Jeg ble anbefalt en bok av Yvonne C. Kuhn rett før sommeren. Så jeg dro avsted til biblioteket og lånte "feil" bok. - Pytt, tenkte jeg, det står på omslaget at dette var vinneren av Gyldendals konkurranse om beste kjærlighetsroman (i 2004), og siden det er sommer og høytid for forelskelser, så leser jeg den likevel.
Det handler om Ritt. Ritt er i et forhold, men greier ikke å glemme en tidligere kjæreste. Ofte greier hun å la være å tenke på Ham helt til hun er kommet seg på trikken og er på tur til jobb. Det er åtte år, en ny samboer og en liten sønn siden Ritt og Han var sammen, men tankene spinner og spinner om det som var.
Hun mister etter hvert fotfestet i virkeligheten, den gode Ritt.
Egentlig er jeg ganske imponert over at Kuhn greier å skrive nesten 300 sider om Ritt og hennes nevroser. Det er morsomt skrevet, men også litt trist å oppleve at hovedpersonen blir mer og mer dårlig. Troverdig? Nja, ikke helt, men det er en god og morsom historie om besatt kjærlighet, syns jeg.
Og slutten, den kan ikke avsløres ... dog det er en kjærlighetsroman. Der sa jeg det!
Å. Den hadde jeg glemt! Leste den da den kom og husker at jeg likte den.
SvarSlett