringsliv når man føler seg misbrukt i rosa sukkerspinn-saken - også nevnte mitt motto: - Jeg gir meg aldri. Det uttrykket brukte jeg i mitt første "ordentlige" jobbintervju, og i sjefens tale da jeg sluttet minnet hun meg på det. I mange år levde jeg mottoet veldig bokstavelig, etter hvert har jeg lært at av og til skal man gi seg mens leken er god. Men aldri gi seg ved første korsveg.
Boka er lett å lese og inspirerende for ledere og medarbeidere av i dag og de neste årene. Jeg gleder meg til å følge forfatteren videre på tinteguri.com og til å se hvor mye andelen kvinnelige toppledere øker det neste tiåret.
tirsdag 4. mars 2014
Trude Lorentzen: Mysteriet mamma
Trude Lorentzen har skrevet en utforskende, personlig og ærlig bok om sin mor, og aller mest om seg selv.
Lorentzen er journalist av yrke, jobber i Dagbladet og har mann og to barn.
I sin egen oppvekst var hun en del av en bitteliten familie som besto av henne og den varme og ressurssterke moren, Mia.
Mia, med bakgrunn fra borgerskapet, møter Pål Eilert, fra arbeiderklassen og Oslo øst. Etter mange år får de Trude. Trude blir det eneste barnet til Mia, og da Trude er to år blir mor og datter tosomme om det meste. Uten at det er særlig problematisk.
Men en dag forsømmer Mia seg. Pianoet på skolen, der hun er inspektør, er ikke stemt. Eleven som skal spille "Deilig er jorden" får en litt spesiell utfordring og tilhørerne en litt spesiell versjon av salmen. Mia er overbevist om at hun har dummet seg fullstending ut.
Kanskje startet ubalansen i Mia nøyaktig med denne opplevelsen, og følelsen av utilstrekkelighet, - eller kanskje ikke. Den illustrerer i alle fall et poeng. Et ustemt piano, en ustemt Mia, en ustemt mamma.
I mange år etter morens død skyver Lorentzen det hele unna seg, hva som hendte og hvorfor. Hun ville ikke forbindes med morens som ble gal og hoppet i døden fra sjuende etasje. Da faren oppmuntrerer henne til å gå gjennom morens gamle saker på loftet begynner forfatteren arbeidet med å nærme seg det som skjedde og å jakte på noen svar. Hvordan kunne en frisk og oppgående person bli så syk, så fort?
Dette er en historie som rev meg med fra første kapittel. Den er godt bygd opp og gir meg hele tiden lyst til å lese videre. Det er ikke en bok som stakkarsliggjør noen eller anklager noen, den er ærlig og likevel full av respekt og kjærlighet.
Boka ble anbefalt av en venninne. Takk, takk L.
Lorentzen er journalist av yrke, jobber i Dagbladet og har mann og to barn.
I sin egen oppvekst var hun en del av en bitteliten familie som besto av henne og den varme og ressurssterke moren, Mia.
Mia, med bakgrunn fra borgerskapet, møter Pål Eilert, fra arbeiderklassen og Oslo øst. Etter mange år får de Trude. Trude blir det eneste barnet til Mia, og da Trude er to år blir mor og datter tosomme om det meste. Uten at det er særlig problematisk.
Men en dag forsømmer Mia seg. Pianoet på skolen, der hun er inspektør, er ikke stemt. Eleven som skal spille "Deilig er jorden" får en litt spesiell utfordring og tilhørerne en litt spesiell versjon av salmen. Mia er overbevist om at hun har dummet seg fullstending ut.
Kanskje startet ubalansen i Mia nøyaktig med denne opplevelsen, og følelsen av utilstrekkelighet, - eller kanskje ikke. Den illustrerer i alle fall et poeng. Et ustemt piano, en ustemt Mia, en ustemt mamma.
I mange år etter morens død skyver Lorentzen det hele unna seg, hva som hendte og hvorfor. Hun ville ikke forbindes med morens som ble gal og hoppet i døden fra sjuende etasje. Da faren oppmuntrerer henne til å gå gjennom morens gamle saker på loftet begynner forfatteren arbeidet med å nærme seg det som skjedde og å jakte på noen svar. Hvordan kunne en frisk og oppgående person bli så syk, så fort?
Dette er en historie som rev meg med fra første kapittel. Den er godt bygd opp og gir meg hele tiden lyst til å lese videre. Det er ikke en bok som stakkarsliggjør noen eller anklager noen, den er ærlig og likevel full av respekt og kjærlighet.
Boka ble anbefalt av en venninne. Takk, takk L.
søndag 23. februar 2014
Alice Munro: Alice Munros beste. Noveller i utvalg
Bokdamene på Byneset er i gang med et nytt leseår.
Boksirkelen har slitt litt med å finne sin form. Hva ønsker man å lese? Hvor mye får man lest? Hva er en god frekvens for å møtes? Hva er ambisjonene våre?
Vi er fem damer. Alle liker å lese, men det er ulikt hvor mye vi får lest. Hvordan vi finner bøker varierer. Vi har prøvd å velge på omgang og vi har vært gjennom nobelprisvinnere. Det skal mye til for å finne noe som fenger alle like mye og som er motiverende nok til å komme gjennom boka.
Siste grepet vi prøvde oss på var å lese noveller. Lese en novelle hver fra Alice Munros beste. Og utrolig nok og heldigvis: Munro fenget oss alle (ihvertfall oss fire som møttes denne gangen).
Vi leste de fem første novellene i boka, og hver av oss fortalte om "sin" novelle. Vi fant fort likhetstrekk i fortellingne. Sterke, spesielle og sammensatte kvinner, mer endimensjonale menn. Små samfunn der man blir sett og man skal passe seg for Janteloven. Sosiale forskjeller. Munros obervasjonsevne og blikk og formidlingen av dette.
Diskusjonen ble ivrig og engasjementet stort blant bokdamene. Hurra! Det gjorde oss godt.
Selv leste jeg "Tiggerpiken", opprinnelig fra novellesamlingen med samme tittel. Om Rose og Patrick. Patrick som er så sikker på at dette er den store kjærligheten, og Rose som tenker at Patrick er den bleikeste og mest tafatte typen hun kan tenke seg. Men hun kan ta feil, kan hun ikke; er han likevel mannen i hennes liv? Er han den hun vil ha til tross for deres ulike sosiale bakgrunn og hennes stadig tilbakevendende tvil?
Munro får så godt fram de små tegnene på at ting ikke er bra, i atferden og i tankene. Roses påtatte vennlighet og hennes livlighet er like mye for å overbevise seg selv som å overbevise Patrick om at også hun elsker ham. Ganske genialt, og liksom veldig enkelt gjort av Munro. Jeg er imponert.
Bokdamene bestemte seg for å fortsette med noveller i og med at det ble vellykket. Til neste treff leser vi Ferdinand von Schirach. Vi velger selv novelle(r) fra Skyld og Forbrytelser. Jeg har allerede lest flere av novellene i Skyld, og dette er sterke saker. Jeg er spent på hva de andre bokdamene syns.
Boksirkelen har slitt litt med å finne sin form. Hva ønsker man å lese? Hvor mye får man lest? Hva er en god frekvens for å møtes? Hva er ambisjonene våre?
Vi er fem damer. Alle liker å lese, men det er ulikt hvor mye vi får lest. Hvordan vi finner bøker varierer. Vi har prøvd å velge på omgang og vi har vært gjennom nobelprisvinnere. Det skal mye til for å finne noe som fenger alle like mye og som er motiverende nok til å komme gjennom boka.
Siste grepet vi prøvde oss på var å lese noveller. Lese en novelle hver fra Alice Munros beste. Og utrolig nok og heldigvis: Munro fenget oss alle (ihvertfall oss fire som møttes denne gangen).
Vi leste de fem første novellene i boka, og hver av oss fortalte om "sin" novelle. Vi fant fort likhetstrekk i fortellingne. Sterke, spesielle og sammensatte kvinner, mer endimensjonale menn. Små samfunn der man blir sett og man skal passe seg for Janteloven. Sosiale forskjeller. Munros obervasjonsevne og blikk og formidlingen av dette.
Diskusjonen ble ivrig og engasjementet stort blant bokdamene. Hurra! Det gjorde oss godt.
Selv leste jeg "Tiggerpiken", opprinnelig fra novellesamlingen med samme tittel. Om Rose og Patrick. Patrick som er så sikker på at dette er den store kjærligheten, og Rose som tenker at Patrick er den bleikeste og mest tafatte typen hun kan tenke seg. Men hun kan ta feil, kan hun ikke; er han likevel mannen i hennes liv? Er han den hun vil ha til tross for deres ulike sosiale bakgrunn og hennes stadig tilbakevendende tvil?
Munro får så godt fram de små tegnene på at ting ikke er bra, i atferden og i tankene. Roses påtatte vennlighet og hennes livlighet er like mye for å overbevise seg selv som å overbevise Patrick om at også hun elsker ham. Ganske genialt, og liksom veldig enkelt gjort av Munro. Jeg er imponert.
Bokdamene bestemte seg for å fortsette med noveller i og med at det ble vellykket. Til neste treff leser vi Ferdinand von Schirach. Vi velger selv novelle(r) fra Skyld og Forbrytelser. Jeg har allerede lest flere av novellene i Skyld, og dette er sterke saker. Jeg er spent på hva de andre bokdamene syns.
lørdag 15. februar 2014
Lisa Aisato: Fugl
Fugl er nominert til Bokbloggerprisen 2013 i åpen klasse. Siljes skriblerier samordner bloggpostene om denne boka i forbindelse med nomineringen og samlesingen.
Fugl er en barnebok, og en bildebok. Fugl er vakker, langsom og litt trist.
Bildet mitt er knipset med mobilkamera og det faller skygge over illustrasjonene fra telefonen. I en liten by sitter jenta i et tre. Blikket er vendt bort. Blikket er lengtende. I alle illustrasjonene fester jeg meg ved blikket, - åpent, sårt, søkende. På andre bilder er blikket nedslått. Jenta bor hos bestefar. Bestefar virker snill.
Hvordan kan jenta komme seg bort? Jo, hvis hun var en fugl kunne hun fly sørover med de andre fuglene. Men kan man bli en fugl? Jenta ønsker det seg veldig sterkt. Til slutt blir hun en fugl, og flyr på sterke vinger. Nå er det bestefar som venter på henne, at hun skal komme tilbake med våren.
Det er en ganske vemodig bok. Hvorfor lengter jenta bort? Hva lengter hun egentlig etter? Kanskje har hun en følelse av ikke å høre til og tenker at det fins en annen plass som er ment for henne? Eller lengter hun etter å være fri, fri som en fugl?
Dette er en nydelig bok. Fargerike, gripende tegninger. Enkel, poetisk tekst.
Om denne når helt opp i konkurransen om å vinne Bokbloggerprisen, er jeg spent på. Den fortjener i alle fall oppmerksomhet og å bli lest.
Bildet mitt er knipset med mobilkamera og det faller skygge over illustrasjonene fra telefonen. I en liten by sitter jenta i et tre. Blikket er vendt bort. Blikket er lengtende. I alle illustrasjonene fester jeg meg ved blikket, - åpent, sårt, søkende. På andre bilder er blikket nedslått. Jenta bor hos bestefar. Bestefar virker snill.
Hvordan kan jenta komme seg bort? Jo, hvis hun var en fugl kunne hun fly sørover med de andre fuglene. Men kan man bli en fugl? Jenta ønsker det seg veldig sterkt. Til slutt blir hun en fugl, og flyr på sterke vinger. Nå er det bestefar som venter på henne, at hun skal komme tilbake med våren.
Det er en ganske vemodig bok. Hvorfor lengter jenta bort? Hva lengter hun egentlig etter? Kanskje har hun en følelse av ikke å høre til og tenker at det fins en annen plass som er ment for henne? Eller lengter hun etter å være fri, fri som en fugl?
Dette er en nydelig bok. Fargerike, gripende tegninger. Enkel, poetisk tekst.
Om denne når helt opp i konkurransen om å vinne Bokbloggerprisen, er jeg spent på. Den fortjener i alle fall oppmerksomhet og å bli lest.
tirsdag 4. februar 2014
Ruth Lillegraven: Urd
Dikt. Kortprosa. Forteljing.
Ei historie om Seselja. Ho som levde frå rett før 1900-talet, til 1975. Ho som var "faster til alle, og likevel ikkje til nokon". Dei få orda seier så mykje - er fine og triste på same tid.
Ei historie om Cecilie. Som blir fødd nestan i same stunda Seselja døyr. I motsetnad til Seselja skal Cecilie bli mor.
Seseljas vesle stue. Namna deira og den vesle stua bind dei to kvinnene saman.
Delen om Seselja grip meg mest. Sykdommen ho overlever, medan veslebroren døyr. Mora blir til mor mold. Sterkt bilete. Sorga som sett seg fast.
Delen der Cecilie er gravid har vakre prosatekstar, og fin typografi. Tekstbolkane forma til bryst og gravide magar. Fiffig! Eg har problem med å knyte svangerskapsdelen til resten av historia, eg mistar litt tråden. Men det gjer ikkje så mykje.
For dette er ei bok å elske.
Eg må dele eit lite utdrag, dette er frå "1910":
[...]
eg løfter ned
perlemorskyene
spinn ein tynn
tråd av dei
[...]
tråden
ligg mellom
fingrane mine
stram og
skjør
Urd tyder fortid og Urd òg eit av dei første vekeblada for kvinner i Noreg.
Lillegraven og Urd er nominert i Åpen klasse til Bokbloggerprisen 2013. Ho må gjerne vinne for min del, sjølv om Siri Pettersen og Ravneringene er ein hard konkurrent. Urd er ein svært sterk kandidat fordi dette er originalt gjort. Lyrikken er nydeleg, typografien gir eit ekstra lag med meining og alt er vevd saman i ei historie som drar meg raskt gjennom sidene og skulle ønske det var meir.
Ei historie om Seselja. Ho som levde frå rett før 1900-talet, til 1975. Ho som var "faster til alle, og likevel ikkje til nokon". Dei få orda seier så mykje - er fine og triste på same tid.
Ei historie om Cecilie. Som blir fødd nestan i same stunda Seselja døyr. I motsetnad til Seselja skal Cecilie bli mor.
Seseljas vesle stue. Namna deira og den vesle stua bind dei to kvinnene saman.
Delen om Seselja grip meg mest. Sykdommen ho overlever, medan veslebroren døyr. Mora blir til mor mold. Sterkt bilete. Sorga som sett seg fast.
Delen der Cecilie er gravid har vakre prosatekstar, og fin typografi. Tekstbolkane forma til bryst og gravide magar. Fiffig! Eg har problem med å knyte svangerskapsdelen til resten av historia, eg mistar litt tråden. Men det gjer ikkje så mykje.
For dette er ei bok å elske.
Eg må dele eit lite utdrag, dette er frå "1910":
[...]
eg løfter ned
perlemorskyene
spinn ein tynn
tråd av dei
[...]
tråden
ligg mellom
fingrane mine
stram og
skjør
Urd tyder fortid og Urd òg eit av dei første vekeblada for kvinner i Noreg.
Lillegraven og Urd er nominert i Åpen klasse til Bokbloggerprisen 2013. Ho må gjerne vinne for min del, sjølv om Siri Pettersen og Ravneringene er ein hard konkurrent. Urd er ein svært sterk kandidat fordi dette er originalt gjort. Lyrikken er nydeleg, typografien gir eit ekstra lag med meining og alt er vevd saman i ei historie som drar meg raskt gjennom sidene og skulle ønske det var meir.
tirsdag 21. januar 2014
Helga Flatland: Det finnes ingen helhet
Nei, det fins kanskje ingen helhet? Det fins i alle fall ikke en sannhet. At Flatlands tre bøker danner en helhet, er imidlertid sant. At menneskenes liv ser forskjellige ut fra ulike synsvinkler, det får denne forfatteren vist til fulle. Å lese om forskjellige personer sett med ulike briller er utrolig interessant!
Utgangspunktet for alle bøkene er at fire klassekamerater fra samme bygd bestemmer seg for å dra til Afghanistan etter gjennomført førsteganstjeneste. Bare en kommer hjem igjen, Bjørn. De tre andre blir drept av en bilbombe.
I den tredje boka i trilogien får vi høre historiene til kommunelege Ragnhild, til Tarjeis foreldrene (han som ikke ville ta over gården) og til Bjørn.
Bjørn må leve videre uten bestevennene, de med heltestatus. De som ofret seg for fedrelandet er omkvedet. Men - å kjempe for fedrelandet var ikke motivet for noen av de fire som dro. Det vet Bjørn, likevel er ikke det noe han kan si. I stedet blir han mer stille enn noen gang.
Det er interessant hvordan nye problemstillinger kommer til overflaten i årene etter dødsfallene. Tiden går, noe leges, sårene blir til å leve med på forskjellig vis. Ragnhild, som har vært en støttespiller for så mange etter dødsfallene, blir også mindre viktig etter hvert. Men kanskje henger hun selv igjen for lenge i hendelsene og i å årsaksforklare symptomer med sorg og tap?
Jeg tror jeg har glemt å nevne at forfatteren veksler mellom nynorsk og bokmål etter hvem som har ordet? Det fungerer fint.
Godt språk, gode historier som utfylles fra ulike synsvinkler, en overbevisende innsikt i menneskesinnet. Dette er litteratur av svært høy kvalitet.
Utgangspunktet for alle bøkene er at fire klassekamerater fra samme bygd bestemmer seg for å dra til Afghanistan etter gjennomført førsteganstjeneste. Bare en kommer hjem igjen, Bjørn. De tre andre blir drept av en bilbombe.
I den tredje boka i trilogien får vi høre historiene til kommunelege Ragnhild, til Tarjeis foreldrene (han som ikke ville ta over gården) og til Bjørn.
Bjørn må leve videre uten bestevennene, de med heltestatus. De som ofret seg for fedrelandet er omkvedet. Men - å kjempe for fedrelandet var ikke motivet for noen av de fire som dro. Det vet Bjørn, likevel er ikke det noe han kan si. I stedet blir han mer stille enn noen gang.
Det er interessant hvordan nye problemstillinger kommer til overflaten i årene etter dødsfallene. Tiden går, noe leges, sårene blir til å leve med på forskjellig vis. Ragnhild, som har vært en støttespiller for så mange etter dødsfallene, blir også mindre viktig etter hvert. Men kanskje henger hun selv igjen for lenge i hendelsene og i å årsaksforklare symptomer med sorg og tap?
Jeg tror jeg har glemt å nevne at forfatteren veksler mellom nynorsk og bokmål etter hvem som har ordet? Det fungerer fint.
Godt språk, gode historier som utfylles fra ulike synsvinkler, en overbevisende innsikt i menneskesinnet. Dette er litteratur av svært høy kvalitet.
torsdag 9. januar 2014
Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake.
Det var ingen tvil. Jeg måtte lese videre om menneskene i vestlandsbygda. Eller kanskje er det ikke Vestlandet? Jeg er ikke så sikker på om det er spesifisert. Bygda kunne nok vært både her og der i Norge, eller kanskje en helt annen plass i verden. For problemstillingene handler om menneskelige følelser, problemer og strategier, svært universelt med andre ord.
I den andre boka i trilogien - Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. - blir vi i langt større grad kjent med Julie, søstera til Tarjei, som dør i Afghanistan. I skyggen av broren, først levende, så død, strever hun med sitt. Hun er eldst av de to søskenene. Hun ønsker å ta over gården, mens Tarjei helst vil slippe. For faren deres er det imidlertid aldri noe spørsmål. Tarjei er odelsgutten. Overfor kjæresten, Mats, spiller Julie en kul rolle som den tøffe odelsjenta som blir lært opp av faren i oppgavene på gården, og som selvsagt skal overta den. Men det er tøft å leve på en livsløgn ...
I denne boka blir vi også kjent med Sigurd, som mister sitt livs kjærlighet i Afghanistan. Hvorfor fornektet han den han elsket? Han føler massiv skyld.
Denne boka er minst like god som den første. Den spiller på det samme universet og de samme menneskene uten å bli for lik. Bøkene står stødig hver for seg.
Anbefales varmt!
I den andre boka i trilogien - Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. - blir vi i langt større grad kjent med Julie, søstera til Tarjei, som dør i Afghanistan. I skyggen av broren, først levende, så død, strever hun med sitt. Hun er eldst av de to søskenene. Hun ønsker å ta over gården, mens Tarjei helst vil slippe. For faren deres er det imidlertid aldri noe spørsmål. Tarjei er odelsgutten. Overfor kjæresten, Mats, spiller Julie en kul rolle som den tøffe odelsjenta som blir lært opp av faren i oppgavene på gården, og som selvsagt skal overta den. Men det er tøft å leve på en livsløgn ...
I denne boka blir vi også kjent med Sigurd, som mister sitt livs kjærlighet i Afghanistan. Hvorfor fornektet han den han elsket? Han føler massiv skyld.
Denne boka er minst like god som den første. Den spiller på det samme universet og de samme menneskene uten å bli for lik. Bøkene står stødig hver for seg.
Anbefales varmt!
Abonner på:
Innlegg (Atom)