Så kom jeg også dit. At jeg var klar for å lese om Breivik og sommeren 2011, og det som kom etterpå.
Etter å ha lest både Moren av Marit Christensen, Geir Lippestads Det kan vi stå for og Jens Breiviks Min skyld? En fars historie er jeg veldig glad for at jeg bestemte meg for å lese mursteinsboka En av oss.
Åsne Seierstad går grundig til verks, og hun går inn i Norges nasjonale traume fra mange vinkler.
Hun skriver oss inn i barndommen til Anders Behring Breivik (heretter ABB). Gutten med en mentalt fraværende mor med store traumer fra barndommen og hvis vestkantfasade var redningen på alt. Og med en far som stort sett aldri var tilstede eller i nærheten på noe vis.
Vi får høre om en gutt som var apatisk, som ikke hadde venner, som tisset seg ut, som plaget dyr. Et barn det blir sendt bekymringsmelding om. Saken ble til slutt lukket av barnevernet til tross for en svært foruroligende rapport fra psykologer ved et familiesenter der ABB, moren og søsteren oppholdt seg noen uker da han var fire år gammel.
Den unge ABB prøvde å finne tilhørighet, først i taggermiljøet, deretter i FpU - men passet ikke inn. Han var personen som prøvde så (alt for) hardt, men kanskje aldri helt hadde troen på seg selv. Han var spinkel, blek, hadde krum nese, for lys stemme.
Etter dette gikk ABB inn i en eremittilværelse. Først spilte han Call of Duty døgnet rundt i flere år. Så begynte han å skrive på sitt Manifest, sitt ideologiske dokument. På nettet, via spill og diskusjonsgrupper blir han betydningsfull, i alle fall i egne øyne.
Deretter var det på tide å sette ideene ut i verden … Ved å planlegge krig, ved å kjøpe våpen, sy uniformer og det virkelig store og harde arbeidet - å lage en bombe.
Seierstad gir også flere av ofrene en stemme. Bano fra Nesodden. Viljar fra Svalbard. Simon fra Salangen. Forventningsfulle unge mennesker som hadde et brennende engasjement for samfunn og politikk og for menneskene i livet sitt. Bano og Simon kom ikke levende fra Utøya. Viljar overlevde som ved et under.
Forfatteren følger ABBs skritt den skjebnesvangre dagen. Den dagen alt går galt i Norge, for Norge. Den dagen ABB går til væpnet krig mot dem som har ført landet inn i multikulturalismen, dem som i følge han, har ødelagt samfunnet vårt.
Det er hjerteskjærende. Jeg forstår hvorfor det gikk såpass lenge før jeg ønsket å ta inn det som hendte 22. juli 2011. Det er forferdelig, det er uforståelig og det skulle ikke skjedd.
Denne boka er et viktig dokument om det som aldri må glemmes. Seierstad beskriver det bestialske, så hinsides stygt at det er langt forbi det man kan tenke seg til. Hun beskriver det enkelt og detaljert, med fakta og samtidig et hav av følelser. Ungdommene som vantro ser personen i politiuniform som løfter gevær eller pistol mot dem. Som sikter og skyter, sikter og skyter, sikter og skyter.
Jeg ser fortsatt for meg Torje, broren til Viljar, da 14-åringen med rødt hår står i skjul i en liten bergsprekk nede i vannet og roper "Kor e' Viljar, kor e' Viljar" til to andre ungdommer som svømmer forbi ham. Det var ikke eneste gang i løpet av boka tårene sto i øynene mine.
For en styrke mange av de rammede utviste og utviser hver dag. Banos søster Lara som fikk sluttordet i rettssaken. Så klok, så modig. Lillebroren til Johannes som sto ved glassburet der ABB satt under rettssaken og som satte sitt styggeste blikk i morderen da han fikk sjansen.
ABB ble til slutt dømt tilregnelig og til fengsel i 21 år. Andre fikk livene sine betraktelig mer ødelagt. 77 døde på attentatdagen. Mange sitter igjen med varige men og de etterlatte med en sorg de må bære resten av livet. Jeg ble rørt til tårer over omsorgen Simons foreldre fikk av sine venner i årene etter. På fjellet i Salangen står det en hytte i de vakreste omgivelser som heter Simonstua. Den leger nok ikke alle sår, men lindrer sorgen likevel.