Lese og tenke, leve og fly

Ja, jeg leser. Masse. Og for tiden begynner jeg på mange, og ulike, bøker. Ikke alle avsluttes. Jeg lever bedre med ikke å avslutte bøker nå enn før. Jeg tenker det er greit. Det fins så mange bøker, noen får bare falle gjennom.

I dag begynte jeg på Idas dans av Gunnhild Corwin. En mors kjærlighetsberetning til en 18-årig dødssyk datter. Så nakent og ærlig - og verdig.

Jeg ser utover den ennå grønne kornåkeren og lar tankene flyte avgårde. Akkurat nå, akkurat her, sitter jeg her og er frisk. Hører Solveig Slettahjell synge "I´m gonna take it with me when I´m gone". Vakker vemod. Googler litt og ser at Slettahjell sang Take It With Me som en hyllest til jazzsangerinnen Radka Toneff. Hun tok livet sitt, 30 år gammel. Skjørt er livet.

Finner ut at Tom Waits også har spilt inn denne sangen. Rufsete, ru stemme. Hva tar vi med oss når vi drar? Alt? "It´s gonna be more than flesh and bone", synger Slettahjell og Waits. Hva er dette "mer"? Minner? Noen etterlater seg musikk, noen litteratur, noen forskningsresultater som beviste noe helt nytt. Andre etterlot andre avtrykk. En forelder kan etterlate seg en godhet for sitt barn som blir til en varme og et menneskesyn som lever videre i hjertene til dem som opplever det. Mennesker kan gi smil, varme og kjærlighet. Noe som lever også utover kjøtt og bein, som forblir i rommet mellom oss.

Så løfter jeg blikket igjen. Sola skinner på åkeren nå; gyllen ro, et blikk inn i evigheten.

Nicole Krauss: Kjærlighetens historie

Dette er den andre boka jeg leser av Nicole Krauss. Jeg har tidligere skrevet om Det store huset. Krauss skriver spennende historier som flettes inn i hverandre. Det hun gjør er komplisert, og ikke så lett å følge med på. Slik også i Kjærlighetens historie, eller The History of Love, som den heter på originalspråket. Vakker tittel.

Det er vakre, vare og originale mennesker vi møter i boka. Mennesker som rører meg. Vi er i Polen og i New York, før andre verdenskrig og på 2000-tallet. Leo er forelsket i Alma, og skriver en bok om det. Men Alma dro til Amerika, og manuset forsvant. Hvordan kommer det da til at boka er blitt gitt ut - på spansk?

Morsomt og sårt. Alt det menneskelige. Ønske om kjærlighet. Om å bli sett. Om å finne mening, og finne igjen sin(e) kjære. Og om ærlighet og løgn.

Fordi boka er kompleks, fordi den er så fin, så selvlysende, ble det ikke så lett å skrive om den. Jeg har lyst å lese den en gang til. Etter å ha vært i Polen, - og kanskje New York?

Boka kjøpe jeg en lys fredag, jeg hadde fri og ruslet på kjærlighetstur i Trondheims gater. På Wangsmo antikvariat fant jeg denne. Anbefaler historien, og Wangsmo, og å nyte kjærligheten.

Fryd

Med lukkede øyne går verden rundt og rundt.
Sølvtråder er festet til sylinderen og noe som ligner svart asfalt.
Motlyset får strengene til å skinne.
En endeløs sirklende lysbevegelse.

Yvonne C. Kuhn: Det er trikken i ditt liv

Jeg ble anbefalt en bok av Yvonne C. Kuhn rett før sommeren. Så jeg dro avsted til biblioteket og lånte "feil" bok. - Pytt, tenkte jeg, det står på omslaget at dette var vinneren av Gyldendals konkurranse om beste kjærlighetsroman (i 2004), og siden det er sommer og høytid for forelskelser, så leser jeg den likevel.

Det handler om Ritt. Ritt er i et forhold, men greier ikke å glemme en tidligere kjæreste. Ofte greier hun å la være å tenke på Ham helt til hun er kommet seg på trikken og er på tur til jobb. Det er åtte år, en ny samboer og en liten sønn siden Ritt og Han var sammen, men tankene spinner og spinner om det som var.

Hun mister etter hvert fotfestet i virkeligheten, den gode Ritt.

Egentlig er jeg ganske imponert over at Kuhn greier å skrive nesten 300 sider om Ritt og hennes nevroser. Det er morsomt skrevet, men også litt trist å oppleve at hovedpersonen blir mer og mer dårlig. Troverdig? Nja, ikke helt, men det er en god og morsom historie om besatt kjærlighet, syns jeg.

Og slutten, den kan ikke avsløres ... dog det er en kjærlighetsroman. Der sa jeg det!

Lina Wolff: Bret Easton Ellis och de andra hundarna

Denne gongen blir innlegget lenger enn vanleg. Eg berre advarer for eg veit det er krevande å lese lange tekstar på skjerm. Eg har derimot litt på hjartet, litt meir enn ein omtale av boka. Men eg knyttar det saman. Det kan vere interessant slik.

Det var ein kompliment i dag som skulle til. Som skulle til for at eg vart inspirert. Komplimenten handla vel på ein måte om å tørre; tørre å vere annleis, eller rett og slett seg sjølv og ikkje følgje straumen. Eg blir uendeleg takksam for dette blikket på meg - og kjende meg igjen. Eg prøver ikkje vere slik eller slik. Eg er meg, slett ikkje perfekt, likevel trives eg svært godt med å vere meg, akkurat slik eg er, akkurat i dag.

Likevel skal ikkje dette handle meir om meg no, men om korleis eg skriv om, eller ønsker å skrive om, til dømes bøker.

Eg har ikkje lyst til å referere handlinga i ei bok, den fins allereie på smussomslaget eller i teksten der nettbokhandelen skriv om boka. Eg har lyst til å skrive om kva boka gjorde med meg. Kva sette ho i gang i mi tankeverd? Kva tenkjer eg i forlenginga av teksten? Korleis kan boka inspirere meg eller påverke meg på ulikt sett? Innimellom påverkar språket i boka meg, slik at omtalen ikkje berre seier noko om språket, men at språket mitt blir farga av språket i boka eg har lest. For meg blir det ein ekstra dimensjon til sjølve historia eller prosaen.

Eg seier ikkje at eg har fått til dette kvar gong. Denne tanken om kva eg ønsker har vorten så klar som dette akkurat no i kveld. Eg trur nok eg har utvikla både språk og stil på dei åra eg har skrive blogg. Heldigvis. Og meir kan skje!

Og som om ikkje dette er nok tekst i eit innlegg, så skal eg no fortsette å skrive litt om ei bok eg las tidleg i mai. Bret Easton Ellis och de andra hundarna av Lina Wolff. Ei bok eg kanskje aldri hadde lest om eg ikkje vart sittande ved sidan av forfattaren på litteraturfestivalen Æ Å. Seinare den kvelden las ho frå boka si. Eg vart fascinert både av det ho las og det ho sa ved bordet. Så då kjøpte eg boka. På svensk, for den er ikkje utgjeven på norsk. Det litt vanvittige var at Lina Wollf hadde skrive ei forteljing frå Spania, og delvis frå Sitges, der eg har budd ein månad for nokre år sidan.

Fordi eg forskar (ikkje som ein forskar, meir som ein amatørslektsforskar) heilt slik av eiga interesse på korleis ein tekst kan utvikle seg til noko meir, til noko langt og kanskje til og med til ein roman - var dette ein viktig inngang for meg i lesinga av Bret Easton Ellis och de andra hundarna. Å lese på svensk var det i tillegg knytt ei viss spenning til, ville det vere for mykje motstand i det å forstå språket?

Det er ein del personar i denne boka som forfattaren har greid å knytte i hop. Personar som i utgangspunktet ikkje har mykje med kvarandre å gjere. Hovudpersonen er Araceli, ei ung jente som bur saman med mor si. Wolff greier finurlig å bruke Araceli som eit lim i historia. Aracelis relasjonar til bestevenninna, til den asosiale lærarinna med den rotete leilegheita, til forfattarnaboen som er heilt uinteressert i kontakt med naboane, til ein leiar på ein fabrikk, som i sin tur kan skaffe Araceli og venninna kontakt med menn som betaler for selskapsdamer - og så vidare. Eg kunne fortsett å nemne mange fleire personar som blir skrivne inn i den store forteljinga, heilheita.

Eg veit ikkje, men kanskje starta forfattaren skrivinga med fleire små tekstar og forteljingar som sto godt åleine som kortare eller lengre noveller? Deretter fann ho ei overbygning med å bruke Araceli? Eg veit ikkje, men det kan i teorien ha vore gjort slik - og dette kan vere ein metode for meg dersom eg skal binde saman tekster til noko større.

Den sterkaste forteljinga i boka for meg handla om nokre mennesker i ein liten landsby i innlandet (framleis Spania) og om, ja, bygdedyret. Uhyggeleg og presist. Så mange små stader (- og store), så mange trånge tankar (- og opne). Eg heier på vidsynet, sjølv om trångsynet alltid òg vil eksistere.

Å lese på svensk gjekk svært bra, kanskje fordi eg var nysgjerrig på boka og innstilt på å lykkast med å lese ho? Ikkje minst var motivasjonen stor fordi eg hadde møtt forfattaren. Ho hadde skrive helsing i boka mi, og vi hadde begge eit sterkt forhold til Sitges. Til alt overmål var eg på ferie i Sør-Frankrike og budde i gamlebyen i Antibes då eg las boka - og eg begynte å lengte endå litt lenger sør.

Eg var farga av mangt i lesinga av denne boka og hadde ei særs fin lesaroppleving. Eg er likevel ikkje i tvil om at dette er ei god bok, slik litt meir objektivt sett, om skjønnlitteratur skal dømmast objektivt då?  Eg tilrår boka, òg på grunn av det flotte omslaget.

Framsida viser Alba, forfattaren i boka, og hennar kjæraste, utkledde. De bør faktisk lese denne boka. Når eg ser omslaget kjem mykje av handlinga attende til meg. Bret Easton Ellis och de andra hundarna er som eit skattekammer, kva som gøymer seg på dei neste sidene er uforutsigbart og spennande!

Lett på tå

Det er vårsko eg lengtar etter å trø rundt i no. Låge skaft, kanskje høge helar? Eller nokon med ganske flate solar. Småsko, lette sko.

Eg vil skride, trippe, springe, ja, eg vil flyge. Så lette sko vil eg ha. Små sko, høg himmel. Himmelsko.

Det er lett å drøyme med vårsko på, lett å vere glad.

Nemnde eg kjole?

Ser du

- Ser du sola, seier ho, ho spør ikkje.
- Ikkje ute, inne. I det dansande støvet. I glasruta. I hjartekrokane.
- Der er sola, seier ho. Ho er her no.

Kjærligheten

Jeg leser så mange bøker. Leser. Og leser. Og leser.

Innimellom tenker jeg; så mange historier og så lite jeg husker når noen spør hva den ene eller andre handlet om. Alltid kan jeg huske dersom en bok gjorde inntrykk, at jeg likte den, at den rørte meg. Handlingen, derimot, kan jeg ikke si så mye om.

Så er det kanskje ikke det som er viktig, å huske? Ihvertfall ikke i den forstand at jeg kan referere handlingen.

Jeg erindrer en samtale med en jeg kjente godt en gang. Vi snakket om skjønnlitteratur og faglitteratur. Vi var storlesere av hver var sjanger. Jeg forklarte ganske nitid hvor lærerikt det var for meg å lese skjønnlitteratur, kanskje snakket jeg like mye til meg selv som til ham.

Fortellingene gir innblikk i så mange ulike liv.

Personene kan lære meg noe om sitt indre liv, sine følelser, tanker.

Så berøres noe av mitt indre liv. En flik av gjenkjennelse. Eller ikke, det er en innsikt det òg.

Bøkene er fra forskjellige miljøer, byer, verdensdeler.

Også språket; så mange ulike måter å skrive på, uttrykke på. Fra enkelt til avansert, fra poetisk til ribbet for jåleri. Språk som estetikk, språk som nytelse. Provoserende ord.

Og til slutt: Stemningen. Jeg. Settes. I.
Bare det.
Å lese er kjærlighet. Kjærlighet er å lese.

16. desember

Jul og julefilm. Da er London-jul med statsminister Hugh Grant i spissen min favoritt.

Love actually -

Eller Love actually is all around som det heter innledningvis i filmen. Så sant - jammen er ikke kjærligheten overalt - også i denne filmen.

Det er så mange rørende sider av kjærligheten som kommer fram i filmens små historier. Han som mister kona si, mens stesønnen på 10 midt i sorgen er dødsforelsket i en jente på skolen. Sjefen som blir sjekket opp av sin nye, sexy medarbeider, og kommer i store moralske kvaler overfor kona si. Bestevennene som elsker samme kvinne, og som deltar i bryllupet som henholdsvis nyviet ektemann og som forlover. Kvinnen de begge elsker er den purunge, Keira Knitghley. Hun er så søt!

De som imidlertid smelter mitt hjertet fullstendig er den sjarmerende, upraktiske og nylig forsmådde forfatteren Jamie (Colin Firth) og hans portugisiske hushjelp Ourelia. På hvert sitt språk kommuniserer de med å stadig snakke om det samme, men med litt ulik mening om temaet, kanskje?

Jeg innser at jeg, ihvertfall til tider, kan la meg henfalle fullstendig til romantikken. Sukk, og smil!

6. desember

Ho har alt ho treng
og lengtar etter han.

Kva lengtar ho etter?
Å høyre han seie namnet hennar.

Ho har fridom.
Og lengtar etter han.

Kva lengtar ho etter?
Å oppleve hans innerste rom.

Ho har opna hjartet sitt.
Det lengtar etter han.

Det lengtar etter han.

Eg lengtar etter deg.

Ein brevskrivar si historie - og oppfordring

I 1967 vart Posten oppretta i Noreg. Det er lenge sidan no. Det måtte vere ei ganske stor omvelting at det vart eit system for postombringing og med postsentralar. Eit fantastisk tilbod og ei framifrå moglegheit til å utveksle nyhende med familie i andre delar av landet.

Eg var ikkje gamle jenta då eg fikk eit nært og lidenskapeleg forhold til Posten - og ikkje mist det som kom med han - brev!

Åtte år var eg då eg fekk mi første brevvenninne. Oddny frå Otrøya. Eitt år seinare skreiv eg brev på nynorsk til Jytte på Jylland, og fekk brev på dansk attende. Interessa tok av i ei kurve som peika rett oppover! Eg hadde brevvennar i Algerie, Tjekkoslovakia (heitte det då), Malta, New York og England. Australia, Østerrike, Sør-Korea, Malaysia, Finland og Ungarn. Eg fekk brev nestan kvar dag, ofte fleire om dagen. Rekorden er åtte!

Vi utveksla informasjon om landa våre, yndlingsfag og familie, gloser på ulike språk, klistermerker og små gåver. Eg drømte om å reise! Besøke alle vennane og landa eg hadde vorte kjend med.

Eg har møtt fleire av dei. Eg dro til Otrøya, Helsinki, Tarbes og Silkeborg. Eg har hatt besøkande frå Danmark. For ein rikdom det har vore! Ei verd full av venner.

Korleis eg vart så nyfiken på verda og andre menneske og kvar eg fekk skrivegleda frå, veit eg ikkje heilt. Kanskje noko har med barndommen å gjere? Eg budde på ein gard. Dit kom alle slektningane som hadde flytta til byar, og etablert seg der, på sommarbesøk. Dei hadde med seg ein vind - vinden utanfrå. Eg lengta alltid ut. Drøymde om å dra med ein båt ut frå land og langt, langt. Elles i året fekk besteforeldra mine brev. Frå tante Ane og onkel Leon og mange fleir. Bestefaren min og eg førte ein liten kamp om å få hente posten kvar laurdag. Kven såg postbilen først og var raskast på foten ned bakken?

I sommar har eg skrive brev til gamle Oslo-venninner, tanta mi i Kristiansund, takkekort til ein bror som lånte meg leilegheita si, eit stort sauekort til ei venninne som likar sauer like godt som meg. Nett fekk eg kort frå Tyrkia. Framleis stundar eg etter å finne brev i postkassa. For å få, må eg også gi. Så i kveld blir det brev til Jylland.

Frå ei sikker kilde har eg høyrd at postens tenester ikkje lenger er mykje brukt. Nestan ingen sender brev meir. Vi sender desto meir elektronisk post.

Inne i hjartet mitt håpar eg likevel at brevet skrive med penn på papir skal leve vidare. Slik vi tek fram igjen gamle stilar, møblar, klede, grammofonplater, så håpar eg at renessansen for handskrivne kort og brev sendt i posten kjem.

Mi vesle sommaroppfordring blir derfor: Skriv eit sommarbrev og nokre sommarkort. Og brått ein dag er det du som opnar kassa di og tek opp ein liten skatt.

Kristin Flood: I Frans av Assisis fotspor

Ein svært tidleg morgon på sentralstasjonen lyste ei bok mot meg frå bokreolen på Narvesen; I Frans av Assisis fotspor av Kristin Flood.

Var det ein slags biografi? Eg les ikkje den slags bøker så ofte. Hm. Men eg vart trekt mot boka der ho stod, og - eg hadde høyrt litt om Kristin Flood, blant anna at ho arrangerer skrivekurs i Italia.

Undertittelen "Jakten på en annen rikdom" minte litt om titler på bøker om sjølvutvikling. Men saman med hovudtittelen fekk orda meir dybde.

Så eg fulgte magekjensla og kjøpte boka. (Eg har blitt meir og meir opptatt av intuisjonen, av at det første eg tenkjer, er det rette. Det er eigentleg ganske komfortabelt. Berre prøv!)

Kven var Frans av Assisi? Leder av fransiskanerordenen og munk er stikkorda eg ville kasta ut av meg om nokon spurde. Flood fortel om Frans som var son av ein rik kjøpmann i Umbria, og om ei ungdomstid med festing og overflod. På eit tidspunkt begynte Frans å gå lange turer i naturen, han søkte ro for å tenke og meditere. Til menneskene på torget i Assisi talte han om skatten han hadde funne på eine-vandringane sine i fjellet.

Etterkvart fekk Frans ry på seg for å ha vorten sprø. Det endte med at han braut heilt med livet sitt slik det var. Til og med kleda sine tok han av seg midt på torget i Assisi. No vidde han seg til ei søking. Kva er det viktige i livet? spurte han seg kanskje; kva er det som er vakkert? Og han fann ut at det vakre var ikkje fine hus og fine klede. Det vakre i menneska ligg innafor det ytre. Og denne venleiken ser ein med hjartet. Det var antakeleg møtet med ein spedalsk som opna Frans' augo - eller rettare sagt, hjarte - for denne erkjenninga.

Boka til Flood er på ein måte ei sjølvutviklingsbok. Ho brukar Frans si historie og hans "oppvaking" til å reflektere over sitt eige liv, til å finne sitt eige indre rom og til å sjå med hjartet.

Denne boka er ei pilegrimsreise for lesaren òg, og eg tenkjer at ein skal høyre på magekjensla - eller hjartet? - også tidlege vintermorgoner på ein jernbanestasjon i Trøndelag.

Takk, kjære Lina

Sorgen kom til oss denne jula.

Om morgonen lille julaftan mjaua ho til meg. Sårt og hjarteskjærande. Turen gjekk til dyrlegen, og Lina vart ikkje med heim igjen.

Så da vart det slik, kjære Lina, at eg aldri meir skal oppleve deg starte opp ved postkassane når eg kjem kjørande heimat.

Aldri meir sjå deg springe foran bilen, på innsida av naboen i gulhuset sin hekk, over gardsplassen til naboen i gråhuset.

Aldri meir sit du på trappa og ventar når eg går ut av bilen.

Aldri meir tydelege krav om kven som skal ha middag først.

Aldri meir hengje så lang du er på balkongdøra for å varsle at du vil inn. No!

Aldri meir skal du liggje på magen min oppå dyna. Sørge for at eg ligg heilt i ro og kjenner varmen og den enkle gleda av berre å vere til.

Aldri meir skal du leggje deg samstundes med guten, han som treng deg for å sovne.

Aldri meir, og likevel: Du var her. Kvar dag. No er du i hjarta våre for alltid.

Takk, kjære Lina -

2012 - et nytt år med rom for alt

Alt har sin tid

Alt har sin faste tid,

alt som skjer under himmelen, har sin tid:

en tid til å fødes, en til å dø,

en tid til å plante, en til å rykke opp;

en tid til å drepe, en til å lege,

en tid til å rive, en til å bygge;

en tid til å gråte, en til å le,

en tid til å sørge, en til å danse;

en tid til å kaste steiner, en til å samle dem,

en tid til å ta i favn, en til å la det være;

en tid til å lete, en til å miste,

en tid til å gjemme, en til å kaste;

en tid til å rive sund, en til å bøte,

en tid til å tie, en til å tale;

en tid til å elske, en til å hate,

en tid til krig, en til fred.

Forkynneren, kap. 3, 1–8

Sveve over vatna*

Følelsen av å ha et hav av tid -
skapt av en liten lomme av den selvsamme tiden.

Brått: et åpent hav fullt av muligheter.
En stund, lang nok til at følelsen tar form.

Jeg lever lenge på disse tidslommene.

* Tittel på en roman av Ragnar Hovland. Hans bøker anbefales sterkt. Han formidler en fantastisk humor.

Film: Norwegian Wood

Da Haruki Murakamis bok Norwegian Wood ble filmatisert og satt opp på kino var jeg ikke i tvil om at jeg skulle se den.

I Trondheim var den imidlertid på kjøreplanen et par korte uker rundt påske. Og da jeg skulle gå etter påske var den tatt av! Liten krise.

Så i stedet så jeg den hjemme.

Noe av opplevelsen mistet jeg nok på grunn av formatet, men noe var også gått tapt på veien fra bok til film.

Filmen maler vakre tablåer av landskap og vakre, unge mennesker. Stemningen er vemodig, dvelende. Men selv så sakte filmen er så greier den ikke å fange opp dybden i Murakamis bok, etter min mening. Jeg hadde forventet å komme mer ned i dybden, kjenne det vonde rive i kroppen.

Likevel; filmen av Tran Ahn Hung er et maleri og verdt å se.

Kilde



Sommeren elsker jeg fordi

Sommersko. Sandaler, særlig paret med kilehæl. Sokkeløse dager. Barfot. Tær som siler sand.

Lyset om natten. Soloppgangen.

Solbriller!

Regnet. Fete sommerdråper. Regntromming på taket. Regnværslesestunden; rommet det gir.

Nokre gonger

Nokre gonger denne kjensla av å høyre til. Eit landskap, til dømes. Eg har lurt på om det er kjærleik. Eg er ikkje sikker.

Tomas Espedal: Hun og jeg

Hun er Nina, jeg er Tom. Nina og Tom. Hun og jeg.

Forhold. Forelskelse. Kjærlighet. Ekteskap. Flytting. Tvil.

Tom liker ikke forandring. Nina vil forandre hele tiden. Tom er full av motstand, mest i tankene sine. Når han har tenkt ferdig, gir han seg.

Hva er egentlig kjærlighet? tenker jeg, og syns Espedal illustrerer den godt. For eksempel slik:

"Så gråter hun sine velberettige tårer. Først er det tårene fra noe som er så mye større enn henne og meg, så er det tårene fra den avgrunnen som alltid finnes mellom to som elsker hverandre. Hun gråter, og jeg står og venter på de siste tårene som bare er hennes egne. De tårene som gjør det mulig for meg å legge armene rundt henne og holde henne og si navnet hennes, til vi glemmer hva som er kommet mellom oss og hvorfor vi ikke bestandig kan stå slik og holde rundt hverandre." (s. 32)

Espedal greier å framstille samspillet, utfordringen i et forhold, og det jeg tror er typisk for mannen og typisk for kvinnen - typisk for rollen de inntar i forholdet. Dette gjør han med psykologisk innsikt og tørr humor. Espedal er en skrivende mester.

Selvsagt - jeg anbefaler boka. Boka som er utgitt i 1991, og som ihvertfall fins på et bibliotek nær deg.

I en by, i en stemning

En annen gang, i en annen by. Den franske balkongen bygger så lite ut at stolen står inne i rommet. Jeg sitter på den franske balkongen likefullt. En bok i fanget. Carl Hiaasen. Ikke spør meg hvorfor jeg husker det. Jeg er i Paris. En bred seng, hvitoppredd. Hvite vegger. Ut av det hvite; smijernsbalkongen. Som var jeg en fange med verden utenfor det svarte jernet. Eller var det verden som var fanget og jeg fri i min hvite?

Menneskene på gata denne gangen snakker katalansk. På langs er det plass til en klappstol. Boka er av Tomas Espedal. Jeg følger menneskene gatelangs ovenfra. Innimellom følger jeg lydene, andre ganger følger jeg med blikket. Jeg røres. Er på kjærlighetsfrekvensen mellom menneskene, til mennesker. Liten gutt på raske ben, ropes på av pappa.

Jeg, midt i alt.