Kristin Ribe: Natt, regn

Hvilken vei kan språket gå?

Hvilken vei kan romanen gå?

For meg, en mulighet, er mot det lyriske.

Det er Kristin Ribe som spør, i sitt essay BABELs språk. Ribe er en forfatter som utforsker språkets muligheter. Hun bryter med grammatikken, hun setter sammen setninger på helt nye måter, temaene er komplekse, handlingen ikke så lett å få øye på. Tidligere har jeg lest Syn, og det ble en skjellsettende opplevelse. Nå har jeg lest Natt, regn.

Det er mye med denne boka. Det er mye i denne boka. Ribe går enormt langt i å eksperimentere. Det er lyrisk, ja. Det er gjentakelser, rytme, bilder, og utrolig mye mellom ordene.

Og svanen sukka og svanen bredte sine vinger ut og reiste seg opp, strakte halsen mot himmelen og svanen fløy, den gynga i vissheten om vingene, svanen gynga i vissheten om at det hvite er hvitt i det hvite. Men bålet! roper jeg plutselig, pass deg for bålet der det hele er! roper jeg, men svanen hører ikke og jeg ser svanen fly inn i forvirra, ser fjærene brenne og svanen dø og det lukter svidd smør og stearin og svidd harpiks og brent tjære og steinene ruller og trærne faller og jorda rister og dette er slutten. (s. 87)

Urovekkende? Ja! Vakkert? Ja!

Jeg vet ikke helt hva bålet er et symbol på. Ilden som det evige? Ilden som noe grunnleggende, eldgammelt, urgammelt, kanskje? Noe som representerer før. Hovedpersonen vil også tilbake til før. Før fødselen, til før hun var noe, noen. Hun er redd døden ikke er en løsning, for den er etter livet. Og hvem er garantert at den ikke bare er en ny tilstand? Ny smerte? Ribe tar oss med på spekulasjoner om dette i ulike religioners perspektiv og i eksistensielt perspektiv.

Hvorfor så opptatt av lidelsen, smerten? Hovedpersonen opplevde at moren prøvde å ta livet sitt. Skyldfølelse, uhorvelig mye skyldfølelse, som hun ikke ser ut til noen gang å bli kvitt. Kanskje hun blir kvitt den hvis hun selv dør, men hun er ikke sikker, derfor er heller ikke døden en løsning.

Hovedpersonen framstår veldig forvirret, hun blander virkelighet og drøm.

Jeg våkna og jeg gikk på jobb. Og jeg sovna og jeg drømte jeg gikk til en av mine seks kolleger, lå på et sykehus der han jobba [...] Jeg våkna opp og gikk på jobb. Og i drømmen spurte jeg drømmen om hvem som hadde lagt fostrene i hagen. (s. 20-21)

Foster er også et gjentakende tema, og henger sammen med skyldfølelsen over morens forsøk på selvmord. Kanskje hun ikke er morens ekte barn, spør hovedpersonen seg? Siden hun ikke er glad i henne. For "MOR" kan vel ikke være glad i datteren sin når hun ønsker å ta sitt eget liv?

Ribe sier at hun ikke er så opptatt av handlingen i en roman. Hun spør "[h]vorfor handling synes så uunnværlig for forståelse av sammenheng, hvorfor handling for mange synes å være det viktigste, eller til og med nærmest det eneste kohesjonsskapende i en episk tekst." (I essayet Det er håp i hangande snøre.)

Jeg syns Ribes utforsking av hvor romanen kan gå og hvor språket kan gå er utrolig spennende. Handling og godt plott kan drive meg gjennom bøker. Det er fint det. Men drivet kan være veldig motstandsløst. Ja, nærmest kjedelig. Og hva husker jeg når det er gått noen uker? Som regel ingenting. De to bøkene jeg har lest av Ribe tar det lang til å glemme. Syn tror jeg vil bli stående som en av mine sterkeste leseropplevelser noensinne.