Påfuglen

Trondhjemmere - kjenn deres besøkelsestid!

På scenen på Trøndelag teater skjer det noe viktig akkurat nå. I Påfuglen møter mennesker i den rike verden (Hundeland) mennesker fra den fattige verden (Fugleland).

Scenografi og regi og musikk - flott alt samen - men det er innholdet jeg har lyst å si noe om. Dette er tematikk som angår Trondheim midt i fleisen, som angår verden mitt i fleisen, midt i hjertet, mitt i den dårlige samvittigheten.

Du får alt midt i
midt i mot
og snudd igjen

Labradoren (Herbert Nordrum) sier noe om at vi må tenke prisipielt. Men må ikke prinsipper vike når nøden sitter rett foran deg på gaten? Eller: hva er de riktige prinsippene? For når hun du berger livet til like etter syns det er helt greit at barna hennes tømmer kontoen din, - hva da med prinsippene, fordommene, rettferdigheten, moralen?

Hva er rettferdig? Å måtte gå på skole, eller ikke ha muligheten til det? Er det riktig å ta vare på sine og si at man ikke kan redde verden? Er det riktig å forlate ungene sine? Stjele (fordi man sulter)? Drepe (fordi noen er uenig med deg)? Alle disse problemstillingene kastes opp, og opp mot hverandre, i Påfuglen til man ikke vet hvem man holder med eller hva som er moralsk og ikke.

Tankene raser der vi går fra forestillingen. Hvordan møter vi pappkoppen på gata? (Er det et menneske bak koppen også?) Ignorerer vi den med et blikk som ser stivt foran oss, går vi en omvei, svarer vi om koppen sier noe til oss, hvordan kjenner vi oss inni oss når dette pågår? Hvordan kjennes det å sitte bak koppen? Hva tenker han bak koppen? At livet er urettferdig? At om han får sjansen så tar han verdisakene til rikingen? Og mens jeg skriver dette innser jeg at jeg snakker om oss og dem.

Hvordan møter jeg mennesket bak pappkoppen i morgen? På samme måte som i dag? Jeg har jo mine prinsipper. Men jeg har heldigvis mye vennlighet og respekt også. Og jeg har fått en tankevekker i kveld. Jeg håper mange opplever Påfuglen, lar seg berøre og bevege. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Lykke til til oss alle!

Kvar er lyrikken?

Eg har leita. På Brunhjørnet, Norli i Nordre, Ark på Trondheim Torg og på Bookstars. Bøker finn eg, men lyrikk? Nestan som om ein ikkje kan kalle seg bokhandel når ein knapt har eit par hyllemeter med dikt og prosa, vel? Og boka eg leita etter fann eg ingen av stadene. Ikkje ein gong på biblioteket, som eg har slik tiltru til. Vonleg var ho utlånt, diktsamlinga Prinsens gate av Pedro Carmona-Alvarez. Eg fann derimot Heltar. Carmona-Alvarez første diktsamling, trur eg. Ein liten smakebit:

Må berre nemnast at Haugen bok, nett kåra til Norges beste bokhandel, har Prinsens gate. Men du og du, då eg var i Volda for nokre år sidan og ville innom Haugen (legendariske Haugen ...) fann eg ingen butikk. Dei dreiv berre på nett.

Kristin Ribe: Natt, regn

Hvilken vei kan språket gå?

Hvilken vei kan romanen gå?

For meg, en mulighet, er mot det lyriske.

Det er Kristin Ribe som spør, i sitt essay BABELs språk. Ribe er en forfatter som utforsker språkets muligheter. Hun bryter med grammatikken, hun setter sammen setninger på helt nye måter, temaene er komplekse, handlingen ikke så lett å få øye på. Tidligere har jeg lest Syn, og det ble en skjellsettende opplevelse. Nå har jeg lest Natt, regn.

Det er mye med denne boka. Det er mye i denne boka. Ribe går enormt langt i å eksperimentere. Det er lyrisk, ja. Det er gjentakelser, rytme, bilder, og utrolig mye mellom ordene.

Og svanen sukka og svanen bredte sine vinger ut og reiste seg opp, strakte halsen mot himmelen og svanen fløy, den gynga i vissheten om vingene, svanen gynga i vissheten om at det hvite er hvitt i det hvite. Men bålet! roper jeg plutselig, pass deg for bålet der det hele er! roper jeg, men svanen hører ikke og jeg ser svanen fly inn i forvirra, ser fjærene brenne og svanen dø og det lukter svidd smør og stearin og svidd harpiks og brent tjære og steinene ruller og trærne faller og jorda rister og dette er slutten. (s. 87)

Urovekkende? Ja! Vakkert? Ja!

Jeg vet ikke helt hva bålet er et symbol på. Ilden som det evige? Ilden som noe grunnleggende, eldgammelt, urgammelt, kanskje? Noe som representerer før. Hovedpersonen vil også tilbake til før. Før fødselen, til før hun var noe, noen. Hun er redd døden ikke er en løsning, for den er etter livet. Og hvem er garantert at den ikke bare er en ny tilstand? Ny smerte? Ribe tar oss med på spekulasjoner om dette i ulike religioners perspektiv og i eksistensielt perspektiv.

Hvorfor så opptatt av lidelsen, smerten? Hovedpersonen opplevde at moren prøvde å ta livet sitt. Skyldfølelse, uhorvelig mye skyldfølelse, som hun ikke ser ut til noen gang å bli kvitt. Kanskje hun blir kvitt den hvis hun selv dør, men hun er ikke sikker, derfor er heller ikke døden en løsning.

Hovedpersonen framstår veldig forvirret, hun blander virkelighet og drøm.

Jeg våkna og jeg gikk på jobb. Og jeg sovna og jeg drømte jeg gikk til en av mine seks kolleger, lå på et sykehus der han jobba [...] Jeg våkna opp og gikk på jobb. Og i drømmen spurte jeg drømmen om hvem som hadde lagt fostrene i hagen. (s. 20-21)

Foster er også et gjentakende tema, og henger sammen med skyldfølelsen over morens forsøk på selvmord. Kanskje hun ikke er morens ekte barn, spør hovedpersonen seg? Siden hun ikke er glad i henne. For "MOR" kan vel ikke være glad i datteren sin når hun ønsker å ta sitt eget liv?

Ribe sier at hun ikke er så opptatt av handlingen i en roman. Hun spør "[h]vorfor handling synes så uunnværlig for forståelse av sammenheng, hvorfor handling for mange synes å være det viktigste, eller til og med nærmest det eneste kohesjonsskapende i en episk tekst." (I essayet Det er håp i hangande snøre.)

Jeg syns Ribes utforsking av hvor romanen kan gå og hvor språket kan gå er utrolig spennende. Handling og godt plott kan drive meg gjennom bøker. Det er fint det. Men drivet kan være veldig motstandsløst. Ja, nærmest kjedelig. Og hva husker jeg når det er gått noen uker? Som regel ingenting. De to bøkene jeg har lest av Ribe tar det lang til å glemme. Syn tror jeg vil bli stående som en av mine sterkeste leseropplevelser noensinne.

Prableen Kaur: Jeg er Prableen

I løpet av noen timer har jeg lest Prableen Kaurs historie. Og den er gripende, sterk og dramatisk. Til å være 19 har hun opplevd mye og tatt et stort ansvar. Det er til å ta av seg hatten for. Ikke minst fordi Kaur selv tok på seg turbanen ut fra et religiøst standpunkt. Hun er så modig!

Kaur har skrevet mye i flere år, og hun skriver i boka at hun har drømt om å gi ut en diktsamling. I stedet ble det en oppvekstfortelling.

Hun skriver både om vanskelige år på skolen med massiv mobbing, om å finne en religiøs  overbevisning og ikke minst et sterkt, sterkt politisk engasjement.

Som de fleste i Norge vet, var hun på Utøya den 22. juli 2001, og hun ble både en formidler og en som tok ansvar i tiden etterpå.

Forfatteren har bygd opp historien slik at den ikke bare berører, men også er spennende. Overlever bestevennen? Hvordan går det med søsteren? Hvordan kommer hun seg ut av barneskolens mobbehelvete?

Jeg har ikke lyst til å røpe mer av innholdet. Imidlertid har jeg behov for å slå fast at dette er en viktig bok. Den er et vitnesbyrd som representerer en ny, norsk generasjon meningsbærere. Jeg heier høyt!

Min stemme i verdensveven - et innlegg om å blogge

En for meg ny blogger, libraVermis, sporet meg tilbake til problemstillinger jeg har tenkt på, og vurdert, både da jeg begynte å blogge og underveis i bloggingen.

libraVermis skriver om bokanmeldelser og bokomtaler. Hvordan gjøre det på en blogg, har også vært en av mine utfordringer. Videre har jeg vurdert lesbarheten, anonymitet eller ikke og å skrive personlig vs. allment.

Når jeg skal skrive litt mer om dette må jeg nok allerede innledningsvis bryte med den ene retningslinjen jeg har laget meg: Ikke skrive for langt. Dess lenger teksten blir, dess mer uoverkommelig  og uinteressant blir den å lese, - når det dreier seg om lesing på skjerm. Hvilken font man bruker har også betydning for lesbarheten. Skriften bør være uten seriffer. Arial er altså lettere å lese på skjermen enn Times. På papir er det omvendt.

En tekst har alltid en avsender. Mange blogger skrives anonymt, under et nick. Jeg var lenge Mettemor fra Trondheim. For trekvart år siden bestemte jeg meg for å skrive under fullt navn. Da hadde jeg skrevet blogg i to år, og kjente plutselig at tiden var overmoden for å stå for det som ble skrevet fullt og helt. Ikke bare det, men jeg ville gjerne krediteres det som sto der også. Jeg er stolt av det jeg skriver!

Det jeg skriver er personlig, men jeg tror at det også har allmenn interesse. Når jeg skriver om en bok jeg har lest, eller en film jeg har sett, skriver jeg om min opplevelse. Hva gjorde dette med meg, hvorfor syntes jeg dette var så bra? Og hvis ikke - hva var det som ikke stemte?

Jeg tenker at hvis opplevelsen gjorde noe med meg, så vil jeg formidle den slik at andre blir fristet, eller provosert, for den del, til å lese, se eller høre. Jeg har bestemt meg for at det er min stemme som skal komme fram på min blogg. Jeg er min egen oppdragsgiver. Bloggen er min stemme i verdensveven!

Kort oppsummert er dette mine retningslinjer:
1. Ikke skrive langt. Det er krevende å lese lange tekster på skjerm
2. Stå for det man formidler - med stolthet
3. Skrive med sin egen stemme

Kanskje dette innlegget kan være til hjelp for andre bloggere eller kommende bloggere? Enten man er enig eller uenig i min tilnærming til blogg som formidlingskanal. Kom gjerne med kommentarer, spørsmål eller innspill.

Den 15. september 2012 møtes over 50 bokbloggere i Oslo under Oslo bokfestival. Jeg gleder meg til å finne ut mer om hva andre bloggere tenker og legger vekt på i egen blogging og når de leser andres blogger.

Lykken er en katt

Det er en gave å ha dyr - og et ansvar. Jeg er utrolig glad i katter. Selvstendige, frie, late, lekne, overlegne og kosete katter.

Like før jul mistet vi vår kjære Lina på grunn av sykdom, og i januar kom søte, gode og litt skye Miramis inn i livet vårt.

Miramis ble omplassert ved hjelp av FOD - Foreningen for omplassering av dyr. FOD gjør en utrolig viktig jobb med å ta vare på og finne nye hjem til dyr som blir funnet, forlatt eller som eierne av andre grunner ikke kan ta vare på lengre.

22/7 er et arr i språket

Foto: Øyvind Bye Skille/NRK

Tiden leger ikke alle sår. Tiden leger heller ikke alle ord. 22/7 vil være et arr i språket.

Sitatet er Lars Saabye Christensen sitt, frå Dagbladet 30. juli 2011.

Det rives skorpe av mange menneske sine sår desse vekene fram mot sommaren 2012, denne tida fram mot eittårsdagen for det mest uforståelege; massemordet av unge, uskuldige menneske. I tillegg til at det er enkeltmenneske sine sår, er det òg eit sår i det norske samfunnet - og det vil bli eit arr i historia vår i all tid.

Eg har kun i periferien fulgt med i rettssaka, det er sjølvsagt mest komfortabelt - tenkje at det ikkje er nauddsynt, eller at det ikkje spelar noka rolle om eg held meg utanfor. Men sjølvsagt er det viktig å ta del i dette. Å prøve å ta innover seg, å prøve å forstå korleis ein person kunne gjere så mykje skade, å lære av historia og bidra til at noko liknande ikkje skal skje igjen.

Kristopher Schau skriv slik i Morgenbladet:

Så, for siste gang, la oss da for guds skyld høre etter hva han har å si, så vi kan gjenkjenne det, og slå hull i verdensbildet hans med fakta. Neste gang et oversett barn fra vestkanten blir forelsket i en brun fellesskapsfølelse på internett, har han forhåpentligvis allerede noen kritiske stemmer i hodet, som kan stoppe ham.

Arret skal vi leve vidare med. Vi må hugse kvifor vi har arret, vi må lære å unngå så store skader til ein annan gong, og vi må forstå at alle vi som er ein del av samfunnet har eit ansvar. Ansvar for haldingane våre, ansvar for å sjå heilheta og å inkludere.

Eg tilrår artiklane Schau har skrive frå rettssaka. Observasjoner som rekkjer vidt og som sett nyttige tankar i gang.

Oppslag i Adresseavisen om bokblogging

Det er ikke hver dag jeg er i avisa. I dag var jeg imidlertid avbildet og sitert i kulturbilaget under overskriften "Bloggerne sprer boknyheter".

Min påstand var at forlagene har oppdaget bloggernes makt, og ønsker å markedsføre bøker gjennom oss som blogger. Dette bekreftes av flere forlag i artikkelen.

Dette krever selvsagt av oss som omtaler bøker i blogger at vi er nøye med å oppgi at boka er et leseeksemplar som vi har fått fra et forlag. Jeg ønsker å understreke at bøker mottatt direkte fra forlagene vil få en objektiv vurdering av meg. Har boka gode kvaliteter skriver jeg om dem, mens det som ikke imponerer omtales like oppriktig.

Selv om jeg av og til får tilbud om leseeksemplar fra forlag, vil jeg først og fremst fortsette å lese og blogge om bøker jeg selv har fått lyst til å lese. Og det er sjelden etter å ha fått en e-post fra et forlag eller å ha passert bestselgerreolene på en bokhandel. Heller er det omtale i bokprogrammer i P2, i aviser eller magasiner eller fra andre lesere jeg anerkjenner - både fra den virkelige verden og fra andre blogger - som har kommet med de gode tipsene.

Og se så, dagspressen har også makt som markedsfører. Treffene på bloggen min er på 110 treff så langt i dag - mot 15 i går. Snakk om reklame for Mettemor møter massene!

Norges arr

Tiden leger ikke alle sår. Tiden leger heller ikke alle ord. 22/7-2011 vil være et arr i språket, et blodig blad på kalenderen, et før og etter.

(Lars Saabye Christensen i Dagbladet, 30.07.2011)

Aldri. Slukker. Stjernene.

Man kunne fort tro at alle stjernene er slukket. At håp ute.

I væpnet kamp for sin overbevisning har en mann drept og såret over hundre mennesker. Uskyldige. Målene var mest sannsynlig det politiske Norge, og motivet ideologisk.

Det er gått til ekstreme handlinger. Ulovligheter. Terror. Bruk av vold i hensikt å drepe. Voldsbruken var planlagt, organisert.

Jeg aksepterer at andre mener noe annet enn meg. Selv om jeg ikke forstår. I og med at jeg støtter tankefriheten må jeg akseptere meningene – men jeg fordømmer all bruk av vold.

Jeg skal ikke tåle. Vil ikke tåle. Må ikke tåle. At noen opphever seg til overmennesker. Tar loven i egne hender. Lar sine holdninger og sin overbevisning få utløp i ekstreme handlinger.

Vi skal kjempe med det frie ordet.

Vi skal tro på det gode.

Vi skal vise medmenneskelighet og kjærlighet.

Vi skal aldri gi oss! Det er alltid håp. Aldri slukker stjernene.

Til ungdommen og alle andre

Til ungdommen

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn av brød og muld
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen.
(Nordahl Grieg, 1936)

Selvsagt snør det på Mars!

Gode, gamle, kule DumDum boys. Nå med ny skive. Det jeg elsker med denne låten - Snø på Mars - er at den er sår, litt dumdum-rå og med en absurd kontrast i teksten:

Det er til å gråte av,
vi er skibbrudne på hvert vårt hav,
og vi får aldri svar.
Og i radion sa de .. at det snør på Mars.

For hvor kommer snø på Mars inn i den triste, litt klisjeaktige historien? Joda, den illustrerer det absurde ved livets - og kjærlighetens - viderverdigheter. Tenker jeg.

Livet, altså.

Kvinneløftet

Det er 96 år siden norske kvinner fikk stemmerett. Over 30 år siden husmoræraen. Flere år siden jentene kom i flertall på universitetene.

I hvor stor grad er holdningene våre endret?

Det er slett ikke rart å ha kvinnelig statsminister. Normalt å ha en heltidsarbeidende mor. Aksept for at kvinnelige komikere løfter mullaer.

Men:

Det er fullt av rosa prinsesser i barnehagene. Krisesentrene av kvinner med innvandringsbakgrunn. Brystene av silikon.

Vi har alle muligheter, og har fortsatt en lang vei igjen i å bruke dem kløktig.