søndag 27. februar 2011
Ingrid Riddervold Design - En av mine favoritter
Det er blogglotteri hos Ingrid Riddervold Design.
Ingrid Riddervold har i løpet av det siste året blitt en favoritt, og slett ikke bare min favoritt.
Mange kjenner nok til kartonglommebøkene hennes.
Produkter som har smeltet mitt hjerte er øredobber trukket i stoff, sminkepunger og toalettpunger. Snitt og stoff i herlige og feminine kombinasjoner.
Hadde jeg hatt en datter skulle hun hatt en Ingrid Riddervold-kjole. Gjerne Prikkelilla. <3>
Nylig lanserte Ingrid sminkepunger i ny design. Da jeg stakk innom Pryd Pop-up på Mercursentret i Trondheim, og traff Ingrid selv, måtte bare en av de nye sminkepungene bli min.
Den har vært en vinner fra første dag! Den er vakker - og veldig romslig.
torsdag 24. februar 2011
Spansk savn
Åh, jeg savner Spania.
Gatebilder faller ned i hodet mitt der jeg kjører veien langs fjorden hjem fra jobb - hjemme i Trøndelag.
Fantastiske Ciudad de las Artes y de las Ciencias ... Bygninger så enorme, så futuristiske, så vakre ...
Bare se:
Etiketter:
Anbefalinger,
Spania,
Steder jeg var,
Valencia
onsdag 23. februar 2011
Piero Ferrucci: Lær av barna
Piero Ferrucci er psykolog og italiener. Denne boka er "en annerledes bok om barneoppdragelse" som undertittelen sier.
Den handler egentlig om å se seg selv. For det gjør man som forelder. Eller; det bør man i alle fall gjøre.
Som forelder møter man seg selv i døra. Man blir minnet om barnets åpne måte å møte verden på. Man må sette egne behov til side. Man må være tålmodig. Man må ta den andre personen (barnet!) på alvor.
Ferrucci hevder at vårt stress, vårt behov for å følge klokken, gjøre de riktige(?) tingene ikke er noe barn har noe forhold til. De agerer ut fra innfall, gjør ting i sitt tempo - og når vi prøver å tvinge barna inn i våre strukturer - krasjer det. Foreldren blir bare mer stresset, og barnet protesterer bare desto mer.
Det Ferrucci skriver kan synes som en rekke selvfølgeligheter, og ja, kanskje er det det. Men likevel: Han setter ord på situasjoner mellom forelder og barn som er dagligdagse, og han analyserer hva som egentlig skjer, og han skriver hvordan ting ofte løser seg når man innser at den voksnes løsning ikke alltid er et vinnerstikk - snarere tvert om.
Utfordringen er likevel, tenker jeg, at o'store samfunnssystem også er et moment. Man må komme seg på jobb, man må holde avtaler, og det er begrenset hvor tålmodig det er mulig å være og samtidig ivareta alles behov.
Selv om forfatterens eksempler var knyttet til barn opp til fem år, og mitt barn er eldre, så likte jeg å lese denne lille boka. Den gir rom for refleksjon om den viktige forelder-barn-relasjonen.
Den handler egentlig om å se seg selv. For det gjør man som forelder. Eller; det bør man i alle fall gjøre.
Som forelder møter man seg selv i døra. Man blir minnet om barnets åpne måte å møte verden på. Man må sette egne behov til side. Man må være tålmodig. Man må ta den andre personen (barnet!) på alvor.
Ferrucci hevder at vårt stress, vårt behov for å følge klokken, gjøre de riktige(?) tingene ikke er noe barn har noe forhold til. De agerer ut fra innfall, gjør ting i sitt tempo - og når vi prøver å tvinge barna inn i våre strukturer - krasjer det. Foreldren blir bare mer stresset, og barnet protesterer bare desto mer.
Det Ferrucci skriver kan synes som en rekke selvfølgeligheter, og ja, kanskje er det det. Men likevel: Han setter ord på situasjoner mellom forelder og barn som er dagligdagse, og han analyserer hva som egentlig skjer, og han skriver hvordan ting ofte løser seg når man innser at den voksnes løsning ikke alltid er et vinnerstikk - snarere tvert om.
Utfordringen er likevel, tenker jeg, at o'store samfunnssystem også er et moment. Man må komme seg på jobb, man må holde avtaler, og det er begrenset hvor tålmodig det er mulig å være og samtidig ivareta alles behov.
Selv om forfatterens eksempler var knyttet til barn opp til fem år, og mitt barn er eldre, så likte jeg å lese denne lille boka. Den gir rom for refleksjon om den viktige forelder-barn-relasjonen.
mandag 21. februar 2011
Øystein Orten: Kjensla av at det ikkje regnar andre stader enn her
Eg har lest Orten. Og stundom kosa meg, stundom vorte litt vemodig. Gir dykk ein smakebit:
du må finne
ein stad for alle songane dei rare
augneblinkane som skal spire dansen
med dei nye trinna som ventar
berre på deg
livet ditt
som opnar seg av seg sjølv ein eller annan stad
må du finne
du må finne
ein stad for alle songane dei rare
augneblinkane som skal spire dansen
med dei nye trinna som ventar
berre på deg
livet ditt
som opnar seg av seg sjølv ein eller annan stad
må du finne
torsdag 17. februar 2011
Ikkje akkurat ein mammut, men stor
Ho låg der så lita og vakker,
lita blant store og mange.
Tynne, tynne blad med gullkantar.
Ho er lett i vekt, inneheld små dikt
og er kledd i stripete omslag med forfattarportrett.
Men orda veg,
boksar meg i magen, gir tårer i augo.
Medan eg smiler av gleda, av sorga.
No skal ho få slå følgje med meg vidare,
lita og vakker,
Dikt i samling av Halldis Moren Veesaas.
lita blant store og mange.
Tynne, tynne blad med gullkantar.
Ho er lett i vekt, inneheld små dikt
og er kledd i stripete omslag med forfattarportrett.
Men orda veg,
boksar meg i magen, gir tårer i augo.
Medan eg smiler av gleda, av sorga.
No skal ho få slå følgje med meg vidare,
lita og vakker,
Dikt i samling av Halldis Moren Veesaas.
Etiketter:
Anbefalinger,
Bøker eg las - 2011,
Havet og kjærligheten
lørdag 12. februar 2011
Carl Frode Tiller: Innsirkling 2
Noe av det vanskeligste som fins, tror jeg, er å komme noen nær. Helt nær. Så nær at man forstår det innerste av en annen person. Og i det virkelige liv, kan man kanskje aldri nå dit heller?
I fiksjonens verden får Carl Frode Tiller, etter min mening, til dette. Personene han skriver om kommer meg så nær, helt hjerteskjærende nær. Tom Roger slår, og er samtidig så smertelig er klar over at han ikke skal. Tom Rogers indre drama utspiller seg, og jeg som leser får ta del i det - vondt og ekte tar jeg del, og det er som jeg gråter med Tom Roger og for Tom Roger og for samboeren hans - og det er grusomt.
Det er personenes psyke jeg syns Tiller beskriver så godt, det som foregår inne i dem. Han bruker språket til å få til dette. Han dveler, han gjentar, dveler og gjentar, inntil han har fått meg inn i personenes hoder.
Det er mesterlig gjort.
I fiksjonens verden får Carl Frode Tiller, etter min mening, til dette. Personene han skriver om kommer meg så nær, helt hjerteskjærende nær. Tom Roger slår, og er samtidig så smertelig er klar over at han ikke skal. Tom Rogers indre drama utspiller seg, og jeg som leser får ta del i det - vondt og ekte tar jeg del, og det er som jeg gråter med Tom Roger og for Tom Roger og for samboeren hans - og det er grusomt.
Det er personenes psyke jeg syns Tiller beskriver så godt, det som foregår inne i dem. Han bruker språket til å få til dette. Han dveler, han gjentar, dveler og gjentar, inntil han har fått meg inn i personenes hoder.
Det er mesterlig gjort.
torsdag 3. februar 2011
Another Year
Tom og Gerri bor i et liten hus i London. De har høyere utdanning, en voksen sønn, en parsellhage - og noen venner som er flere hakk mindre velfungerende enn dem selv.
Persongalleriet er en broket forsamling som spilles ut mot hverandre. Kontrastene mellom det vellykkede, men vare og alminnelige, paret og vennene som sliter med alkohol, overvekt og mangel på sosiale evner, blir store. Tom og Gerri er snille og vennlige mot sine merkelige følgesvenner, og det litt rare er at det er disse vennene de tilsynelatende har. Kanskje er dette en del av ekteparets identitet: Vi har det fint, og hjelper dem som ikke har det like bra. Bortsett fra det jobber vi og dyrker tomater i parsellhagen vår.
Snodig, men fin film av Mike Leigh.
Persongalleriet er en broket forsamling som spilles ut mot hverandre. Kontrastene mellom det vellykkede, men vare og alminnelige, paret og vennene som sliter med alkohol, overvekt og mangel på sosiale evner, blir store. Tom og Gerri er snille og vennlige mot sine merkelige følgesvenner, og det litt rare er at det er disse vennene de tilsynelatende har. Kanskje er dette en del av ekteparets identitet: Vi har det fint, og hjelper dem som ikke har det like bra. Bortsett fra det jobber vi og dyrker tomater i parsellhagen vår.
Snodig, men fin film av Mike Leigh.
Abonner på:
Innlegg (Atom)