Sara Stridsberg: Beckomberga

Jeg ble mer og mer glad i denne historien dess mer jeg nærmet meg slutten.

Vi møter Jackie. Datter av Lone og Jim. Jim som har et mørke i seg selv om han får andre til å lyse. Lone som liker å være alene og å reise.

Det er ikke så lett å skrive om denne boka. Den er kompleks. Jackie viser hvor sammensatt livet kan være. Kjærligheten. Ærligheten. Alkoholismen. Sykdommen. Morskapet. Omsorgen. Hva er normalitet? Hvilke referanser til hva som er rett og galt, fornuftig og ufornuftig, moralsk og umoralsk får  man gjennom å ha en far som drikker og som legges inn på mentalsykehuset Beckomberga? Og en mor som lar datteren dra dit, samt lar 13-14-åringen være hjemme i leiligheten i ukevis mens hun selv drar utenlands? Hvem passer egentlig på Jackie? Og - trenger hun å bli passet på? Hvilke forutsetninger har hun for selv bli en god mor og være i sunne relasjoner?

Gjennom historien får vi smakebiter på mange relasjoner og menneskeskjebner. Jims mor Vita bar også på et mørke. Går psykisk sykdom i arv? Blir Jackie også syk? Hvordan kan Jim si at Jackie ikke er disponert for det? Og hva er egentlig psykisk syk? Hvor stor del av deg er sykdom og hva er deg/personlighet, uansett?

Det blir mange spørsmål og få svar fra meg.

Men hva er det når legen på sykehuset tar med seg utvalgte pasienter på byen om nettene? Hvorfor gjør han det? Er han selv syk? Er han ensom? Forsker han på hvordan pasientene hans tross alt greier seg utenfor institusjonen? Og hva er det med avdelingssykepleieren, som gir bort medisiner i bytte mot sex?

Og i gangene på sykehuset flyr store, hvite gjennomskinnelige sjøfugler. Eller gjør de ikke det? Pasienten Olaf har aldri greid å bli kjent med en dame og ikke hatt sex, men engelen kom og gjorde det godt for ham. Kanskje i hans egen fantasi. Og så, da? Drømmene og fantasiene teller vel også?

Jeg brukte litt tid og konsentrasjon på å komme inn i denne boka, men nå vil jeg bare være der, i dette underfundige, rare, skumle og fine universet.

Lesende skrivende har skrevet en helt annerledes omtale av denne boka som er veldig verdt å ta en titt på.

Boka er lånt på bilblioteket.

Nicole Krauss: Kjærlighetens historie

Dette er den andre boka jeg leser av Nicole Krauss. Jeg har tidligere skrevet om Det store huset. Krauss skriver spennende historier som flettes inn i hverandre. Det hun gjør er komplisert, og ikke så lett å følge med på. Slik også i Kjærlighetens historie, eller The History of Love, som den heter på originalspråket. Vakker tittel.

Det er vakre, vare og originale mennesker vi møter i boka. Mennesker som rører meg. Vi er i Polen og i New York, før andre verdenskrig og på 2000-tallet. Leo er forelsket i Alma, og skriver en bok om det. Men Alma dro til Amerika, og manuset forsvant. Hvordan kommer det da til at boka er blitt gitt ut - på spansk?

Morsomt og sårt. Alt det menneskelige. Ønske om kjærlighet. Om å bli sett. Om å finne mening, og finne igjen sin(e) kjære. Og om ærlighet og løgn.

Fordi boka er kompleks, fordi den er så fin, så selvlysende, ble det ikke så lett å skrive om den. Jeg har lyst å lese den en gang til. Etter å ha vært i Polen, - og kanskje New York?

Boka kjøpe jeg en lys fredag, jeg hadde fri og ruslet på kjærlighetstur i Trondheims gater. På Wangsmo antikvariat fant jeg denne. Anbefaler historien, og Wangsmo, og å nyte kjærligheten.

Anita Krohn Traaseth: Godt nok for de svina

I dag har jeg møtt Anita Krohn Traaseth. Forfatter av Godt nok for de svina. En leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet og av bloggen tinteguri.com

Krohn Traaseth har vært svært mye omtalt etter at boka ble lansert, og spesielt etter 8. mars da hun hadde bokfest i speilsalen på Grand hotell i Oslo. Hun er blant annet blitt kritisert for å være en del av en eksklusiv gruppe (kvinnelige, obs. obs.) toppledere som heier på hverandre i sosiale medier i form av hjerter og rosende ord. Fenomenet er blitt kalt rosa sukkerspinn. Og noe mindre seriøst enn rosa sukkerspinn, det finst vel ikke?

Etter å ha lest boka denne uka, og vært vitne til stor oppmerksomhet i media rundt personen Krohn Traaseth, så jeg fram til bokbad på Trondheim folkebibliotek. Forfatteren var ikledd knall rosa genser, og svært tydelig på at hun ikke ønsket å framstå som en pinup-jente for rosa sukkerspinn.

Som bokas tittel indikerer, dette er en bok om en "leders tanker". Krohn Traaseths filosofi handler om at vi er hele mennesker. Som leder må man "se mennesket foran seg, ikke bare kolonnen i excel", sa hun under bokbadet i dag. Hun understreker at hun er et helt menneske med sin historie, det samme er  hennes ansatte. Derfor velger hun å være åpen, også om sin personlige historie knyttet til moren. Moren var bipolar og tok sitt eget liv. Det har gitt Krohn Traaseth styrke, eller posttraumatisk vekst, som fenomenet kalles. Forskning de siste ti årene viser at mange oppnår økt selvinnsikt, perspektiv og mestringsevne av å oppleve et traume.

Videre er hennes erfaring at det er lurt å ha en mentor og å drive med mental trening. Krohn Traaseth forteller i boka om hvordan Harald Nordvik ble hennes mentor. Det er interessant å lese om motet hun benytter for å komme videre og dit hun ønsker seg. Man risikerer et nei, og avslag er en del av veien man må gå. Hun skriver om da hun selv ble arbeidsledig og hvor fornedrende hun opplevde det å oppsøke Nav og sitte på utstilling i lokalene mens hun fylte ut kravskjemaet. En del av den mentale treningen topplederen bedriver er å utforske sine egne fordommer - og å være kritisk til dem. Ofte har hun måtte revurdert sine egne holdninger, blant annet til kvinnekonferanser og til Märthas engler. En annen måte forfatteren driver mental trening på er å skrive, gjennom å skrive tar hun tankene ned og konkretiserer dem.

Som leder er Krohn Traaseth opptatt av å sette sitt preg på arbeidsplassen, og ved å gjøre det med en forbindelse til historien. I HP innførte hun speed dating med sjefen. I løpet av den første tiden i ny jobb gjennomførte hun 170 samtaler med medarbeidere før hun var klar for å utforme en strategi som var forankret. Hver fredag sender hun fredagsmail til alle sine ansatte. Og i tillegg bruker hun alle de sosiale mediene aktivt. - Jeg blogger i stedet for å jogge, sier hun. Det er en viktig del av hennes strategi i HP å være synlig for, og i dialog med, ansatte og kommende ansatte, kunder og kommende kunder. Da må hun være der de er.

Så er det arven fra faren, han som sa at nå er det jammen "godt nok for de svina". Svina, det kunne være hvem som helst, arbeidsgiver, kunder, familie. Uttrykket sier både noe om en holdning og om en standard, etter min mening. Man yter, men et sted går grensen, nå får det holde. Man skal ikke slite seg ut, man skal for eksempel ikke være for mye flink pike. Krohn Traaseth sier at balanse i livet er viktig, det samme er prioritering, delegering - og å hvile.

Boka er en selvbiografi. Jeg skulle ønske at forfatteren gikk enda mer utover seg selv og bedriften, til å si noe om det norske samfunnet som kontekst for å være kvinnelig norsk toppleder og i hvor stor grad samfunnsstrukturene både gir muligheter og frihet, men også fortsatt begrenser kvinner. På bokbadet i dag spør Krohn Traaseth: - Hvorfor vil ikke jentene ta dette ansvaret [med å bli leder]? Jeg er nysgjerring på hva både Krohn Traaseth og andre mener om hvor forklaringene ligger? Er det på det individuelle plan; må kvinner bli mentalt sterkere og gi mer blaffen i å være flinke piker? Eller er det på det strukturelle plan; enda bedre ordninger og tilrettelegging i samfunnet?

Som toppleder er hun opptatt av å styrke underskogen; se talentene og sette mot i medarebeidere, av begge kjønn. Via boken, og bloggen sin, er hun med sin åpenhet med på å dele erfaringer. Det er utrolig motiverende og lærerikt. Å dele er bra, å heie er også bra. I min jobb er jeg opptatt av å se mine frivillige medarbeidere; Å etablere en relasjon, å huske hver og en og hva de heter, selv om de er mange. Og selvsagt, å huske at alle er vi hele mennesker.

Litt morsomt at Krohn Traaseth på dagens bokbad da hun snakket om å si fra - for eksempel til Dagens Næringsliv når man føler seg misbrukt i rosa sukkerspinn-saken - også nevnte mitt motto: - Jeg gir meg aldri. Det uttrykket brukte jeg i mitt første "ordentlige" jobbintervju, og i sjefens tale da jeg sluttet minnet hun meg på det. I mange år levde jeg mottoet veldig bokstavelig, etter hvert har jeg lært at av og til skal man gi seg mens leken er god. Men aldri gi seg ved første korsveg.

Boka er lett å lese og inspirerende for ledere og medarbeidere av i dag og de neste årene. Jeg gleder meg til å følge forfatteren videre på tinteguri.com og til å se hvor mye andelen kvinnelige toppledere øker det neste tiåret.

Jón Kalman Stefánsson: Englenes sorg

Vinteren tek aldri slutt på Island dette året, på kalenderen er det sein april, og ein byrjar håpe på våren. I staden snør og bles det, den eine snøstormen tek over etter den andre. Men posten, han må fram medan englane gret kvite tårer.

Ein måte å lese denne boka på er å filosofere over alle spørsmåla, opningane, teksten har. Til dømes når guten og postmann Jens er ytst mot ishavet og søkjer ly på den eine garden, hos den eine familien som bur der, og mannen i huset seier følgjande til guten: "Verdens ende, hva er det? Det som er verdens ende for deg, er hjemme for meg" (s. 279).

Vidare kan ein lese boka som ei pur glede over godt og poetisk språk, "...og når han sitter der bøyd over ordene, kan han føle sølvet inni seg." (s. 50). Guten har fått i oppgåve å omsetje ein tekst frå engelsk til islandsk, utan å kunne engelsk før han starta på oppgåven. Litt etter litt trer innhaldet i teksten fram for han - det byrjar glimte i sølvet. Magisk skrive av Stefánsson.

Ein kan lese boka som ein spenningsroman; mannen mot naturkreftene. Er det ved aldri gje opp ein viser seg som ein ekte mann, eller er ein endå sterkare og klokare om ein innser at naturkreftene er større og sterkare enn ein sjølv?

Dette er litteratur av det mest solide kaliberet. Les første boka, Himmelriket og helvete først, deretter Englenes sorg. Nyt kvaliteten!

Eg har så mange fine sitat å by på frå boka, at eg må ta med ei oppfordring til slutt:

Fins det ingen som skriver ned alt sammen, alt som skjer, barnas latter, kyssene?
(s. 231)

10. desember

Morgonstunder

Første:
Vente på bussen medan den andre snøen for vinteren fell. Snøkrystaller i mascarasvarte augevipper.

Andre:
Stå midt på Torvet i eit lysorgel. Grøne og blå snøfiller sirklar i lyssøylene som går inn i himmelen.

Og:
Framleis er klokka berre 0815! Med slik lykke i bagasjen kan alt skje.

Lykken er en katt

Det er en gave å ha dyr - og et ansvar. Jeg er utrolig glad i katter. Selvstendige, frie, late, lekne, overlegne og kosete katter.

Like før jul mistet vi vår kjære Lina på grunn av sykdom, og i januar kom søte, gode og litt skye Miramis inn i livet vårt.

Miramis ble omplassert ved hjelp av FOD - Foreningen for omplassering av dyr. FOD gjør en utrolig viktig jobb med å ta vare på og finne nye hjem til dyr som blir funnet, forlatt eller som eierne av andre grunner ikke kan ta vare på lengre.

Komiske mysterier - Mistero Buffo

Noen ganger opplever man noe utenom det vanlige. Nå har jeg hatt en slik opplevelse. Gjøgleren i Mistero Buffo har med sin spissede humor tatt meg med. Til miraklenes tid. Da Jesus fikk den blinde til å se, krøplingen til å gå og gjorde vann til vin - den mest modne, velsmakende vin som beruset alle sanser.

Dette og mye mer visualiserte Hans Petter Nilsen ved hjelp av ... seg selv. Stemme, kroppsspråk - og ulike dialekter. Engelen hadde nasal Mo i Rana(?)-dialekt, kirkegraveren som tjente penger på ALT kom fra Sunnmøre, Singsaker-fruen giftet bort datteren i bryllupet i Kanaan. Nilsen skifter rolle på mindre enn et knips! Fantastisk bra gjort.

kilde

Dario Fo skrev denne monologen i 1969. Mistero Buffo er italiensk og betyr de komiske mysterier, og ikke Herr Buffo, som Nilsen gjorde oss oppmerksom på innledningsvis i forestillingen.

Om det er en moral i stykket er det at ingenting er for alvorlig til å spøke med. Humor er ikke bare underholdning, men en overlevelsesstrategi.

kilde

Hjartespor

Nokon sett spor
utan at ein merkar det til dagleg.

Brått når eg ser eit bilete
forstår eg det.

Du sette spor, du.

Kjenner det i hjartet, i kroppen.

Og eg tenkjer;
du gjorde inntrykk, du viste meg noko, sikkert om meg sjølv.

Og eg gikk ei retning, du gikk ei anna,
men eit spor etterlot du
då du passerte gjennom hjartet mitt.

Englene kaller til gjestebud

Kilde

Hva skal du på julaften? Jeg skal på gjestebud.

Stedet er Vår Frue Kirke. Det er program fra kl 1500.

Det er julemat, konserter og gudstjeneste.

Kommer du?


Kilde

Engelen og englene i Vår Frue kirke

Engler - Fins de?

I kristen forstand er jeg slett ikke sikker, selv om Bibelen har nydelige framstillinger der engler er med. Men at de fins i mitt liv, i form av gode mennesker, det er jeg sikker på.

Denne engelen står i Vår Frue kirke i Trondheim sentrum, i hallen før man går inn i skipet. Hun holder en kollektbøsse med inskripsjonen "For de fattige".


Bilde: Tove Egholt

Fruekirken er åpen for alle, og uteliggere og andre som trenger varme og mat, er ofte innom. Nå er den dessverre stengt på natten. Det var ikke nok frivillige til å holde tiltaket i gang hele døgnet. Alle de som bidrar til å holde kirken åpen er definitivt også engler. All skryt til dem!

Og svaret er selvsagt: Ja, engler fins. <3

Englar

Englar steig frå himlen ned

Englar steig frå himlen ned,
song så fagert over jord.
Og frå fjella ljoma det
med i deira glade kor.

Gloria in excelsis deo. Gloria in excelsis deo.

Kvifor vart den jubel stor
hyrdingar til del ein gong?
Kva for glade budskapsord
kjem med deira himmelsong?

Gloria in excelsis deo. Gloria in excelsis deo.

Kom til Betlehem og sjå
han som all den lovsong får!
Her han ligg på høy og strå
Kristus Herren Kongen vår.

Gloria in excelsis deo. Gloria in excelsis deo.

Denne songen song eg med koret eg er med i i går. Eg veit dessverre ikkje kven som har skrive teksten, melodien er ein fransk folketone.

Engelen på bilete er laga av glas- og smykkekunstnaren Tove Egholt. Vakker, ja?

Eg kjenner at eg elskar englar!