tirsdag 31. mars 2009
Lyse hverdagsdrømmer
Kveldene er lyse igjen. Ungene i grenda leker ute selv om klokka er sju. En ny verden og likevel den samme. Jeg gleder meg over lyset for jeg vet hva det bringer med seg av varme, liv og lyst. Snart kan middag nytes ute på late ettermiddager. Trampolinen skal settes opp, hagemøblene tas ut. Og i hengekøyen skal jeg ligge og lese gode bøker. Men før det, skal syklene tas fram, vaskes og oljes. Så skal vi sykle til den gamle husmannsplassen borte i lia og se utover bygda.
mandag 30. mars 2009
lørdag 28. mars 2009
Mye av det jeg liker på en gang: Bøker å lese i, bøker å skrive i, avskårne blomster og katter ...
Dette er de sist anskaffete tulipanene. Jeg hadde tenkt å kjøpe gule nå som det nærmer seg påske, men da jeg fant disse var det ikke tvil om at de måtte bli lilla, rosa og lyselyse rosa denne gangen. Nå håper jeg at de lever til onsdag. Da er i så fall forsettet om tulipaner i Alto-vasen hele mars holdt.
Jeg har kjøpt en bok som jeg gleder meg veldig mye til å lese, Lykka er ein sjeldan fugl av Anna Gavalda. Boka hennes Saman er ein mindre aleine bergtok meg fullstendig med sine underlige skruer som finner hverandre og får det bedre og bedre i livet utover boka. Den stilige dama er framsiden av en skriveblokk. Den skal jeg bruke i jobbsammenheng framover og skal gjøre meg glad og oppløftet når jeg går i møter.
Endelig får katten i huset mitt bli med i et innlegg også. Dette er Lina. Hun er veldig vakker og innimellom både sint og irritabel. Imidlertid er hun er en vidunderlig musefanger. Snart, Lina, er det sesong for deg.
tirsdag 24. mars 2009
Grave of the Fireflies
Jeg er inne i en japansk periode i form av litteratur av Haruki Murakami og av filmer. Vakre tegnefilmer. Min nabo Totoro, Katteprinsen, Chihiro og heksene. Filmene ser jeg sammen med sønnen min. Han vil se dem gang på gang på gang. De inneholder mye overnaturlig, disse filmene, slik Murakamis bøker også gjør.
Og så var det Grave of the Fireflies. Det første ordet som dukker opp er trist. Historien er så uendelig trist.
Vi er i Japan på slutten av andre verdenskrig. Seita og lillesøstra, Setsuko, mister moren sin etter et bombeangrep. Seita prøver å skjule det harde fakta for søsteren. Faren til barna er i marinen, og også fraværende. I situasjonen som har oppstått får de lov å bo hos tanten sin. Hun er imidlertid ikke spesielt snill. Så Seita bestemmer seg for at de skal greie seg selv. De finner seg en hule ved elva. Der holder også ildfluene til. Ildfluene blir til glede og underholdning for barna.
Det er imidlertid ikke så lett å klare seg selv. Setsuko blir syk. Det viser seg at hun er blitt underernært. Setsuko dør. Snart går det opp for Seita at krigen er over, og at faren ikke kommer tilbake han heller. Som tigger på jernbanestasjonen ebber også Seitas liv ut.
Rørende historie og vakre stemninger.
Og så var det Grave of the Fireflies. Det første ordet som dukker opp er trist. Historien er så uendelig trist.
Vi er i Japan på slutten av andre verdenskrig. Seita og lillesøstra, Setsuko, mister moren sin etter et bombeangrep. Seita prøver å skjule det harde fakta for søsteren. Faren til barna er i marinen, og også fraværende. I situasjonen som har oppstått får de lov å bo hos tanten sin. Hun er imidlertid ikke spesielt snill. Så Seita bestemmer seg for at de skal greie seg selv. De finner seg en hule ved elva. Der holder også ildfluene til. Ildfluene blir til glede og underholdning for barna.
Det er imidlertid ikke så lett å klare seg selv. Setsuko blir syk. Det viser seg at hun er blitt underernært. Setsuko dør. Snart går det opp for Seita at krigen er over, og at faren ikke kommer tilbake han heller. Som tigger på jernbanestasjonen ebber også Seitas liv ut.
Rørende historie og vakre stemninger.
mandag 23. mars 2009
Norwegian Wood av Haruki Murakami
Tittelen, Norwegian Wood, refererer til Beatles-låten ved samme navn. Reiko spiller den flere ganger på gitar i løpet av boka. Reiko var en lovende klaverpianist, men måtte gi seg etter gjentatte sammenbrudd.
På Ami-tunet møter hun Naoko. Naoko er venninne av Toru Watanabe (nydelig navn!), hovedpersonen i fortellingen. Eller er hun kjæresten hans? Naoko var tidligere sammen med Torus bestevenn, men da han tar livet sitt får Naoko og Toru et spesielt forhold.
Naoko er imidlertid heller ikke frisk, og forlater plutselig Tokyo. Til Ami-tunet oppe i fjellene, langt unna resten av verden. Toru besøker henne der og blir da også kjent med romvenninnen Reiko.
Toru føler en forpliktelse overfor Naoko og lover henne å vente på henne, og vil hjelpe henne når hun kommer tilbake til det en mer normal tilværelse.
Men det fins andre jenter i verden, og en av dem er Midori, som kommer inn i Torus liv som en virvelvind. I Toru starter en vanskelig prosess.
Mer vil jeg ikke røpe av handlingen. Jeg vil anbefale den; den er en vakker historie fra tidlig studenttilværelse. Om livet og kjærligheten og Torus kvaler.
På Ami-tunet møter hun Naoko. Naoko er venninne av Toru Watanabe (nydelig navn!), hovedpersonen i fortellingen. Eller er hun kjæresten hans? Naoko var tidligere sammen med Torus bestevenn, men da han tar livet sitt får Naoko og Toru et spesielt forhold.
Naoko er imidlertid heller ikke frisk, og forlater plutselig Tokyo. Til Ami-tunet oppe i fjellene, langt unna resten av verden. Toru besøker henne der og blir da også kjent med romvenninnen Reiko.
Toru føler en forpliktelse overfor Naoko og lover henne å vente på henne, og vil hjelpe henne når hun kommer tilbake til det en mer normal tilværelse.
Men det fins andre jenter i verden, og en av dem er Midori, som kommer inn i Torus liv som en virvelvind. I Toru starter en vanskelig prosess.
Mer vil jeg ikke røpe av handlingen. Jeg vil anbefale den; den er en vakker historie fra tidlig studenttilværelse. Om livet og kjærligheten og Torus kvaler.
søndag 22. mars 2009
Le fabuleux destin d'Amelie Poulain
Jeg er så glad i Amelie fra Montmartre. Det er så mye i filmen jeg fascineres over:
- De klare og varme fargene
- Amelies hår
- At Amelie er snål på en utrolig søt måte
- Bildet av Amelie når hun ligger i sengen sin og blir filmet ovenfra
- Likheten mellom Audrey Tautou og navnesøster Audrey Hepburn
- At Amelie og Nino er så rar-fine sammen
Mmm.
- De klare og varme fargene
- Amelies hår
- At Amelie er snål på en utrolig søt måte
- Bildet av Amelie når hun ligger i sengen sin og blir filmet ovenfra
- Likheten mellom Audrey Tautou og navnesøster Audrey Hepburn
- At Amelie og Nino er så rar-fine sammen
Mmm.
fredag 20. mars 2009
Hjelmen og kona hans
Favorittfjellet mitt er Hjelmen. Fra fjorden jeg er vokst opp ved, ser vi fjellet på avstand. Det er høyt og rundt og skuer nedover dalen mot fjorden.
Her er fjellet fra en annen vinkel. Det romantiske er at Hjelmen har en kone, Hjelmkonnå. Fint, ja? Kona er til venstre, mens han sjøl er til høyre. Trodde jeg hadde et bilde med bare fjellene, men finner det ikke. Derfor får dere også gutt i båt med på kjøpet.
Her et bilde av Hjelmen i ensom majestet. Bildet er tatt fra Jøsvatnet.
Og slik ser det ut når vi er høyt, høyt der oppe:
Etter skjelvet av Haruki Murakami
Dette er Murakami i novelleformat. De seks novellene kan alle, på en eller annen måte, knyttes til jordskjelvet i Kobe i 1995.
Det er ofte noe overnaturlig i Murakamis fortellinger. Framstillingen er likevel ikke slik at man avviser den, eller syns den er tøvete. Det er snarere slik at det fantasifulle og rare gir historiene en ekstra dimensjon.
I en av novellene blir Komura forlatt av kona si fem dager etter jordskjelvet. Komuras liv går videre i en stille eksistens, men så blir han bedt om å ta med en liten pakke innpakket i gråpapir ...
Miyake samler rekved på stranda og lager bål på fine kvelder. Yoshiya drives i jakten på en mann uten øreflipp, eller kanskje like mye jakten på sin egen historie. Den aller vakreste novellen er den om Junpei, Sala, Sayoko og Takatsuki. Kjærlighet er vond, men vakker. Junpei er novellist. "Fra nå av vil jeg at novellene mine skal være annerledes, tenkte Junpei. Jeg har lyst til å skrive om folk som venter på at natten skal ta slutt, som lengter etter lyset, slik at de kan holde om den de elsker; om folk som drømmer og som venter." Trenger jeg å si at Junpei blir lykkelig til slutt?
Det er ofte noe overnaturlig i Murakamis fortellinger. Framstillingen er likevel ikke slik at man avviser den, eller syns den er tøvete. Det er snarere slik at det fantasifulle og rare gir historiene en ekstra dimensjon.
I en av novellene blir Komura forlatt av kona si fem dager etter jordskjelvet. Komuras liv går videre i en stille eksistens, men så blir han bedt om å ta med en liten pakke innpakket i gråpapir ...
Miyake samler rekved på stranda og lager bål på fine kvelder. Yoshiya drives i jakten på en mann uten øreflipp, eller kanskje like mye jakten på sin egen historie. Den aller vakreste novellen er den om Junpei, Sala, Sayoko og Takatsuki. Kjærlighet er vond, men vakker. Junpei er novellist. "Fra nå av vil jeg at novellene mine skal være annerledes, tenkte Junpei. Jeg har lyst til å skrive om folk som venter på at natten skal ta slutt, som lengter etter lyset, slik at de kan holde om den de elsker; om folk som drømmer og som venter." Trenger jeg å si at Junpei blir lykkelig til slutt?
torsdag 19. mars 2009
Boller
Trondheims største boller fås kjøpt på Bibliotekskafeen Gjest Bårdsen. Én god bolle rekker til minst to personer. Jeg syns det er ekstra hyggelig å stikke innom Bibliotekskafeen når jeg først har vært på biblioteket og lånt bøker, ruslet over den lille brua inne i bygningen og passert de gamle gravene med skjeletter. I den ene graven ligger en mann, en kvinne og et lite barn. Veldig fascinerende. Og så - bolle og kaffe hos Gjest, blant barnehagebarn som spiser matpakkene sine, studenter med latte i glassene og de eldre venninnene på bytur.
Bra bytur = Bolle på Bibliotekskafeen med bøker i bagen.
Bra bytur = Bolle på Bibliotekskafeen med bøker i bagen.
søndag 15. mars 2009
lørdag 14. mars 2009
Menn som hater kvinner
Jublende glad for tilbud om billett til den svenske filmen Menn som hater kvinner,* sitter jeg igjen med følgende kommentar: –Lisbeth Salander – du er jammen full av dyp og malstrømmer!
Noomi Rapace spiller Salander. Og Michael Nyqvist Mikael Blomkvist, journalisten som innledningsvis i filmen blir dømt for ærekrenkelser mot en kjent forretningsmann.
Mikael blir hyret til å oppklare et mord, på unge Harriet. Oppdragsgiver er Harriets onkel, Henrik Vanger, tidligere leder av Vangerkonsernet. Henrik mener at noen i familien står bak.
Lisbeth har laget en rapport om Mikael, som var grunnlaget for at Vanger engasjerte Mikael. Hun driver med avansert hacking. Og hun fortsetter med dette også etter at Mikael er i gang med etterforskningen av mordet på Harriet. Hun blir fristet til å hjelpe Mikael og sender ham en e-post. Dermed forstår Mikael at pc-en hans er blitt overvåket, og oppsøker Lisbeth.
Snart er Lisbeth og Mikael et team i jakten på morderen.
Filmen er spennende, og tro mot boka. For å finne ut hvem mennene som hatet kvinner er, og mer om Lisbeths malstrømmer: Les boka eller se filmen!
_______________
* Takk, H.
Noomi Rapace spiller Salander. Og Michael Nyqvist Mikael Blomkvist, journalisten som innledningsvis i filmen blir dømt for ærekrenkelser mot en kjent forretningsmann.
Mikael blir hyret til å oppklare et mord, på unge Harriet. Oppdragsgiver er Harriets onkel, Henrik Vanger, tidligere leder av Vangerkonsernet. Henrik mener at noen i familien står bak.
Lisbeth har laget en rapport om Mikael, som var grunnlaget for at Vanger engasjerte Mikael. Hun driver med avansert hacking. Og hun fortsetter med dette også etter at Mikael er i gang med etterforskningen av mordet på Harriet. Hun blir fristet til å hjelpe Mikael og sender ham en e-post. Dermed forstår Mikael at pc-en hans er blitt overvåket, og oppsøker Lisbeth.
Snart er Lisbeth og Mikael et team i jakten på morderen.
Filmen er spennende, og tro mot boka. For å finne ut hvem mennene som hatet kvinner er, og mer om Lisbeths malstrømmer: Les boka eller se filmen!
_______________
* Takk, H.
torsdag 12. mars 2009
Dyr i musikken
Regien var fantastisk god da Rye skole, 1.-4. trinn, framførte sin egen forestilling Dyr i musikken i kveld. Foreldre og andre publikummere, som satt som sild i tønne i en full gymsal, var begeistret og rørt over sjarmerende og flinke unger. Det var humler i flukt, rockende sauer, katter på et bord, lofottorsk, haner på stabburshella og dyr fra Afrika. En herlig oppsetting!
søndag 8. mars 2009
Kvinneløftet
Det er 96 år siden norske kvinner fikk stemmerett. Over 30 år siden husmoræraen. Flere år siden jentene kom i flertall på universitetene.
I hvor stor grad er holdningene våre endret?
Det er slett ikke rart å ha kvinnelig statsminister. Normalt å ha en heltidsarbeidende mor. Aksept for at kvinnelige komikere løfter mullaer.
Men:
Det er fullt av rosa prinsesser i barnehagene. Krisesentrene av kvinner med innvandringsbakgrunn. Brystene av silikon.
Vi har alle muligheter, og har fortsatt en lang vei igjen i å bruke dem kløktig.
I hvor stor grad er holdningene våre endret?
Det er slett ikke rart å ha kvinnelig statsminister. Normalt å ha en heltidsarbeidende mor. Aksept for at kvinnelige komikere løfter mullaer.
Men:
Det er fullt av rosa prinsesser i barnehagene. Krisesentrene av kvinner med innvandringsbakgrunn. Brystene av silikon.
Vi har alle muligheter, og har fortsatt en lang vei igjen i å bruke dem kløktig.
lørdag 7. mars 2009
torsdag 5. mars 2009
Latterkrampe og pæreslang
Av og til så tenker jeg at jeg husker så lite. Jeg hører folk fortelle om minner, detaljert og fra de var svært unge. Og jeg funderer; enn jeg da? Hva husker jeg?
Jeg husker at jeg syklet ned Leirholbakken. Full fart uten hendene på styret. Det var sol og jeg mener jeg minnes en enorm frihetsfølelse.
At lillebroren min hylskriker etter å ha slått hodet i vedovnen, husker jeg også. Det var jeg som skubbet han unna. Han klenget på meg, og jeg skubbet. Jeg husker stefaren min som ble sint. Og at jeg følte meg slem.
En venninne og jeg fanget insekter. Vi hadde glass med lokk på som de fikk bo i. Det var i det minste slått hull i lokket. Vi slo spiker gjennom med en hammer. En human bopel var det neppe, men jeg husker heller sommerengen vi løp frydefullt gjennom, i minnene er vi barbeinte og sommeren evig.
Vi spiste surgress.
Vi stjal også, min bestevenninne og jeg. Tørrfisk. Den hang til tørk på naustveggen deres. Vi dro av lange stykker - og sprang. Vi gjemte oss der svabergene laget en fordypning. Der spiste vi tyvgodset. Uten bismak.
Sammen med den samme venninnen prøvde vi å tekkes guttene. Jeg husker fortsatt at vi to var nederst i den andre lange bakken (ikke Leirholbakken, altså) mens broren hennes og en annen nabogutt var på toppen av den. Vi gaula en slags sang. Geir Arne, sang jeg, samtidig som hun sang Nonnon, - søten, når jeg blir stor vil jeg gifte meg med deg! Det var i overkant spennende, dette, men vi måtte utfordre dristigheten.
Det kunne vært i går jeg snoket gjennom mammas saker og fant dåpsattesten min.
Et litt trist minne er at norsklæreren min i fjerdeklasse spurte meg om å lese på juleavslutningen. Jeg nektet. Aldri i verden. Prestere foran hele skolen. Etter den dagen leste jeg ikke så godt lenger.
Latterkrampe under verandaen utenfor lærerværelse etter småperverse rampestreker. Vi hadde laget en penis i modelleire og festet på et elgaktig vesen klassen hadde laget - kunne det være i anledning VM i Oslo i 1982? Var en elg maskott da?
Sommer i Tyrol på lokal scene. Mamma og jeg. Jeg ser fortsatt for meg noen av skuespillerne. Jeg kunne ikke vært mer enn 7 eller 8, men husker stykket som fullt av ellevill humor.
Minner om epleslang kommer også. Eller pæreslag. Aldri vil pærene smake bedre enn de vi strakte oss på tå etter i hagen til maleren.
Jeg husker at jeg syklet ned Leirholbakken. Full fart uten hendene på styret. Det var sol og jeg mener jeg minnes en enorm frihetsfølelse.
At lillebroren min hylskriker etter å ha slått hodet i vedovnen, husker jeg også. Det var jeg som skubbet han unna. Han klenget på meg, og jeg skubbet. Jeg husker stefaren min som ble sint. Og at jeg følte meg slem.
En venninne og jeg fanget insekter. Vi hadde glass med lokk på som de fikk bo i. Det var i det minste slått hull i lokket. Vi slo spiker gjennom med en hammer. En human bopel var det neppe, men jeg husker heller sommerengen vi løp frydefullt gjennom, i minnene er vi barbeinte og sommeren evig.
Vi spiste surgress.
Vi stjal også, min bestevenninne og jeg. Tørrfisk. Den hang til tørk på naustveggen deres. Vi dro av lange stykker - og sprang. Vi gjemte oss der svabergene laget en fordypning. Der spiste vi tyvgodset. Uten bismak.
Sammen med den samme venninnen prøvde vi å tekkes guttene. Jeg husker fortsatt at vi to var nederst i den andre lange bakken (ikke Leirholbakken, altså) mens broren hennes og en annen nabogutt var på toppen av den. Vi gaula en slags sang. Geir Arne, sang jeg, samtidig som hun sang Nonnon, - søten, når jeg blir stor vil jeg gifte meg med deg! Det var i overkant spennende, dette, men vi måtte utfordre dristigheten.
Det kunne vært i går jeg snoket gjennom mammas saker og fant dåpsattesten min.
Et litt trist minne er at norsklæreren min i fjerdeklasse spurte meg om å lese på juleavslutningen. Jeg nektet. Aldri i verden. Prestere foran hele skolen. Etter den dagen leste jeg ikke så godt lenger.
Latterkrampe under verandaen utenfor lærerværelse etter småperverse rampestreker. Vi hadde laget en penis i modelleire og festet på et elgaktig vesen klassen hadde laget - kunne det være i anledning VM i Oslo i 1982? Var en elg maskott da?
Sommer i Tyrol på lokal scene. Mamma og jeg. Jeg ser fortsatt for meg noen av skuespillerne. Jeg kunne ikke vært mer enn 7 eller 8, men husker stykket som fullt av ellevill humor.
Minner om epleslang kommer også. Eller pæreslag. Aldri vil pærene smake bedre enn de vi strakte oss på tå etter i hagen til maleren.
tirsdag 3. mars 2009
Klassen
Jeg har sett en fin film! Klassen, regissert av Laurent Cantet. Jeg har blitt så god til bare stikke innom kinoen og velge en film, mer eller mindre tilfeldig. Og filmen var - tilfeldigvis? - veldig bra.
Vi er i Paris, i en åttendeklasse. Klassen er et sammensurium av mennesker. Eksempelvis Wey, som er innvandrer uten lovlig opphold i landet, og Suleyman med bakgrunn fra Mali; som har vanskelig for å tilpasse seg, som blir aggresiv, som ikke gidder å ta med bøker eller skrivesaker til undervisningen, men som leverer en nydelig prosjektoppgave over emnet selvportrett. Og alle de andre som jeg ikke husker navnene på, men som jeg forstår har opptrådt i filmen under egne navn da jeg ettertenktsom ser på rulleteksten etter to og en halv time i kinostolen. Han som spiller læreren, François Bégaudeau, er forfatter og han jobbet ett år på en ungdomsskole i Paris før han skrev boka "Entre les murs" som ble til denne filmen. François er lærer i fransk for elever som er umotiverte og i opposisjon til det meste. Eller er de det? For av og til overrasker de både seg selv og læreren, og jeg smiler medfølelende i den selvsamme kinostolen og tenker: Det er alltid håp. Alltid.
Er dette en dokumentar? tenkte jeg da jeg reiste meg, nettopp fra denne kinostolen. Og ja, nesten dokumentar. Filmen er et såkalt dokudrama finner jeg ut etterpå. Jeg tenker at den er akkurat så realistisk og autentisk som drama kan være.
Fransk klassedrama anbefales.
Vi er i Paris, i en åttendeklasse. Klassen er et sammensurium av mennesker. Eksempelvis Wey, som er innvandrer uten lovlig opphold i landet, og Suleyman med bakgrunn fra Mali; som har vanskelig for å tilpasse seg, som blir aggresiv, som ikke gidder å ta med bøker eller skrivesaker til undervisningen, men som leverer en nydelig prosjektoppgave over emnet selvportrett. Og alle de andre som jeg ikke husker navnene på, men som jeg forstår har opptrådt i filmen under egne navn da jeg ettertenktsom ser på rulleteksten etter to og en halv time i kinostolen. Han som spiller læreren, François Bégaudeau, er forfatter og han jobbet ett år på en ungdomsskole i Paris før han skrev boka "Entre les murs" som ble til denne filmen. François er lærer i fransk for elever som er umotiverte og i opposisjon til det meste. Eller er de det? For av og til overrasker de både seg selv og læreren, og jeg smiler medfølelende i den selvsamme kinostolen og tenker: Det er alltid håp. Alltid.
Er dette en dokumentar? tenkte jeg da jeg reiste meg, nettopp fra denne kinostolen. Og ja, nesten dokumentar. Filmen er et såkalt dokudrama finner jeg ut etterpå. Jeg tenker at den er akkurat så realistisk og autentisk som drama kan være.
Fransk klassedrama anbefales.
søndag 1. mars 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)