Raudt Paris-sug

Loppemarknad i rue des Martyrs

I oktober var eg på loppemarknad på Montmartre, i rue des Martyrs. Fint, så fint. Eg kjøpte eit serveringsbrett som no står framme med bøker oppå. Elles var det møblar, bøker, lamper og nips av alle slag å finne. Det er rart med Paris, stemninga er akkurat som i desse romantiske og koselege Paris-filmane.

Perfekte Paris

Paris er perfekt, til dømes til å

ete (cupcakes frå Berko)

her (utafor Sacre Coeur)

Paris!

Paris.
Bare ordet - Det oser.
Romantikk. Frankofili. Stil. Seinen snirklende.

Disse unge guttene sitter ved nettopp Seinen og ser på damer. Kommenterer dem og tror de kan å flørte.


Kilde: http://thisisweeny.files.wordpress.com/2009/03/paris-je-t-aime-51.jpg

Scenen er fra Paris Je t'aime. Gutten til høyre møter denne unge muslimske jenta. De er fortryllende søte sammen i filmen.


Kilde: https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEheAB05dEQxEtbKrwVeoigPaepVppkUse4DDr9Bnlytz4HmL101n1ypYbDV8r65JI7QdvXSCts01Ikj4-etNvF0hmMiAHBRXgyKJakEGPSuIBErcOHL-8C78zJZ7sfWt1mysLnLTnlOQYW-/s1600-r/paris2.jpg

Paris Je t'aime består av 18 novellefilmer fra ulike steder i byen og ulike mennesker. Den vekker suget på Paris, skikkelig.

Paris, 1996; jeg bor i Latinerkvarteret. Reiser alene. Det er juli og veldig varmt. Turer langs Seinen. Bodene med kort og malerier. Parken ved Louvre. Kald cola på uterestaurant. Og ikke minst; timene i Luxembourgparken, litt i sola, mest i skyggen. Med en bok og tittende på mennesker. Interessert, men reservert.

Paris er en storslått by. Jeg vil dit igjen.

Men enn så lenge ser jeg novellene - om kjærlighet; gryende kjærlighet, avtagende kjærlighet ... Noen av historiene er absurde. Morsomme. De har søte mennesker som sjarmerer og én historie som ender uendelig trist.

Jeg sier bare: Se den! Filmen - og byen.

Le fabuleux destin d'Amelie Poulain

Jeg er så glad i Amelie fra Montmartre. Det er så mye i filmen jeg fascineres over:

- De klare og varme fargene
- Amelies hår
- At Amelie er snål på en utrolig søt måte
- Bildet av Amelie når hun ligger i sengen sin og blir filmet ovenfra
- Likheten mellom Audrey Tautou og navnesøster Audrey Hepburn
- At Amelie og Nino er så rar-fine sammen

Mmm.

Klassen

Jeg har sett en fin film! Klassen, regissert av Laurent Cantet. Jeg har blitt så god til bare stikke innom kinoen og velge en film, mer eller mindre tilfeldig. Og filmen var - tilfeldigvis? - veldig bra.

Vi er i Paris, i en åttendeklasse. Klassen er et sammensurium av mennesker. Eksempelvis Wey, som er innvandrer uten lovlig opphold i landet, og Suleyman med bakgrunn fra Mali; som har vanskelig for å tilpasse seg, som blir aggresiv, som ikke gidder å ta med bøker eller skrivesaker til undervisningen, men som leverer en nydelig prosjektoppgave over emnet selvportrett. Og alle de andre som jeg ikke husker navnene på, men som jeg forstår har opptrådt i filmen under egne navn da jeg ettertenktsom ser på rulleteksten etter to og en halv time i kinostolen. Han som spiller læreren, François Bégaudeau, er forfatter og han jobbet ett år på en ungdomsskole i Paris før han skrev boka "Entre les murs" som ble til denne filmen. François er lærer i fransk for elever som er umotiverte og i opposisjon til det meste. Eller er de det? For av og til overrasker de både seg selv og læreren, og jeg smiler medfølelende i den selvsamme kinostolen og tenker: Det er alltid håp. Alltid.

Er dette en dokumentar? tenkte jeg da jeg reiste meg, nettopp fra denne kinostolen. Og ja, nesten dokumentar. Filmen er et såkalt dokudrama finner jeg ut etterpå. Jeg tenker at den er akkurat så realistisk og autentisk som drama kan være.

Fransk klassedrama anbefales.