torsdag 5. mars 2009

Latterkrampe og pæreslang

Av og til så tenker jeg at jeg husker så lite. Jeg hører folk fortelle om minner, detaljert og fra de var svært unge. Og jeg funderer; enn jeg da? Hva husker jeg?

Jeg husker at jeg syklet ned Leirholbakken. Full fart uten hendene på styret. Det var sol og jeg mener jeg minnes en enorm frihetsfølelse.

At lillebroren min hylskriker etter å ha slått hodet i vedovnen, husker jeg også. Det var jeg som skubbet han unna. Han klenget på meg, og jeg skubbet. Jeg husker stefaren min som ble sint. Og at jeg følte meg slem.

En venninne og jeg fanget insekter. Vi hadde glass med lokk på som de fikk bo i. Det var i det minste slått hull i lokket. Vi slo spiker gjennom med en hammer. En human bopel var det neppe, men jeg husker heller sommerengen vi løp frydefullt gjennom, i minnene er vi barbeinte og sommeren evig.

Vi spiste surgress.

Vi stjal også, min bestevenninne og jeg. Tørrfisk. Den hang til tørk på naustveggen deres. Vi dro av lange stykker - og sprang. Vi gjemte oss der svabergene laget en fordypning. Der spiste vi tyvgodset. Uten bismak.

Sammen med den samme venninnen prøvde vi å tekkes guttene. Jeg husker fortsatt at vi to var nederst i den andre lange bakken (ikke Leirholbakken, altså) mens broren hennes og en annen nabogutt var på toppen av den. Vi gaula en slags sang. Geir Arne, sang jeg, samtidig som hun sang Nonnon, - søten, når jeg blir stor vil jeg gifte meg med deg! Det var i overkant spennende, dette, men vi måtte utfordre dristigheten.

Det kunne vært i går jeg snoket gjennom mammas saker og fant dåpsattesten min.

Et litt trist minne er at norsklæreren min i fjerdeklasse spurte meg om å lese på juleavslutningen. Jeg nektet. Aldri i verden. Prestere foran hele skolen. Etter den dagen leste jeg ikke så godt lenger.

Latterkrampe under verandaen utenfor lærerværelse etter småperverse rampestreker. Vi hadde laget en penis i modelleire og festet på et elgaktig vesen klassen hadde laget - kunne det være i anledning VM i Oslo i 1982? Var en elg maskott da?

Sommer i Tyrol på lokal scene. Mamma og jeg. Jeg ser fortsatt for meg noen av skuespillerne. Jeg kunne ikke vært mer enn 7 eller 8, men husker stykket som fullt av ellevill humor.

Minner om epleslang kommer også. Eller pæreslag. Aldri vil pærene smake bedre enn de vi strakte oss på tå etter i hagen til maleren.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Det er sååå kjekt å få tilbakemelding på innlegget mitt. :-D