Lese og tenke, leve og fly

Ja, jeg leser. Masse. Og for tiden begynner jeg på mange, og ulike, bøker. Ikke alle avsluttes. Jeg lever bedre med ikke å avslutte bøker nå enn før. Jeg tenker det er greit. Det fins så mange bøker, noen får bare falle gjennom.

I dag begynte jeg på Idas dans av Gunnhild Corwin. En mors kjærlighetsberetning til en 18-årig dødssyk datter. Så nakent og ærlig - og verdig.

Jeg ser utover den ennå grønne kornåkeren og lar tankene flyte avgårde. Akkurat nå, akkurat her, sitter jeg her og er frisk. Hører Solveig Slettahjell synge "I´m gonna take it with me when I´m gone". Vakker vemod. Googler litt og ser at Slettahjell sang Take It With Me som en hyllest til jazzsangerinnen Radka Toneff. Hun tok livet sitt, 30 år gammel. Skjørt er livet.

Finner ut at Tom Waits også har spilt inn denne sangen. Rufsete, ru stemme. Hva tar vi med oss når vi drar? Alt? "It´s gonna be more than flesh and bone", synger Slettahjell og Waits. Hva er dette "mer"? Minner? Noen etterlater seg musikk, noen litteratur, noen forskningsresultater som beviste noe helt nytt. Andre etterlot andre avtrykk. En forelder kan etterlate seg en godhet for sitt barn som blir til en varme og et menneskesyn som lever videre i hjertene til dem som opplever det. Mennesker kan gi smil, varme og kjærlighet. Noe som lever også utover kjøtt og bein, som forblir i rommet mellom oss.

Så løfter jeg blikket igjen. Sola skinner på åkeren nå; gyllen ro, et blikk inn i evigheten.

En ny advent

Det er desember, det er advent. Det er forventninger og kos. Og det er tid for nye tradisjoner denne gangen.

En ny stjerne er kjøpt inn. Den henger i vinduet ved spisestua.

Jeg har for første gang bakt delfiakake. Et bittelite stykke hver dag i advent er jeg blitt lært.

Årets julesang er "Te den som itj gler sæ te jul". Sing song writer er Charlotte Audestad. Skrevet etter møte med bymisjonærer i Trondheim. Jeg våger dette blir en hit denne måneden langt utover Nidaros.

Lyset er tent. For liten og stor, fattig og rik. God advent!

Fryd

Med lukkede øyne går verden rundt og rundt.
Sølvtråder er festet til sylinderen og noe som ligner svart asfalt.
Motlyset får strengene til å skinne.
En endeløs sirklende lysbevegelse.

Lett på tå

Det er vårsko eg lengtar etter å trø rundt i no. Låge skaft, kanskje høge helar? Eller nokon med ganske flate solar. Småsko, lette sko.

Eg vil skride, trippe, springe, ja, eg vil flyge. Så lette sko vil eg ha. Små sko, høg himmel. Himmelsko.

Det er lett å drøyme med vårsko på, lett å vere glad.

Nemnde eg kjole?

Ser du

- Ser du sola, seier ho, ho spør ikkje.
- Ikkje ute, inne. I det dansande støvet. I glasruta. I hjartekrokane.
- Der er sola, seier ho. Ho er her no.

21. desember

Sol snur,
vi søkjer lyset.
Strekkjer oss
mot sildrande vårløysing.

15. desember

Førjulstid er å lage julekort, klippe og lime og klistre og sende. Det er å motta hyggelige hilsninger og å henge kortene opp på et bredt rødt bånd og se litt på dem hver dag i adventstiden og tenke så heldig jeg er som har så mange fine mennesker i livet mitt.

:-)

12. desember

Sitat fra et dørblad i Writer´s museum i Dublin:

Work is the great reality

Beauty is the great aim

Jobb: Travelt. Ting som faller på plass.

Lunsj: Bryllup. Brud i svart brokadekjole. Nydelig.

Jobb: Gode menneskemøter. Enda mer som faller på plass.

Fritid: Sirkusforestilling med alle mulige akrobatiske øvelser. Spektakulære sirkusbarn.

Work. Beauty. Life. A great 12.12.12.

10. desember

Morgonstunder

Første:
Vente på bussen medan den andre snøen for vinteren fell. Snøkrystaller i mascarasvarte augevipper.

Andre:
Stå midt på Torvet i eit lysorgel. Grøne og blå snøfiller sirklar i lyssøylene som går inn i himmelen.

Og:
Framleis er klokka berre 0815! Med slik lykke i bagasjen kan alt skje.

7. desember

Rett før jul i fjor las eg Kristin Floods bok om Frans av Assisi. For meg ei skjellsettande bok om ei vandring både i Frans' fotspor og mennesket si søking etter meining.

No har eg lest Floods Amor fati. Om å elske sin skjebne.

Kva betyr det å elske sin skjebne? Å tru på skjebnen høyrest så viljelaust ut! Og å seie "det er vel ei meining med det" er òg så klisjeaktig.

Flood meiner at skjebnen er noko aktivt, ei innstilling. Han inneber ein tillit til livet og ein aksept for både godt og vondt som skjer. Forfatteren siterer Sergio Gonzales de la Garzas: "Skjebnen er en sinnstilstand".

Boka utforsker menneskets indre landskap. Kven er vi? Kva vil kjenslene våre seie oss? Kva inneber det å lytte til kjenslene, til hjartet, til fornemmingane? Kan vår indre stemme og vår intuisjon vere like viktige å lytte til som hovudet vårt og fornufta?

Det finnes en annen del av oss, en bit i vårt eksistensielle landskap, som vet bedre enn hodet vårt hva som er best for oss akkurat nå. Det er et sted uten form, uten farge, uten lyd. Det kan ikke fanges. Ordene smuldrer bort i forsøket på å forklare. (s. 143)

For å vere i kontakt med sitt indre, og dermed kjenne seg sjølve, må ein tore å vere i den stillheita som skal til for å høyre stemma si. Travle dagar der ein alltid er på tur ein annan stad, fysisk og mentalt, gir ikkje rom for å berre å vere og å lytte til seg sjølv.

Elsk skjebnen din i julestria! Ver i den dovne elva som flyt sakte ned gjennom dalen, kjenn lukta frå blomar og høyr lyden frå ein kvekkande frosk. Brisen stryk over jorda, kjærteiknar deg om du kjenner etter. Drøym. Flyt. Ver. Og no er det helg -

Stemningslukt

Å komme ut i kvelden, ut i byen.

Det er verken varmt eller kaldt. Det er mørkt, men byen har lys; i vinduer, på neonskilt og mot horisonten står Tyholttårnet, det lokale Eiffel.

Lukten av by slår mot oss. Den universelle. Den som kan kjennes - og gjenkjennes. I Roma, i London, i Sitges. Og i Trondheim.

Lukta. Stemningslukta. Den som setter oss i akkurat den stemningen.

Ein brevskrivar si historie - og oppfordring

I 1967 vart Posten oppretta i Noreg. Det er lenge sidan no. Det måtte vere ei ganske stor omvelting at det vart eit system for postombringing og med postsentralar. Eit fantastisk tilbod og ei framifrå moglegheit til å utveksle nyhende med familie i andre delar av landet.

Eg var ikkje gamle jenta då eg fikk eit nært og lidenskapeleg forhold til Posten - og ikkje mist det som kom med han - brev!

Åtte år var eg då eg fekk mi første brevvenninne. Oddny frå Otrøya. Eitt år seinare skreiv eg brev på nynorsk til Jytte på Jylland, og fekk brev på dansk attende. Interessa tok av i ei kurve som peika rett oppover! Eg hadde brevvennar i Algerie, Tjekkoslovakia (heitte det då), Malta, New York og England. Australia, Østerrike, Sør-Korea, Malaysia, Finland og Ungarn. Eg fekk brev nestan kvar dag, ofte fleire om dagen. Rekorden er åtte!

Vi utveksla informasjon om landa våre, yndlingsfag og familie, gloser på ulike språk, klistermerker og små gåver. Eg drømte om å reise! Besøke alle vennane og landa eg hadde vorte kjend med.

Eg har møtt fleire av dei. Eg dro til Otrøya, Helsinki, Tarbes og Silkeborg. Eg har hatt besøkande frå Danmark. For ein rikdom det har vore! Ei verd full av venner.

Korleis eg vart så nyfiken på verda og andre menneske og kvar eg fekk skrivegleda frå, veit eg ikkje heilt. Kanskje noko har med barndommen å gjere? Eg budde på ein gard. Dit kom alle slektningane som hadde flytta til byar, og etablert seg der, på sommarbesøk. Dei hadde med seg ein vind - vinden utanfrå. Eg lengta alltid ut. Drøymde om å dra med ein båt ut frå land og langt, langt. Elles i året fekk besteforeldra mine brev. Frå tante Ane og onkel Leon og mange fleir. Bestefaren min og eg førte ein liten kamp om å få hente posten kvar laurdag. Kven såg postbilen først og var raskast på foten ned bakken?

I sommar har eg skrive brev til gamle Oslo-venninner, tanta mi i Kristiansund, takkekort til ein bror som lånte meg leilegheita si, eit stort sauekort til ei venninne som likar sauer like godt som meg. Nett fekk eg kort frå Tyrkia. Framleis stundar eg etter å finne brev i postkassa. For å få, må eg også gi. Så i kveld blir det brev til Jylland.

Frå ei sikker kilde har eg høyrd at postens tenester ikkje lenger er mykje brukt. Nestan ingen sender brev meir. Vi sender desto meir elektronisk post.

Inne i hjartet mitt håpar eg likevel at brevet skrive med penn på papir skal leve vidare. Slik vi tek fram igjen gamle stilar, møblar, klede, grammofonplater, så håpar eg at renessansen for handskrivne kort og brev sendt i posten kjem.

Mi vesle sommaroppfordring blir derfor: Skriv eit sommarbrev og nokre sommarkort. Og brått ein dag er det du som opnar kassa di og tek opp ein liten skatt.

Roald Dahl: Bittesmåene

Kilde

Når Solgunn anbefaler er det verdt å lytte. Jeg strøk avsted til biblioteket mitt og lånte et slitt og godt brukt eksemplar. Godt utgangspunkt!

Under dyna med to store puter i ryggen leste jeg om Billy som tross morens iherdige advarsler bega seg ut på eventyr. 

Bare hvis man våger, kan man vinne. Bare om man er åpen for det underlige, det annerledes og det utenomjordiske, kan man oppdage alle de andre dimensjonene. Bare om man tar seg tid til å se, ser man.

Jeg løfter blikket og ser ut. På haugen med himmelen bak. På traktorsporet som går i en bue gjennom kornåkeren. På bjørka som vaier i vinden. Kanskje er det i bjørka bittesmåene på Byneset bor?

Takk, sol

Sola en vårkveld gjør det grå nabohuset gyllent,
forgyller drømmene mine,
sier at alt er mulig.

Gule, oransje, røde og rosa gulldrømmer. Mine.

V for vår

Vår er.
Vår er no og snøklokker i bedet, hestehov i skråninga.
Vår er sol i ansiktet, og ei lita katt som er ute for første gong.
Alt er mogleg. På ny.

Kva er vel verda utan kjærleik?

Film: Paris

Jeg har sett en nydelig film, Paris, av regissør er Cedric Klapisch.

Rammen for filmen er en historie om danseren Pierre (Romain Duris), som er blitt alvorlig hjertesyk. Søsteren, Elise (Juliette Binoche), alenemor til tre barn og travel sosialarbeider, flytter inn for å hjelpe. Deretter veves andre historier og liv inn i rammen på ulike måter. Professoren som sender sensuelle/poetiske/desperate meldinger til en kvinnelig student. Torghandleren hvis ekskone flørter med de mannlige torgkollegane - og gjenfinner sin attraktivitet. Den rike pariskvinnen som knytter kontakt med en afrikansk mann da hun er på ferie, og hans reise mot byen han bare kjenner fra et postkort.

Her er det mye Paris-stemning. Den røde mølle. Sacre Coeur. Operaen. Eiffeltårnet. Kafeene. Parkene. Det er bare å nynne på en Piaf-låt og nyte!

Anbefales!

Kyssing i heisen

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2. etasje. Da er det vel ingen vits i å ta heisen? Sei ikkje det. Vi tar alltid heisen, opp og ned. Innestengde i den vesle boksen blir vi med eitt så inderleg to-eine at vi alltid må kysse kvarandre så snart heisen set seg i gang. Korleis det er inni deg den blunken det varer veit eg ikkje. Men inni meg boblar kvar gong ei lita spenning: Rekk vi det? Rekk vi det før heisen stansar og vi må ut? Og jammen rekk vi det gong etter gong etter gong. Vi tar alltid heisen. Halldis Moren Vesaas, frå Livshus (1995)

Perfekte Paris

Paris er perfekt, til dømes til å

ete (cupcakes frå Berko)

her (utafor Sacre Coeur)

Høyr lyden av lauv som fell -

Eg er eit haustbarn,
som

elskar haustfargene mot det blå himmellerretet,
elskar det vakre i vemodet,
elskar lyden av lauv som fell.