Den brysomme mannen

Kilde

Denne filmen av Jens Lien er urovekkende.

Andreas kommer plutselig med buss til en nedlagt bensinstasjon i et goldt og øde landskap. Fra hvor? Han blir fraktet til en by der han får tildelt leilighet og jobb. Slik uten videre. Hvor er han kommet?

Stemningen i byen er tilsynelatende god. Men - alle lunsjsamtaler og all fritid går ut på å diskutere interiør og å faktisk pusse opp. Overfladisk, overfladisk. Og hvor er barna i dette samfunnet?

Andreas stiller spørsmål - og blir brysom.

Filmen gir assosiasjoner til Sigbjørn Obstfelders dikt "Jeg ser" og til Haruki Murakamis Hardkokt eventyrland og verdens ende. Denne uforklarlige annerledesheten, og avmaktsfølelsen.

Filmen anbefales!

De usynlige

Kilde

Å, Herregud!

For en uhyrlig smerte.
For en orgelmusikk.
Og for noen bilder.

Historiene som formidles i Erik Poppes film er så usigelig triste - og samtidig så vakre.

For åtte år siden forsvant fire år gamle Isak. To unge gutter stjeler barnevognen han sitter i, og resultatet blir det verst tenkelige. Isak dør, og de to ungdommene blir dømt for drap.

Nå løslates den ene mannen, Thomas. Han får seg jobb som organsist i en kirke på Grünerløkka, og prøver å komme videre i livet. En dag kjenner Isaks mor, Agnes, igjen Thomas. Fortiden kommer veltende over henne sammen med alle spørsmålene om hva som egentlig skjedde med Isak.

Jeg røper ikke mer av historien. Jeg anbefaler heller at dere ser den. Her er det estetikk, følelse, vakker filming og en sammenveving av Thomas' og Agnes' historier som er utrolig bra laget. Stemningen satt som en vondt klo rundt hjertet lenge etter at filmen var slutt.