lørdag 31. januar 2009

Ingen i verden av Hisham Matar

Det er sterkt å lese om Suleiman som er ni år og er en slags tilskuer til at faren og hans venner er opposisjonelle til Lederen (Gadaffi i Libya). Suleiman ser og senser, men er for ung til å bli fortalt alt. Moren tar medisin, dvs. drikker, og er ulykkelig når faren er på sine "forretningsreiser". Suleiman kommer i klem mellom moren som trenger han, eller tar avstand fra ham, alt etter dagsform og Lederens etterretningsmenn som oppsøker hjemmet deres. Plutselig er det noen som er interessert i det Suleiman har å si, så han sier ting han ikke burde.

Til ettertanke når man selv har en åtteåring som tar den store verden med krig og urettferdighet innover seg, og føler seg liten ved tanken på å kunne gjøre noe med det -.

Svaberget

Hun hadde gjort dette før. Gått av sykkelen og lagt den i veikanten. Gått nedover. Hoppet over den lille sprekken og satt seg ytterst på svaberget. Det var ganske bratt ned og vannet var dypt. Det var fjære, og nederste delen av berget var svart, og lenger ned: brunt tang der vannet begynte. Blikket hennes søkte utover. Kunne ikke noen komme? Ta henne med. Bort, bort, bort herfra. Hun drømte seg over vannet, ført ut av fjorden, ut i verden. Ut i verden den virkelige.

torsdag 29. januar 2009

Vente, blinke av Gunnhild Øyehaug

For ei herleg bok! Om kor vanskeleg alt er, der ein går i sitt eige spor med sitt indre liv, som aldri kan bli forståeleg for andre. Likevel er det ikkje ei pessimistisk bok. Det er GODT å sjå inn i dei ulike personanes indre, og å føle med dei, og samtidig lære noko om kor ulike spor vi går i og at det ikkje er så rart at dei ikkje treffer kvarandre så ofte. Inst inne er ein alltid åleine, og slik må det vere, tenkjer eg. Utan at det er noko tragisk ved det.

Sommerdrøm

Det er vinter, det er kaldt og jeg har vondt i halsen. Jeg drømmer meg bort til en ettermiddag i hengekøya i min egen hage. Jeg drømmer i hagen som jeg aldri har drømt om, men besitter likefullt. Mens hengekøya såvidt beveger seg, ser jeg på kornåkrene som ennå er grønne og drømmer om å bli gule. Gule van Gogh-åkre som vinden lager hvislelyder i. Jeg drømmer videre om svabergsommerene med krabber under steinene og blå lepper etter alt for lang tid i, og under, kaldt vann. Kaldt, kaldt. Det er fortsatt vinter. Men drømmen lager små, varme kruseduller i hjertet mitt.