onsdag 29. april 2009

Hagelangs

Vandrer gatelangs i morgenstille, og for meg nye, gater etter en fest. Nynner på DumDum Boys Hagelangs, og tenker at dette er favorittilstanden: Livsnytelse.

søndag 26. april 2009

Drageløperen

Når bøker eller filmer blir bejublet og konsumert av alle, blir jeg prinsipiell og bestemmer meg for ikke å delta.

Slik var det med Drageløperen. Jeg leste verken boka eller så filmen da den gikk på kino.

Fordi jeg har vært litt i befatning med Afghanistan i det siste, og en kollega hadde fimen på dvd, så tenkte jeg at dette var anledningen for at prinsippet ble fraveket.

Riktig nok er USA i filmen framstilt som landet med frihet og muligheter. Amir og faren rømmer fra Afhanistan og havner i USA, og Amir drar tilbake til Kabul for å redde sin lille slekting ut av landet. Men likevel. Filmen er god. Man får et inntrykk av Kabul før Sovjets innrykk i landet i 1979, og av forholdene under Taliban. Mye er blitt annerledes i hjemlandet etter at Amir flyktet. Offentlig steining er blitt en vanlig straffemetode, og kvinnene er blitt til blå telt i gatene.

Filmen forteller historien om Amir og Hassan. Amir er rikmannssønnen, Hassan sønnen til husets tjener. Hassan er en usedvanlig trofast venn. Andre gutter erter dem for vennskapet, og sier at Hassan, som er hazar, blir lurt til å tro at Amir betrakter ham som venn. Dette blir komplisert for Amir, ikke minst fordi faren også er så begeistret for Hassan. Amir fjerner seg mer og mer fra Hassan, på en måte som gjør at det åpner seg sår som vanskelig kan gro.

Det er et sjokk for Amir da han oppdager at Hassan var broren hans. Å redde halvbrorens sønn ut av Kabul og Afghanistan blir en aksjon for å rette opp uretten han gjorde mot Hassan som gutt.

Dette er en film som rører følelsene. Åpen opp! Gråt for Amir og Hassan og gråt for Afghanistan!

torsdag 23. april 2009

Svevende i sirkel

Jeg sirkler rundt i mørket. Svever. Deilig, melankolsk, vakkert. Det er musikk. Det er Madrugada. Det er Sivert Høyem. Og det er i aller høyeste grad The Lost Gospel.

tirsdag 21. april 2009

Hardkokt eventyrland og verdens ende av Haruki Murakami

Han kan å fortelle, den godeste Murakami. Denne boka har to parallelle historier, begge med mannlige hovedpersoner som ikke nevnes ved navn.

Hovedpersonen i verdens ende gir fra seg skyggen sin og får evig liv. Men - skyggen er sjelen, og i det evige livet er følelsene døde, ingen glede, ingen sorg, ingen forelskelse ... Foretrekker man virkelig et evig følelsesøde framfor et liv på godt og vondt og som tar slutt?

Portøren til verdens ende slipper folk inn i byen mot at man gir fra seg skyggen sin. Skyggen lever så lenge den som har gitt den fra seg er i tvil om han vil bo her, og leve evig, eller ikke. Dersom man ikke gir fullstendig avkall på skyggen får man ikke bo i byen, men i den skumle Skogen og livet blir en hvileløs tilværelse. Hovedpersonen i fortellingen opplever store kvaler over valget sitt. Skal han rømme? Skyggen hans oppmuntrer han til å gjøre det, men er det så lett?

I den andre historien blir hovedpersonen utsatt for et farlig eksperiment av en svært spesiell forsker. Historien er full av action og også litt kjærlighet.

Mot slutten av boka veves de to fortellingene sammen, og det blir veldig spennende.

Jeg gir meg ende over over de fantasifulle tekstene til Murakami.

After dark har jeg fått i gave av bokvenninne. Den skal også leses. Men ikke ennå, nå vil jeg ha en pause fra de japanske eventyrene en stund.

søndag 19. april 2009

Tredjeperson entall av Vigdis Hjorth

Hulda strever. På sett og vis er hun annerledes, og skiller seg ut. Det skal man ikke gjøre på Gluppen, der hun vokser opp. På Gluppen er livet konformt, det skal være konformt; ingen må skille seg ut. Skiller man seg ut, er man ute. Hulda har likevel en god venninne i lærerdattera, Kari. Karis familie er ikke en del av konformiteten. Karis mor jobber, og det merkes selvsagt på manglende orden i huset.

Hulda mangler en støttespiller i moren, Gretel, og det blir for alltid en stor sak for Hulda, hun greier ikke å slippe taket i det hun mener er morens svik.

Jeg mener imidlertid at Hulda i slutten av boka får en innsikt. Man ser bare seg selv, sin egen historie, konkluderer hun.

For gjestene tenker utelukkende på egne historier, opplevde, uopplevde, tørker de tårer er det med tanke på seg selv og sine lengsler ... (s. 390)

Jeg mener også at hun dermed innser at hun har gitt sitt eget dårlige forhold til moren alt for stor plass i livet sitt. Hulda ser at dette er hennes historie, men at søsknenes historie knyttet til moren er annerledes enn hennes.

Hjorths bok har et interessant tema, men den blir litt langtekkelig, syns jeg.

onsdag 15. april 2009

Egne rom i tiden

Ventetid? Eller pausetid? Eller ... hva er det jeg egentlig prøver å si? Ventetid eller pausetid er slett ikke presist nok, ikke dekkende heller. Jeg snakker om tid som bare brukes til tanker, tid der man ikke gjør noe, kanskje ikke en gang har anledning til å gjøre stort. Tid til tanker som kommer, små indre monologer. Tid der tankene løser problemer, der tanker kan ta form, der små, private avtaler gjøres. Velsignede, små rom i tilværelsen. Tidsrom? Pauserom? Nei, nei, det er virkelig noe annet. Kvalitetstid. Også nei, ordet er oppbrukt. Tidsgaver? Ja, kanskje. Tidsgavene er bitte små tankerom der jeg får og får; påfyll, ro, gjennomslagskraft.

søndag 12. april 2009

Han maler for Gaza

Håkon Gullvåg stiller ut bilder på Trondheim kunstmuseum. Utstillingen heter Hellig jord. Gullvåg viser sitt engasjement i store, sterke bilder. Her seiler Noas ark i rødt hav, og det blodbades i badekar. Og barna, som uskyldig rammes av krigen, er offerlammene. Dette er tøft å se, og jeg beundrer Gullvåg som er så politisk i kunsten sin. Det er helt tydelig hvilken side han er på - Israels flagg er blodflekket, mens den palestinske motstanden blir framstilt som en liten, steinkastende gutt.

Jeg anbefaler utstillingen. Den står på kunstmuseet til 7. juni

lørdag 11. april 2009

Tur til fjæra

Jeg leste hos Alter Ego at langfredagsfjæra var spesielt lav. Det var ikke annet å gjøre enn å gå en tur for å se. Fem minutter etter at fjæra var på sitt laveste var jeg på plass. Bildet er tatt med mobilen, men likevel, et inntrykk gir det.





Å sitte nede ved sjøen er noe av det beste jeg vet. Tanken på at havet er evig og ikke minst: Lyden. Bølgene som skvumpler eller bruser eller slår mot berget.