Monica Isakstuen: Om igjen

Julegaver fra Groskro pleier alltid å være veldig fine. Også Om igjen av Monica Isakstuen. En bok der teksten kommer til meg som en gave, og der innholdet kommer som en gave.

Isakstuen skriver utradisjonelt. Jeg liker det. Hun veksler raskt mellom romanens hovedperson Ida og Idas gamle venninne, pianisten Joyce Hatto, gjerne fra avsnitt til avsnitt. (Hatto; Navnet med bare en stavelse i fornavnet og to i etternavnet, så ulikt de lange, aristokratiske navnene på de andre unge pianistene som Hatto konkurrerer med. Dette er Hattos tanker navnet sitt, slik Isakstuen forestiller seg det kan ha vært.) Forfatteren har også med samtaler slik hun tenker seg dialogen mellom Ida og Hatto kan ha vært etter sistnevntes død. Slik for ordens skyld, Ida er en fiktiv person, Hatto var en (relativt) kjent pianist.

Isakstuen får fram to historier som ligner hverandres. Idas og Hattos utfordringer med foreldre, med menn, med kunsten. Med å ville få til mye, men ikke lykkes. For å være nummer to, eller middelmådig, er ikke å lykkes. Er det redselen for ikke å huskes som en stor pianist som får Hatto til å jukse? Til å utgi andre kjente pianisters innspillinger som sine egne? Det lurer Ida på. Isakstuen presenterer Idas spekulasjoner på en spennende måte. Det blir troverdig, Hatto kan ha tenkt slik. Ida er et middel til å få fram en mulig og troverdig historie om Hatto. Samtidig gir Idas liv og dilemmaer romanen flere lag.

Jeg kunne skrevet mer om denne boka, men i stedet vil jeg anbefale å lese den. Jeg tror det er en fordel å lese litt om Joyce Hatto og bedrageriet før man starter. En liten smakebit til slutt:

Du skal danse over tangentene men ikke presse dem ned. […] Dans, fingre! Som rosa ponnier eller gule sitronsommerfugler, gresshopper og lysegrønt skjelvende løv i skarp vårsol, akkurat slik Chopin skal høres ut […] Det kunne vært deg, føltes som det var deg. (s. 164)