søndag 30. juni 2013

Jón Kalman Stefánsson: Englenes sorg


Vinteren tek aldri slutt på Island dette året, på kalenderen er det sein april, og ein byrjar håpe på våren. I staden snør og bles det, den eine snøstormen tek over etter den andre. Men posten, han må fram medan englane gret kvite tårer.

Ein måte å lese denne boka på er å filosofere over alle spørsmåla, opningane, teksten har. Til dømes når guten og postmann Jens er ytst mot ishavet og søkjer ly på den eine garden, hos den eine familien som bur der, og mannen i huset seier følgjande til guten: "Verdens ende, hva er det? Det som er verdens ende for deg, er hjemme for meg" (s. 279).

Vidare kan ein lese boka som ei pur glede over godt og poetisk språk, "...og når han sitter der bøyd over ordene, kan han føle sølvet inni seg." (s. 50). Guten har fått i oppgåve å omsetje ein tekst frå engelsk til islandsk, utan å kunne engelsk før han starta på oppgåven. Litt etter litt trer innhaldet i teksten fram for han - det byrjar glimte i sølvet. Magisk skrive av Stefánsson.

Ein kan lese boka som ein spenningsroman; mannen mot naturkreftene. Er det ved aldri gje opp ein viser seg som ein ekte mann, eller er ein endå sterkare og klokare om ein innser at naturkreftene er større og sterkare enn ein sjølv?

Dette er litteratur av det mest solide kaliberet. Les første boka, Himmelriket og helvete først, deretter Englenes sorg. Nyt kvaliteten!

Eg har så mange fine sitat å by på frå boka, at eg må ta med ei oppfordring til slutt:

Fins det ingen som skriver ned alt sammen, alt som skjer, barnas latter, kyssene?
(s. 231)

søndag 16. juni 2013

Shin Kyung-sook: Ta vare på mamma



Dette er en bok som gir meg lyst til å skrive til min egen mamma, snakke med henne, stille henne spørsmål. En bok som gir meg anledning til å stille meg selv mange spørsmål. En bok som gjør at jeg tenker og tenker. På morsrollen, på morsrollens plass i et liv, andre (som ikke er mødre) sine forestillinger om mødre og morsrollen, og om de ser mer enn "bare en mor" når de møter en.

I Ta vare på mamma, begynner både de fire barna og ektemannen å tvile på om de egentlig kjente denne kvinnen, mammaen i boka. Det måtte en forsvinning til før mamma kom i fokus. Hun hadde alltid vært der, alltid satt mat på bordet, alltid sørget for at stort og smått hang sammen, men også alltid skapt irritasjon. Irritasjon fordi omsorgen kunne føles som mas, den lette latterliggjøringen fordi hun var gammeldags, ikke forsto alt som var selvfølgeligheter for en utdannet, urban datter eller sønn.

Og som man kan kjenne seg igjen ... I tankemønster og små episoder. I det at man både vil være takknemmelig, og samtidig ikke greier å vise det. For det er så skjør balanse mellom denne takknemmeligheten og den parallelle irritasjonen, kanskje av og til ikke bare irritasjon, men skam. Og skjemmes over mor, det skal man vel ikke? Det er vel ikke "lov"?

Med å bruke ulike personers stemme og synsvinkel trer mor og hele familien fram for oss. Mot slutten kommer også mammas stemme fram og ikke bare det. Hun forteller oss hemmeligheter som ingen i familien kjenner!

Det er noe krevende å følge med når forfatteren skrivere både i jeg-form, du-form, hun-/han-form og dere-form, men det understreker fint faktumet at det er ulike personer som snakker.

Jeg kan ikke få anbefalt denne boka sterkt nok. Takk til henne som er blitt en stor bidragsyter til hauger med gode bøker rundt meg for tiden.

torsdag 6. juni 2013

Christian Jungersen: Du forsvinner

Den var lest på en ettermiddag og en påfølgende kveld denne boka, selv om den var tjukk.

Temaet er spennende; hva skjer når hjernen blir skadet og vi forandrer oss? Hva skjer med relasjonene til våre nærmeste? Ja, det er faktisk et veldig spennende tema.

Kontrasten mellom et alvorlig tema og lettlesfølelsen ble stor. Jeg raste avgårde gjennom sidene, boka var slik sett ganske lik en krim. Hvordan går dette? tenkte jeg og bladde fort, fort. Men - personene blir for overflatiske. Jeg blir egentlig ikke kjent med Mia, - eller Frederik. Jeg kunne tenkt meg å trenge mye lenger inn i tankene og reaksjonene deres. Utfordringene med personlighetsforandringen(e) og det relasjonelle forblir lettbeint gjennom hele fortellingen.

For en usakelig ting å skrive, men tenk om det var Carl Frode Tiller som skrev en roman om personer som opplevde personlighetsendringer og atferdsendringer ... Åh, det kunne blitt bra!

Jeg fikk boka av Aschehoug forlag.