Det var ingen tvil. Jeg måtte lese videre om menneskene i vestlandsbygda. Eller kanskje er det ikke Vestlandet? Jeg er ikke så sikker på om det er spesifisert. Bygda kunne nok vært både her og der i Norge, eller kanskje en helt annen plass i verden. For problemstillingene handler om menneskelige følelser, problemer og strategier, svært universelt med andre ord.
I den andre boka i trilogien - Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. - blir vi i langt større grad kjent med Julie, søstera til Tarjei, som dør i Afghanistan. I skyggen av broren, først levende, så død, strever hun med sitt. Hun er eldst av de to søskenene. Hun ønsker å ta over gården, mens Tarjei helst vil slippe. For faren deres er det imidlertid aldri noe spørsmål. Tarjei er odelsgutten. Overfor kjæresten, Mats, spiller Julie en kul rolle som den tøffe odelsjenta som blir lært opp av faren i oppgavene på gården, og som selvsagt skal overta den. Men det er tøft å leve på en livsløgn ...
I denne boka blir vi også kjent med Sigurd, som mister sitt livs kjærlighet i Afghanistan. Hvorfor fornektet han den han elsket? Han føler massiv skyld.
Denne boka er minst like god som den første. Den spiller på det samme universet og de samme menneskene uten å bli for lik. Bøkene står stødig hver for seg.
Anbefales varmt!
Viser innlegg med etiketten Bøker eg las - 2013. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Bøker eg las - 2013. Vis alle innlegg
torsdag 9. januar 2014
Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må.
Helga Flatland har skrevet tre bøker om det samme universet. Fra en liten vestkantsbygd. 845 innbyggere.
Bli hvis du kan. Reis hvis du må. er den første boka i trilogien. Tittelen spiller på alvorlige problemstillinger for ihvertfall to av de tre unge guttene som dør under militærtjeneste i Afghanistan. For den ene handler det om forventninger fra faren om at sønnen skal ta over gården. For den andre om forelskelse i en av samme kjønn, besvart sådan, men likevel fornektet for offentligheten.
Kanskje å dra kan gjøre ting annerledes, bedre, endre på noe?
Flatland fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for boka. Absolutt fortjent. Fleres blikk rettes mot samme virkelighet. Det gjør Flatlands prosjekt veldig interessant. Jeg hadde ikke lest langt før jeg tenkte at dette minner om Carl Frode Tillers Innsirkling 1 og 2 (og nettopp kom nyheten at den tredje boka i den trilogien er nært forestående; mars. Hurra!)
Forfatteren oppnår kredibilitet både for troverdig framstilling av menneskers følelser og tanker - og for godt språk. Anslaget er også svært godt, der hun starter med opplevelsen av å dø. Jeg var hektet på fra første side.
Det er så mange skjebner som rulles opp i denne lille boka. Det er spennende hvordan personene forandrer seg for meg fra at jeg leser om dem til jeg er kommet inn i hodet på dem.
Anbefales sterkt!
Bli hvis du kan. Reis hvis du må. er den første boka i trilogien. Tittelen spiller på alvorlige problemstillinger for ihvertfall to av de tre unge guttene som dør under militærtjeneste i Afghanistan. For den ene handler det om forventninger fra faren om at sønnen skal ta over gården. For den andre om forelskelse i en av samme kjønn, besvart sådan, men likevel fornektet for offentligheten.
Kanskje å dra kan gjøre ting annerledes, bedre, endre på noe?
Flatland fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for boka. Absolutt fortjent. Fleres blikk rettes mot samme virkelighet. Det gjør Flatlands prosjekt veldig interessant. Jeg hadde ikke lest langt før jeg tenkte at dette minner om Carl Frode Tillers Innsirkling 1 og 2 (og nettopp kom nyheten at den tredje boka i den trilogien er nært forestående; mars. Hurra!)
Forfatteren oppnår kredibilitet både for troverdig framstilling av menneskers følelser og tanker - og for godt språk. Anslaget er også svært godt, der hun starter med opplevelsen av å dø. Jeg var hektet på fra første side.
Det er så mange skjebner som rulles opp i denne lille boka. Det er spennende hvordan personene forandrer seg for meg fra at jeg leser om dem til jeg er kommet inn i hodet på dem.
Anbefales sterkt!
onsdag 1. januar 2014
Katja Kettu: Jordmora
Innimellom finner man en ny litterær stemme som bare treffer, i hjertet og overalt. Man blir slått ut.
Katja Kettu gjør det med Jordmora.
Råere språk har jeg knapt vært borti. Om jeg skal nevne andre som har overrasket meg med språket er det Kristin Ribe med Syn og Olaug Nilsen med Få meg på, for faen.
Men dette ... er rått.
Det er ondskap, moralsk forfall, og umenneskelighet. Likevel er det hele menneskelig og gjenkjennelig.
Villøye (Skjevøye) er finsk, barnløs og gudbenådet med et talent til å forløse barn fra mor. Hun kjenner, senser, hjelper: "... denne evnen min er en mørk, sterk strøm som bølger i meg, Guds stemme som pulserer og hvisker i årene." (s. 34)
Vi er i Lappland, under 2. verdenskrig, nærmere bestemt tidligsommeren 1944 og de påfølgende månedene. Rett etter en fødsel møter Villøye den tyske soldaten Johannes, og alt endres for alltid; "... fra første øyeblikk var stemmen din som rav og røyk av tyrirot for meg." (s. 22)
Alt endres for alltid fordi "størst av alt er kjærligheten" - her gås det bokstavelig talt over lik. For å treffe Johannes igjen blir Villøye sykesøster i en tysk fangeleir og deltar i sortering av mennesker. Først uten helt å forstå hva som skjer. Senere forstår hun, og tar valg som ikke er forbilledlige ut fra menneskeverdet, krig eller ikke krig: "[jeg skulle] kartlegge tilstanden til kuker og køller, måle og notere mulige drypperter og løspikker og spesielt være på vakt om noen var uten forhud." (s. 61)
Kettu får fram de menneskelige lidelser, menneskenes valg, menneskenes ondskap - ikke bare gjennom selve historien, men gjennom språket. Hun banker det inn i meg, og jeg kjenner det verker overalt. Vondt, vondt, vondt.
Hun får også fram begjæret mellom to mennesker og lar meg forstå at dette er det fullstendig umulig å stå i mot. "Jeg ville løpe, overgi meg foran deg, synke sammen for føttene dine, slikke hver bøy og svettevåte fold på deg, hyle og pistre, hva som helst for at du skulle se på meg og smile det langsomme smilet som får meg til å duve i gul, brennende byggsaft og lykkefølelse." 8s. 147)
Jeg streket under og noterte i margen gjennom hele boka. Det forferdelige, og det humoristiske. Kettus originale, rå språk. Jeg er overbevist gjennom smerte.
Boka var en julegave fra kjære, nære slektninger.
Katja Kettu gjør det med Jordmora.
Råere språk har jeg knapt vært borti. Om jeg skal nevne andre som har overrasket meg med språket er det Kristin Ribe med Syn og Olaug Nilsen med Få meg på, for faen.
Men dette ... er rått.
Det er ondskap, moralsk forfall, og umenneskelighet. Likevel er det hele menneskelig og gjenkjennelig.
Villøye (Skjevøye) er finsk, barnløs og gudbenådet med et talent til å forløse barn fra mor. Hun kjenner, senser, hjelper: "... denne evnen min er en mørk, sterk strøm som bølger i meg, Guds stemme som pulserer og hvisker i årene." (s. 34)
Vi er i Lappland, under 2. verdenskrig, nærmere bestemt tidligsommeren 1944 og de påfølgende månedene. Rett etter en fødsel møter Villøye den tyske soldaten Johannes, og alt endres for alltid; "... fra første øyeblikk var stemmen din som rav og røyk av tyrirot for meg." (s. 22)
Alt endres for alltid fordi "størst av alt er kjærligheten" - her gås det bokstavelig talt over lik. For å treffe Johannes igjen blir Villøye sykesøster i en tysk fangeleir og deltar i sortering av mennesker. Først uten helt å forstå hva som skjer. Senere forstår hun, og tar valg som ikke er forbilledlige ut fra menneskeverdet, krig eller ikke krig: "[jeg skulle] kartlegge tilstanden til kuker og køller, måle og notere mulige drypperter og løspikker og spesielt være på vakt om noen var uten forhud." (s. 61)
Kettu får fram de menneskelige lidelser, menneskenes valg, menneskenes ondskap - ikke bare gjennom selve historien, men gjennom språket. Hun banker det inn i meg, og jeg kjenner det verker overalt. Vondt, vondt, vondt.
Hun får også fram begjæret mellom to mennesker og lar meg forstå at dette er det fullstendig umulig å stå i mot. "Jeg ville løpe, overgi meg foran deg, synke sammen for føttene dine, slikke hver bøy og svettevåte fold på deg, hyle og pistre, hva som helst for at du skulle se på meg og smile det langsomme smilet som får meg til å duve i gul, brennende byggsaft og lykkefølelse." 8s. 147)
Jeg streket under og noterte i margen gjennom hele boka. Det forferdelige, og det humoristiske. Kettus originale, rå språk. Jeg er overbevist gjennom smerte.
Boka var en julegave fra kjære, nære slektninger.
søndag 8. desember 2013
Margit Walsø: Dronningens løfte
Dronningens løfte er Margit Walsøs andre roman. Som Kjære Voltaire, hennes første roman, er også dette en historisk roman knyttet til Frankrike.
Slik først som sist; forfatteren er venninne av meg, og jeg har fått boka av henne. Dessuten er jeg historiker. For mange år siden hadde jeg den franske revolusjonen som mellomfagsemne. Og om ikke det var nok; Jeg liker denne måten å lese historie på.
I Dronningens løfte har Walsø kombinert elementer fra Alma Söderhjelms liv og dronning Marie Antoinette sin historie. Söderhjelm var en foregangskvinne innen akademia i Finland og ble foreleser ved universitet i Helsinki. Hun publiserte Axel von Fersens dagbøker i 1921. Fersen var svensk diplomat i Frankrike og antakelig dronning Marie Antoinettes elsker.
Det er altså forbindelser mellom dronningen og diplomaten og mellom to kjente historiske kvinner. Det er også interessant at begge tidsepokene er knyttet til de mest kjente revolusjonene i verden, den franske og den russiske.
Romanens rammeverk er basert på historiske fakta. Det er interessant nok, men det som gjør boka svært god er måten menneskenes tanker, følelser og relasjoner er framstilt på. Mentalitetshistorie er en spennende disiplin innen historiefaget. I "[...] mentalitetshistorie, skelner man mellem to væsentlige begreber: bevidsthed og mentalitet. Bevidsthed er det, som mennesker tænkte, frygtede eller ønskede – altså noget de var bevidste om, men mentalitet er det, der ligger ud over – hele vejen til det helt ubevidste. Mentaliteten bestemmer, hvad der overhovedet kan tænkes i en bestemt tidsalder."
Walsø lar menneskene og deres skjebne tre fram gjennom beherskede uttrykk og handlinger. Dette er troverdig sett ut fra tiden de levde i. Og likevel, begge de to kvinnene var sterke og utfordret konvensjoner og det bestående. Det får Walsø også godt fram. Marie Antoinette ved å ha en elsker og ved å være sterkere og tenke smartere enn mannen sin, kong Louis. Alma ved å velge doktorgradsstudier og å fordype seg i den franske revolusjon, stikk i strid med alle råd.
Kjærlighetshistoriene og personenes kamp mot det bestående - både Almas og Marie Antoinettes - blir verken klissete eller urealistiske, men nøkterne og troverdige ut fra tidsepokene og mentalitetene i samfunnene de levde i.
Jeg ble spesielt hektet på Marie Antoinettes skjebne - det neste nå må være å se noen av filmene om henne.
Les også fin og grundig anmeldelse på Beathesbokhylle.
Slik først som sist; forfatteren er venninne av meg, og jeg har fått boka av henne. Dessuten er jeg historiker. For mange år siden hadde jeg den franske revolusjonen som mellomfagsemne. Og om ikke det var nok; Jeg liker denne måten å lese historie på.
I Dronningens løfte har Walsø kombinert elementer fra Alma Söderhjelms liv og dronning Marie Antoinette sin historie. Söderhjelm var en foregangskvinne innen akademia i Finland og ble foreleser ved universitet i Helsinki. Hun publiserte Axel von Fersens dagbøker i 1921. Fersen var svensk diplomat i Frankrike og antakelig dronning Marie Antoinettes elsker.
Det er altså forbindelser mellom dronningen og diplomaten og mellom to kjente historiske kvinner. Det er også interessant at begge tidsepokene er knyttet til de mest kjente revolusjonene i verden, den franske og den russiske.
Romanens rammeverk er basert på historiske fakta. Det er interessant nok, men det som gjør boka svært god er måten menneskenes tanker, følelser og relasjoner er framstilt på. Mentalitetshistorie er en spennende disiplin innen historiefaget. I "[...] mentalitetshistorie, skelner man mellem to væsentlige begreber: bevidsthed og mentalitet. Bevidsthed er det, som mennesker tænkte, frygtede eller ønskede – altså noget de var bevidste om, men mentalitet er det, der ligger ud over – hele vejen til det helt ubevidste. Mentaliteten bestemmer, hvad der overhovedet kan tænkes i en bestemt tidsalder."
Walsø lar menneskene og deres skjebne tre fram gjennom beherskede uttrykk og handlinger. Dette er troverdig sett ut fra tiden de levde i. Og likevel, begge de to kvinnene var sterke og utfordret konvensjoner og det bestående. Det får Walsø også godt fram. Marie Antoinette ved å ha en elsker og ved å være sterkere og tenke smartere enn mannen sin, kong Louis. Alma ved å velge doktorgradsstudier og å fordype seg i den franske revolusjon, stikk i strid med alle råd.
Kjærlighetshistoriene og personenes kamp mot det bestående - både Almas og Marie Antoinettes - blir verken klissete eller urealistiske, men nøkterne og troverdige ut fra tidsepokene og mentalitetene i samfunnene de levde i.
Jeg ble spesielt hektet på Marie Antoinettes skjebne - det neste nå må være å se noen av filmene om henne.
Les også fin og grundig anmeldelse på Beathesbokhylle.
søndag 6. oktober 2013
Agnes Ravatn: Fugletribunalet
Kven er vi?
Kor mykje kan vi fri oss frå fortida og byrje på nytt - om det i det heile tatt er mogleg?
Allis tenkjer at ho og Sigurd må bli fri for å kunne gå vidare saman: Den gamle verda skulle søkke i havet, den nye stige opp. (s. 206).
Det er to personar som har opplevd store menneskelege påkjenningar som møtest i denne historia. Den tidlegare tv-kjendisen, Allis, har flykta frå ei skandale, og Sigurd lever som ein eremitt i huset på landet med ein attgrodd hage. Hit kjem Allis som hushjelp og gartnar.
Einsemd blir ei slags tosemd, men dei to har løyndomar og skam i sekkane sine. Kan dei hjelpe kvarandre ut av skalet, kan dei elske igjen, og har dei rom for å elske den andre?
Ravatn har skrive sterkt, sterkt om relasjonen som utviklar seg, ein relasjon som tidvis har ein balanse, som tidvis er langt ute av balanse og blir destruktiv, men likefullt har element av lengsel, varheit og som syner to hungrige, søkjande menneske.
Men kan dei leve beskytta i tosemda si, er det ein farbar veg?
Les, og la deg overvelde av stor innsikt i menneskenaturen.
Boka var eg så heldig å få på bokbloggartreffet i september. Det andre i sitt slag. Mellom andre Groskro, Knirk og Siljes skriblerier har skrive om det.
Kor mykje kan vi fri oss frå fortida og byrje på nytt - om det i det heile tatt er mogleg?
Allis tenkjer at ho og Sigurd må bli fri for å kunne gå vidare saman: Den gamle verda skulle søkke i havet, den nye stige opp. (s. 206).
Det er to personar som har opplevd store menneskelege påkjenningar som møtest i denne historia. Den tidlegare tv-kjendisen, Allis, har flykta frå ei skandale, og Sigurd lever som ein eremitt i huset på landet med ein attgrodd hage. Hit kjem Allis som hushjelp og gartnar.
Einsemd blir ei slags tosemd, men dei to har løyndomar og skam i sekkane sine. Kan dei hjelpe kvarandre ut av skalet, kan dei elske igjen, og har dei rom for å elske den andre?
Ravatn har skrive sterkt, sterkt om relasjonen som utviklar seg, ein relasjon som tidvis har ein balanse, som tidvis er langt ute av balanse og blir destruktiv, men likefullt har element av lengsel, varheit og som syner to hungrige, søkjande menneske.
Men kan dei leve beskytta i tosemda si, er det ein farbar veg?
Les, og la deg overvelde av stor innsikt i menneskenaturen.
Boka var eg så heldig å få på bokbloggartreffet i september. Det andre i sitt slag. Mellom andre Groskro, Knirk og Siljes skriblerier har skrive om det.
lørdag 21. september 2013
Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland: Det blir pinlig uansett
Så herlig befriende, og slett ikke så dumt, å lese en ungdomsbok. Alltid noe å lære med en veldig-snart-tenåring i huset, for eksempel.
Det blir pinlig uansett er et artig konsept. Den er i sjangeren You´ve got Mail (filmen med Meg Ryan og Tom Hanks) og e-postromanen Mot Nordavinden av Daniel Glattauer.
Elias er 16 og har nettopp flyttet til Oslo. Han er prestesønn fra landsbygda. Susanne er 17 og er i eit miljø som oppsøker gamle, glemte historiske steder i hovedstaden. De treffes på bussen, eller rettere sagt, de sitter på hver sin buss som passerer hverandre hver morgen (slik De derre synger om i "Jenter": Ved Frognerparken møtes to trikker kvart på ni / og hun smilte bak ruten til vinteren var forbi / Jeg skrev i rutens morgendugg: Jeg tror jeg elsker deg! / Men våren kom og isen gikk og hun seilte sin vei.
Elias ser etter jenta hver morgen, men plutselig er hun ikke på den møtende bussen lenger. Det heldige er at bak på en blå mappe som hun pleide å ha med seg sto e-postadressen hennes. Så Elias sender like godt en e-post.
Derfra utvikles en relasjon, ikke nødvendigvis et hjertelig forhold slik til å begynne med, men så skriver Susanne dette:
Mailene dine er noe av det fineste jeg har fått. Det er noe av det verste med det hele. Jeg burde ha skjønt det for lenge siden at det finnes folk som deg, men jeg trodde ikke noe på det, og nå kjennes det som om det er en trikk som for lengst har gått eller noe, og man er dømt til å surre alene omkring. (s. 59)
Utdragen er fra en lang e-post som Susanne sender og som indikerer at noe er vanskelig, noe har skjedd som kan føles uopprettelig ... Den er ikke den enkleste perioden i livet, tenårene. Så perfekt utenpå, så sårbart inni.
Boka ble til uten at forfatterne kjente hverandre, de hadde ikke møtt hverandre engang. Sortland skriver på nynorsk, Tronstad på bokmål (tenk å ha et så magisk fornavn, forresten, Tyra Teodora!).
Boka er tiltenkt en målgruppe på 12+. Jeg tror den kan være litt for krevende for 12-13-åringer for det er problemstillinger i historien som er ganske avanserte i tillegg til at begge hovedpersonene er ferdig på ungdomsskolen.
Jeg leste boka på et par timer, og likte den godt. Jeg tror ungdommer kan kjenne seg igjen i historien og at foreldre også kan ha godt av en repetisjon på hvordan det kan oppleves å være ung.
Takk til Aschehoug for leseeksemplar.
Det blir pinlig uansett er et artig konsept. Den er i sjangeren You´ve got Mail (filmen med Meg Ryan og Tom Hanks) og e-postromanen Mot Nordavinden av Daniel Glattauer.
Elias er 16 og har nettopp flyttet til Oslo. Han er prestesønn fra landsbygda. Susanne er 17 og er i eit miljø som oppsøker gamle, glemte historiske steder i hovedstaden. De treffes på bussen, eller rettere sagt, de sitter på hver sin buss som passerer hverandre hver morgen (slik De derre synger om i "Jenter": Ved Frognerparken møtes to trikker kvart på ni / og hun smilte bak ruten til vinteren var forbi / Jeg skrev i rutens morgendugg: Jeg tror jeg elsker deg! / Men våren kom og isen gikk og hun seilte sin vei.
Elias ser etter jenta hver morgen, men plutselig er hun ikke på den møtende bussen lenger. Det heldige er at bak på en blå mappe som hun pleide å ha med seg sto e-postadressen hennes. Så Elias sender like godt en e-post.
Derfra utvikles en relasjon, ikke nødvendigvis et hjertelig forhold slik til å begynne med, men så skriver Susanne dette:
Mailene dine er noe av det fineste jeg har fått. Det er noe av det verste med det hele. Jeg burde ha skjønt det for lenge siden at det finnes folk som deg, men jeg trodde ikke noe på det, og nå kjennes det som om det er en trikk som for lengst har gått eller noe, og man er dømt til å surre alene omkring. (s. 59)
Utdragen er fra en lang e-post som Susanne sender og som indikerer at noe er vanskelig, noe har skjedd som kan føles uopprettelig ... Den er ikke den enkleste perioden i livet, tenårene. Så perfekt utenpå, så sårbart inni.
Boka ble til uten at forfatterne kjente hverandre, de hadde ikke møtt hverandre engang. Sortland skriver på nynorsk, Tronstad på bokmål (tenk å ha et så magisk fornavn, forresten, Tyra Teodora!).
Boka er tiltenkt en målgruppe på 12+. Jeg tror den kan være litt for krevende for 12-13-åringer for det er problemstillinger i historien som er ganske avanserte i tillegg til at begge hovedpersonene er ferdig på ungdomsskolen.
Jeg leste boka på et par timer, og likte den godt. Jeg tror ungdommer kan kjenne seg igjen i historien og at foreldre også kan ha godt av en repetisjon på hvordan det kan oppleves å være ung.
Takk til Aschehoug for leseeksemplar.
tirsdag 10. september 2013
Siri Pettersen: Odinsbarn
Hvor kult er det ikke å ha laget omslaget til sin egen bok? Først skrive 621 sider norrøninspirert fantasy på norsk og deretter tegne denne heslige avkappede halen som pryder forsiden ... Siri Pettersen har gjort det, og jeg er imponert. Selv om jeg ikke er en stor fantasyleser våger jeg påstanden at Hirka er den største siden Harry (Potter, selvsagt).
Jammen godt halen på omslaget ikke er Hirka sin. For hun er ikke blitt halelaus - hun er født halelaus. Det kan neppe være rett å bli født uten hale, - det er heller farlig annerledes. Hirka er et odinsbarn.
Hirka er 16 år og bor i Ymslandene.
Jeg liker Hirka. Hun er full av mot, full av motstand, full av ungdommens overmot.
Hirka liker Rime. Rime er barnebarn av Rådets leder, den mektigste i Ym. Mens Hirka er halelaus og hører ikke til i denne verden en gang.
Jeg liker universet Pettersen har laget. Jeg syns Kolkagga er fascinerende skumle. Og hva er det med Urd?
Forfatteren byr på overraskelser når det gjelder hvordan ting henger sammen. Hun etablerer et spennende univers med egne nye ord og navn. Jeg tror forfatteren kan å favne*; med en historie om gode og onde krefter levendegjort i godt språk er dette å trylle for leseren.
Jeg var heldig å få et lesereksemplar fra forfatteren - tusen takk! Det er sperrefrist for anmeldelser til 11. september, men nå har jeg sett at den er blitt meldt flere steder og publiserer derfor i dag.
For den som liker fantasy er dette utvilsomt høstens bok!
Jammen godt halen på omslaget ikke er Hirka sin. For hun er ikke blitt halelaus - hun er født halelaus. Det kan neppe være rett å bli født uten hale, - det er heller farlig annerledes. Hirka er et odinsbarn.
Hirka er 16 år og bor i Ymslandene.
Jeg liker Hirka. Hun er full av mot, full av motstand, full av ungdommens overmot.
Hirka liker Rime. Rime er barnebarn av Rådets leder, den mektigste i Ym. Mens Hirka er halelaus og hører ikke til i denne verden en gang.
Jeg liker universet Pettersen har laget. Jeg syns Kolkagga er fascinerende skumle. Og hva er det med Urd?
Forfatteren byr på overraskelser når det gjelder hvordan ting henger sammen. Hun etablerer et spennende univers med egne nye ord og navn. Jeg tror forfatteren kan å favne*; med en historie om gode og onde krefter levendegjort i godt språk er dette å trylle for leseren.
Jeg var heldig å få et lesereksemplar fra forfatteren - tusen takk! Det er sperrefrist for anmeldelser til 11. september, men nå har jeg sett at den er blitt meldt flere steder og publiserer derfor i dag.
For den som liker fantasy er dette utvilsomt høstens bok!
mandag 12. august 2013
Nicole Krauss: Det store huset
En gang leste jeg nesten ferdig Det store huset før jeg la den bort. I sommer tok jeg den fram igjen og gjenleste med glede. I boka fins historier om jøder rundt i verden, de er bundet sammen av sin skjebne og av et stort skrivebord med mange skuffer.
Nicole Krauss er av jødisk avstamning, født og oppvokst i New York. Besteforeldrene kom fra ulike land i Europa.
Forfatteren setter mange enkelthistorier fra ulike tiår inn i en jødisk kontekst. Vi er i New York City, i Israel, i England og på det europeiske kontinentet. Vi opplever flere mennesker i ulike relasjoner; en far og en sønn som streber etter hverandres kjærlighet, men der det meste går feil; en far og hans sønn og datter, der faren har en utrolig og usunn makt over barna sine; en voksen, kvinnelig forfatter og en ung beundrer (eller hvem er han egentlig?); ung, særegen kjærlighet mellom Yoav og kvinnen som bare omtales som jeg. Slik opplever hun første møtet med Yoav:
Det var da, idet jeg så på dette fremmede ansiktet, jeg visste at en dør hadde åpnet seg, og det var ikke en slik dør far hadde snakket om. Denne kunne jeg gå rett inn gjennom, og jeg visste med én gang at det ville jeg. Kvalmen veltet opp i meg igjen, en blanding av kvalme og lykke, og lettelse fordi jeg visste at ett kapittel av mitt liv var slutt og at et nytt skulle til å begynne. (s. 141)
Det er framstillingene av de rare, såre, spesielle livene til de ulike personene som gjør dette til en magisk leseropplevelse.
Farens tilbakeblikk på Doviks barndom. Det annerledes og sårbare barnet. Faren som så, men ikke ville se, og som latterliggjorde sønnen, støtte han fra seg. Og likevel: faren elsket sønnen så høyt. Det er hjerteskjærende å lese faren tilbakeblikk og selvransakelse.
Yoavs ydmyke underkastelse for sin far, den velstående antikvitetshandleren som reiste verden rundt for å finne igjen sin families interiør som var blitt frarøvet dem under andre verdenskrig.
Forfatteren som sluttet å "virke" da skrivebordet ble tatt fra henne (nettopp av antikvitetshandleren, eller hans håndtlanger, datteren).
Jeg syns dette er fantastisk litteratur; meningsspekket språk med lesemotstand, historiene med de sårbare personene, de ulike historiene som er mer eller mindre bundet sammen (ikke alle sammenhengene er like lette å oppdage, kanskje er det fler enn jeg ser i denne boka).
Boka var bursdagsgave (for lenge siden) fra to gode venninner. Den anbefales!
Nicole Krauss er av jødisk avstamning, født og oppvokst i New York. Besteforeldrene kom fra ulike land i Europa.
Forfatteren setter mange enkelthistorier fra ulike tiår inn i en jødisk kontekst. Vi er i New York City, i Israel, i England og på det europeiske kontinentet. Vi opplever flere mennesker i ulike relasjoner; en far og en sønn som streber etter hverandres kjærlighet, men der det meste går feil; en far og hans sønn og datter, der faren har en utrolig og usunn makt over barna sine; en voksen, kvinnelig forfatter og en ung beundrer (eller hvem er han egentlig?); ung, særegen kjærlighet mellom Yoav og kvinnen som bare omtales som jeg. Slik opplever hun første møtet med Yoav:
Det var da, idet jeg så på dette fremmede ansiktet, jeg visste at en dør hadde åpnet seg, og det var ikke en slik dør far hadde snakket om. Denne kunne jeg gå rett inn gjennom, og jeg visste med én gang at det ville jeg. Kvalmen veltet opp i meg igjen, en blanding av kvalme og lykke, og lettelse fordi jeg visste at ett kapittel av mitt liv var slutt og at et nytt skulle til å begynne. (s. 141)
Det er framstillingene av de rare, såre, spesielle livene til de ulike personene som gjør dette til en magisk leseropplevelse.
Farens tilbakeblikk på Doviks barndom. Det annerledes og sårbare barnet. Faren som så, men ikke ville se, og som latterliggjorde sønnen, støtte han fra seg. Og likevel: faren elsket sønnen så høyt. Det er hjerteskjærende å lese faren tilbakeblikk og selvransakelse.
Yoavs ydmyke underkastelse for sin far, den velstående antikvitetshandleren som reiste verden rundt for å finne igjen sin families interiør som var blitt frarøvet dem under andre verdenskrig.
Forfatteren som sluttet å "virke" da skrivebordet ble tatt fra henne (nettopp av antikvitetshandleren, eller hans håndtlanger, datteren).
Jeg syns dette er fantastisk litteratur; meningsspekket språk med lesemotstand, historiene med de sårbare personene, de ulike historiene som er mer eller mindre bundet sammen (ikke alle sammenhengene er like lette å oppdage, kanskje er det fler enn jeg ser i denne boka).
Boka var bursdagsgave (for lenge siden) fra to gode venninner. Den anbefales!
tirsdag 30. juli 2013
Tiger Garté: Fuglehotellet
Er ikke Fuglehotellet en fin tittel på en bok? Og, hva er egentlig et fuglehotell?
Det er bestefar Bår og barnebarnet Tor som bygger et fuglehotell sammen. Hotellet består av fuglebur på rekke og rad og med en sammenhengende front slik at man kan åpne alle kassene samtidig for å titte inn. Det er Tor som får klatre opp i stigen og se hvor mange som bor på hotellet. Prosjektet står fram som et rørende symbol på den store kjærligheten Bår har for Tor.
Hovedpersonen Tor er bare 17 år. Fem år tidligere døde Bår. Det er forbundet taushet til hvordan han døde. Tor søker etter svar og tar sommerjobb på Aluminiumsverket på Sunndalsøra, der bestefaren hadde arbeidet i mange år.
I møtene Tor har med ulike personer, både på Verket og i lokalmiljøet ellers, kommer det fram ulike historier om Bår helt fra oppveksten i Meldal og til de siste årene på arbeidsplassen. Det er mange sterke vitnesbyrd om et liv vi får. Hvor mye kan et menneske tåle? Ufattelig mye er nok svaret. Slik er det for Bår også.
I stedet for å referere handlingen vil jeg heller si noe om komposisjonen. Som jeg nevnte får vi ulike historier om Bår fra forskjellige mennesker underveis i boka. Disse kommer som egne kapitler i forbindelse med at Tor treffer personene. Jeg kjente at jeg gledet meg til hver ny smakebit av mennesket Bår. Jammen bærer vi mye i hjertets dyp! Tors nysgjerrighet på hvem bestefaren var, blir en fin overbygning. Jeg likte best noen av dialogene han har med bestemor Lilly. Det harde miljøet på Verket framstår noe mindre troverdig for meg. Men kanskje er det bare min mangel på kjennskap til mannsdominerte arbeidsplasser som gjør det?
Spåket er også verdt å merke seg. Det veksles mellom bokmål, nynorsk og dialekt. Fortellerstemmen bruker bokmålet, mens vitnesbyrdene fra de ulike informantene er på nynorsk. I dialogene brukes dialekt, unntatt for Tor. Litt underlig kanskje at Tor, som kommer fra Surnadal, er representanten for bokmålet. Surnadalsk står nemlig nært nynorsken. Likevel gav denne vekslingen noe ekstra uten at jeg helt forstår hvorfor. De aller vakreste, små tekstene i boka er de om den gråspetta fuglen som følger bilen til Bår. Konsist, poetisk og mettet av spenning - hva er det mannen i bilen skal?
Jeg hadde lest noen anmeldelser av boka før jeg startet på Fuglehotellet. Gode anmeldelser. Etter at jeg hadde lest boka var jeg ikke helt sikker på om jeg var enig. Men når jeg selv har skrevet ferdig min omtale så får jeg følelsen av at også dette ble en hyllest. God, og rørende bok!
Det er bestefar Bår og barnebarnet Tor som bygger et fuglehotell sammen. Hotellet består av fuglebur på rekke og rad og med en sammenhengende front slik at man kan åpne alle kassene samtidig for å titte inn. Det er Tor som får klatre opp i stigen og se hvor mange som bor på hotellet. Prosjektet står fram som et rørende symbol på den store kjærligheten Bår har for Tor.
Hovedpersonen Tor er bare 17 år. Fem år tidligere døde Bår. Det er forbundet taushet til hvordan han døde. Tor søker etter svar og tar sommerjobb på Aluminiumsverket på Sunndalsøra, der bestefaren hadde arbeidet i mange år.
I møtene Tor har med ulike personer, både på Verket og i lokalmiljøet ellers, kommer det fram ulike historier om Bår helt fra oppveksten i Meldal og til de siste årene på arbeidsplassen. Det er mange sterke vitnesbyrd om et liv vi får. Hvor mye kan et menneske tåle? Ufattelig mye er nok svaret. Slik er det for Bår også.
I stedet for å referere handlingen vil jeg heller si noe om komposisjonen. Som jeg nevnte får vi ulike historier om Bår fra forskjellige mennesker underveis i boka. Disse kommer som egne kapitler i forbindelse med at Tor treffer personene. Jeg kjente at jeg gledet meg til hver ny smakebit av mennesket Bår. Jammen bærer vi mye i hjertets dyp! Tors nysgjerrighet på hvem bestefaren var, blir en fin overbygning. Jeg likte best noen av dialogene han har med bestemor Lilly. Det harde miljøet på Verket framstår noe mindre troverdig for meg. Men kanskje er det bare min mangel på kjennskap til mannsdominerte arbeidsplasser som gjør det?
Spåket er også verdt å merke seg. Det veksles mellom bokmål, nynorsk og dialekt. Fortellerstemmen bruker bokmålet, mens vitnesbyrdene fra de ulike informantene er på nynorsk. I dialogene brukes dialekt, unntatt for Tor. Litt underlig kanskje at Tor, som kommer fra Surnadal, er representanten for bokmålet. Surnadalsk står nemlig nært nynorsken. Likevel gav denne vekslingen noe ekstra uten at jeg helt forstår hvorfor. De aller vakreste, små tekstene i boka er de om den gråspetta fuglen som følger bilen til Bår. Konsist, poetisk og mettet av spenning - hva er det mannen i bilen skal?
Jeg hadde lest noen anmeldelser av boka før jeg startet på Fuglehotellet. Gode anmeldelser. Etter at jeg hadde lest boka var jeg ikke helt sikker på om jeg var enig. Men når jeg selv har skrevet ferdig min omtale så får jeg følelsen av at også dette ble en hyllest. God, og rørende bok!
Yvonne C. Kuhn: Det er trikken i ditt liv
Jeg ble anbefalt en bok av Yvonne C. Kuhn rett før sommeren. Så jeg dro avsted til biblioteket og lånte "feil" bok. - Pytt, tenkte jeg, det står på omslaget at dette var vinneren av Gyldendals konkurranse om beste kjærlighetsroman (i 2004), og siden det er sommer og høytid for forelskelser, så leser jeg den likevel.
Det handler om Ritt. Ritt er i et forhold, men greier ikke å glemme en tidligere kjæreste. Ofte greier hun å la være å tenke på Ham helt til hun er kommet seg på trikken og er på tur til jobb. Det er åtte år, en ny samboer og en liten sønn siden Ritt og Han var sammen, men tankene spinner og spinner om det som var.
Hun mister etter hvert fotfestet i virkeligheten, den gode Ritt.
Egentlig er jeg ganske imponert over at Kuhn greier å skrive nesten 300 sider om Ritt og hennes nevroser. Det er morsomt skrevet, men også litt trist å oppleve at hovedpersonen blir mer og mer dårlig. Troverdig? Nja, ikke helt, men det er en god og morsom historie om besatt kjærlighet, syns jeg.
Og slutten, den kan ikke avsløres ... dog det er en kjærlighetsroman. Der sa jeg det!
Det handler om Ritt. Ritt er i et forhold, men greier ikke å glemme en tidligere kjæreste. Ofte greier hun å la være å tenke på Ham helt til hun er kommet seg på trikken og er på tur til jobb. Det er åtte år, en ny samboer og en liten sønn siden Ritt og Han var sammen, men tankene spinner og spinner om det som var.
Hun mister etter hvert fotfestet i virkeligheten, den gode Ritt.
Egentlig er jeg ganske imponert over at Kuhn greier å skrive nesten 300 sider om Ritt og hennes nevroser. Det er morsomt skrevet, men også litt trist å oppleve at hovedpersonen blir mer og mer dårlig. Troverdig? Nja, ikke helt, men det er en god og morsom historie om besatt kjærlighet, syns jeg.
Og slutten, den kan ikke avsløres ... dog det er en kjærlighetsroman. Der sa jeg det!
tirsdag 16. juli 2013
Belinda Starling: Bokbindersken
Belinda Starling rakk berre å gi ut ei bok, ho døydde då ho var 34 år, sju veker etter ein operasjon som ikkje var vellykka. Det var litt rart å lese det i eit etterord, nestan som eg blir litt mildare stemt i omtalen når eg veit at forfattaren døde ung og etter nærmast ein rutineoperasjon.
Historia om Dora Damage rører likevel aldri ordentlig ved meg. Eg trur det er minst to grunnar. Personane blir ikkje truverdige, eg greier ikkje å leve meg inn i dei eller lagnaden deira. Biletet av Dora som går i lang kjole i gjørme og skodde, og skotuppane som kjem fram frå stakken når ho går, blir berre teit. Platt. Og så er det språket. Det er kjedelig. For mykje skildring av trivialiteter. Først gjorde ho slik, så gjorde ho sånn, så gjorde han slik.
Slik nestan halvveges tenkte eg at nok var nok. Men - så var det noko i meg som lengta etter å finne ut korleis det eigentleg gjekk. Med Dora, mannen hennar som hadde leddgikt, afrikanaren og homsen. Så historia var god nok til å vekkje nysgjerrigheita mi trass alt. Og eg tenkjer at til å lese på stranda og på flyet var dette ukomplisert og grei underhaldning.
Boka var ei gebursdagsgåve - takk Groskro!
Historia om Dora Damage rører likevel aldri ordentlig ved meg. Eg trur det er minst to grunnar. Personane blir ikkje truverdige, eg greier ikkje å leve meg inn i dei eller lagnaden deira. Biletet av Dora som går i lang kjole i gjørme og skodde, og skotuppane som kjem fram frå stakken når ho går, blir berre teit. Platt. Og så er det språket. Det er kjedelig. For mykje skildring av trivialiteter. Først gjorde ho slik, så gjorde ho sånn, så gjorde han slik.
Slik nestan halvveges tenkte eg at nok var nok. Men - så var det noko i meg som lengta etter å finne ut korleis det eigentleg gjekk. Med Dora, mannen hennar som hadde leddgikt, afrikanaren og homsen. Så historia var god nok til å vekkje nysgjerrigheita mi trass alt. Og eg tenkjer at til å lese på stranda og på flyet var dette ukomplisert og grei underhaldning.
Boka var ei gebursdagsgåve - takk Groskro!
torsdag 11. juli 2013
Lina Wolff: Bret Easton Ellis och de andra hundarna
Denne gongen blir innlegget lenger enn vanleg. Eg berre advarer for eg veit det er krevande å lese lange tekstar på skjerm. Eg har derimot litt på hjartet, litt meir enn ein omtale av boka. Men eg knyttar det saman. Det kan vere interessant slik.
Det var ein kompliment i dag som skulle til. Som skulle til for at eg vart inspirert. Komplimenten handla vel på ein måte om å tørre; tørre å vere annleis, eller rett og slett seg sjølv og ikkje følgje straumen. Eg blir uendeleg takksam for dette blikket på meg - og kjende meg igjen. Eg prøver ikkje vere slik eller slik. Eg er meg, slett ikkje perfekt, likevel trives eg svært godt med å vere meg, akkurat slik eg er, akkurat i dag.
Likevel skal ikkje dette handle meir om meg no, men om korleis eg skriv om, eller ønsker å skrive om, til dømes bøker.
Eg har ikkje lyst til å referere handlinga i ei bok, den fins allereie på smussomslaget eller i teksten der nettbokhandelen skriv om boka. Eg har lyst til å skrive om kva boka gjorde med meg. Kva sette ho i gang i mi tankeverd? Kva tenkjer eg i forlenginga av teksten? Korleis kan boka inspirere meg eller påverke meg på ulikt sett? Innimellom påverkar språket i boka meg, slik at omtalen ikkje berre seier noko om språket, men at språket mitt blir farga av språket i boka eg har lest. For meg blir det ein ekstra dimensjon til sjølve historia eller prosaen.
Eg seier ikkje at eg har fått til dette kvar gong. Denne tanken om kva eg ønsker har vorten så klar som dette akkurat no i kveld. Eg trur nok eg har utvikla både språk og stil på dei åra eg har skrive blogg. Heldigvis. Og meir kan skje!
Og som om ikkje dette er nok tekst i eit innlegg, så skal eg no fortsette å skrive litt om ei bok eg las tidleg i mai. Bret Easton Ellis och de andra hundarna av Lina Wolff. Ei bok eg kanskje aldri hadde lest om eg ikkje vart sittande ved sidan av forfattaren på litteraturfestivalen Æ Å. Seinare den kvelden las ho frå boka si. Eg vart fascinert både av det ho las og det ho sa ved bordet. Så då kjøpte eg boka. På svensk, for den er ikkje utgjeven på norsk. Det litt vanvittige var at Lina Wollf hadde skrive ei forteljing frå Spania, og delvis frå Sitges, der eg har budd ein månad for nokre år sidan.
Fordi eg forskar (ikkje som ein forskar, meir som ein amatørslektsforskar) heilt slik av eiga interesse på korleis ein tekst kan utvikle seg til noko meir, til noko langt og kanskje til og med til ein roman - var dette ein viktig inngang for meg i lesinga av Bret Easton Ellis och de andra hundarna. Å lese på svensk var det i tillegg knytt ei viss spenning til, ville det vere for mykje motstand i det å forstå språket?
Det er ein del personar i denne boka som forfattaren har greid å knytte i hop. Personar som i utgangspunktet ikkje har mykje med kvarandre å gjere. Hovudpersonen er Araceli, ei ung jente som bur saman med mor si. Wolff greier finurlig å bruke Araceli som eit lim i historia. Aracelis relasjonar til bestevenninna, til den asosiale lærarinna med den rotete leilegheita, til forfattarnaboen som er heilt uinteressert i kontakt med naboane, til ein leiar på ein fabrikk, som i sin tur kan skaffe Araceli og venninna kontakt med menn som betaler for selskapsdamer - og så vidare. Eg kunne fortsett å nemne mange fleire personar som blir skrivne inn i den store forteljinga, heilheita.
Eg veit ikkje, men kanskje starta forfattaren skrivinga med fleire små tekstar og forteljingar som sto godt åleine som kortare eller lengre noveller? Deretter fann ho ei overbygning med å bruke Araceli? Eg veit ikkje, men det kan i teorien ha vore gjort slik - og dette kan vere ein metode for meg dersom eg skal binde saman tekster til noko større.
Den sterkaste forteljinga i boka for meg handla om nokre mennesker i ein liten landsby i innlandet (framleis Spania) og om, ja, bygdedyret. Uhyggeleg og presist. Så mange små stader (- og store), så mange trånge tankar (- og opne). Eg heier på vidsynet, sjølv om trångsynet alltid òg vil eksistere.
Å lese på svensk gjekk svært bra, kanskje fordi eg var nysgjerrig på boka og innstilt på å lykkast med å lese ho? Ikkje minst var motivasjonen stor fordi eg hadde møtt forfattaren. Ho hadde skrive helsing i boka mi, og vi hadde begge eit sterkt forhold til Sitges. Til alt overmål var eg på ferie i Sør-Frankrike og budde i gamlebyen i Antibes då eg las boka - og eg begynte å lengte endå litt lenger sør.
Eg var farga av mangt i lesinga av denne boka og hadde ei særs fin lesaroppleving. Eg er likevel ikkje i tvil om at dette er ei god bok, slik litt meir objektivt sett, om skjønnlitteratur skal dømmast objektivt då? Eg tilrår boka, òg på grunn av det flotte omslaget.
Framsida viser Alba, forfattaren i boka, og hennar kjæraste, utkledde. De bør faktisk lese denne boka. Når eg ser omslaget kjem mykje av handlinga attende til meg. Bret Easton Ellis och de andra hundarna er som eit skattekammer, kva som gøymer seg på dei neste sidene er uforutsigbart og spennande!
Det var ein kompliment i dag som skulle til. Som skulle til for at eg vart inspirert. Komplimenten handla vel på ein måte om å tørre; tørre å vere annleis, eller rett og slett seg sjølv og ikkje følgje straumen. Eg blir uendeleg takksam for dette blikket på meg - og kjende meg igjen. Eg prøver ikkje vere slik eller slik. Eg er meg, slett ikkje perfekt, likevel trives eg svært godt med å vere meg, akkurat slik eg er, akkurat i dag.
Likevel skal ikkje dette handle meir om meg no, men om korleis eg skriv om, eller ønsker å skrive om, til dømes bøker.
Eg har ikkje lyst til å referere handlinga i ei bok, den fins allereie på smussomslaget eller i teksten der nettbokhandelen skriv om boka. Eg har lyst til å skrive om kva boka gjorde med meg. Kva sette ho i gang i mi tankeverd? Kva tenkjer eg i forlenginga av teksten? Korleis kan boka inspirere meg eller påverke meg på ulikt sett? Innimellom påverkar språket i boka meg, slik at omtalen ikkje berre seier noko om språket, men at språket mitt blir farga av språket i boka eg har lest. For meg blir det ein ekstra dimensjon til sjølve historia eller prosaen.
Eg seier ikkje at eg har fått til dette kvar gong. Denne tanken om kva eg ønsker har vorten så klar som dette akkurat no i kveld. Eg trur nok eg har utvikla både språk og stil på dei åra eg har skrive blogg. Heldigvis. Og meir kan skje!
Og som om ikkje dette er nok tekst i eit innlegg, så skal eg no fortsette å skrive litt om ei bok eg las tidleg i mai. Bret Easton Ellis och de andra hundarna av Lina Wolff. Ei bok eg kanskje aldri hadde lest om eg ikkje vart sittande ved sidan av forfattaren på litteraturfestivalen Æ Å. Seinare den kvelden las ho frå boka si. Eg vart fascinert både av det ho las og det ho sa ved bordet. Så då kjøpte eg boka. På svensk, for den er ikkje utgjeven på norsk. Det litt vanvittige var at Lina Wollf hadde skrive ei forteljing frå Spania, og delvis frå Sitges, der eg har budd ein månad for nokre år sidan.
Fordi eg forskar (ikkje som ein forskar, meir som ein amatørslektsforskar) heilt slik av eiga interesse på korleis ein tekst kan utvikle seg til noko meir, til noko langt og kanskje til og med til ein roman - var dette ein viktig inngang for meg i lesinga av Bret Easton Ellis och de andra hundarna. Å lese på svensk var det i tillegg knytt ei viss spenning til, ville det vere for mykje motstand i det å forstå språket?
Det er ein del personar i denne boka som forfattaren har greid å knytte i hop. Personar som i utgangspunktet ikkje har mykje med kvarandre å gjere. Hovudpersonen er Araceli, ei ung jente som bur saman med mor si. Wolff greier finurlig å bruke Araceli som eit lim i historia. Aracelis relasjonar til bestevenninna, til den asosiale lærarinna med den rotete leilegheita, til forfattarnaboen som er heilt uinteressert i kontakt med naboane, til ein leiar på ein fabrikk, som i sin tur kan skaffe Araceli og venninna kontakt med menn som betaler for selskapsdamer - og så vidare. Eg kunne fortsett å nemne mange fleire personar som blir skrivne inn i den store forteljinga, heilheita.
Eg veit ikkje, men kanskje starta forfattaren skrivinga med fleire små tekstar og forteljingar som sto godt åleine som kortare eller lengre noveller? Deretter fann ho ei overbygning med å bruke Araceli? Eg veit ikkje, men det kan i teorien ha vore gjort slik - og dette kan vere ein metode for meg dersom eg skal binde saman tekster til noko større.
Den sterkaste forteljinga i boka for meg handla om nokre mennesker i ein liten landsby i innlandet (framleis Spania) og om, ja, bygdedyret. Uhyggeleg og presist. Så mange små stader (- og store), så mange trånge tankar (- og opne). Eg heier på vidsynet, sjølv om trångsynet alltid òg vil eksistere.
Å lese på svensk gjekk svært bra, kanskje fordi eg var nysgjerrig på boka og innstilt på å lykkast med å lese ho? Ikkje minst var motivasjonen stor fordi eg hadde møtt forfattaren. Ho hadde skrive helsing i boka mi, og vi hadde begge eit sterkt forhold til Sitges. Til alt overmål var eg på ferie i Sør-Frankrike og budde i gamlebyen i Antibes då eg las boka - og eg begynte å lengte endå litt lenger sør.
Eg var farga av mangt i lesinga av denne boka og hadde ei særs fin lesaroppleving. Eg er likevel ikkje i tvil om at dette er ei god bok, slik litt meir objektivt sett, om skjønnlitteratur skal dømmast objektivt då? Eg tilrår boka, òg på grunn av det flotte omslaget.
Framsida viser Alba, forfattaren i boka, og hennar kjæraste, utkledde. De bør faktisk lese denne boka. Når eg ser omslaget kjem mykje av handlinga attende til meg. Bret Easton Ellis och de andra hundarna er som eit skattekammer, kva som gøymer seg på dei neste sidene er uforutsigbart og spennande!
søndag 30. juni 2013
Jón Kalman Stefánsson: Englenes sorg
Vinteren tek aldri slutt på Island dette året, på kalenderen er det sein april, og ein byrjar håpe på våren. I staden snør og bles det, den eine snøstormen tek over etter den andre. Men posten, han må fram medan englane gret kvite tårer.
Ein måte å lese denne boka på er å filosofere over alle spørsmåla, opningane, teksten har. Til dømes når guten og postmann Jens er ytst mot ishavet og søkjer ly på den eine garden, hos den eine familien som bur der, og mannen i huset seier følgjande til guten: "Verdens ende, hva er det? Det som er verdens ende for deg, er hjemme for meg" (s. 279).
Vidare kan ein lese boka som ei pur glede over godt og poetisk språk, "...og når han sitter der bøyd over ordene, kan han føle sølvet inni seg." (s. 50). Guten har fått i oppgåve å omsetje ein tekst frå engelsk til islandsk, utan å kunne engelsk før han starta på oppgåven. Litt etter litt trer innhaldet i teksten fram for han - det byrjar glimte i sølvet. Magisk skrive av Stefánsson.
Ein kan lese boka som ein spenningsroman; mannen mot naturkreftene. Er det ved aldri gje opp ein viser seg som ein ekte mann, eller er ein endå sterkare og klokare om ein innser at naturkreftene er større og sterkare enn ein sjølv?
Dette er litteratur av det mest solide kaliberet. Les første boka, Himmelriket og helvete først, deretter Englenes sorg. Nyt kvaliteten!
Eg har så mange fine sitat å by på frå boka, at eg må ta med ei oppfordring til slutt:
(s. 231)
søndag 16. juni 2013
Shin Kyung-sook: Ta vare på mamma
Dette er en bok som gir meg lyst til å skrive til min egen mamma, snakke med henne, stille henne spørsmål. En bok som gir meg anledning til å stille meg selv mange spørsmål. En bok som gjør at jeg tenker og tenker. På morsrollen, på morsrollens plass i et liv, andre (som ikke er mødre) sine forestillinger om mødre og morsrollen, og om de ser mer enn "bare en mor" når de møter en.
I Ta vare på mamma, begynner både de fire barna og ektemannen å tvile på om de egentlig kjente denne kvinnen, mammaen i boka. Det måtte en forsvinning til før mamma kom i fokus. Hun hadde alltid vært der, alltid satt mat på bordet, alltid sørget for at stort og smått hang sammen, men også alltid skapt irritasjon. Irritasjon fordi omsorgen kunne føles som mas, den lette latterliggjøringen fordi hun var gammeldags, ikke forsto alt som var selvfølgeligheter for en utdannet, urban datter eller sønn.
Og som man kan kjenne seg igjen ... I tankemønster og små episoder. I det at man både vil være takknemmelig, og samtidig ikke greier å vise det. For det er så skjør balanse mellom denne takknemmeligheten og den parallelle irritasjonen, kanskje av og til ikke bare irritasjon, men skam. Og skjemmes over mor, det skal man vel ikke? Det er vel ikke "lov"?
Med å bruke ulike personers stemme og synsvinkel trer mor og hele familien fram for oss. Mot slutten kommer også mammas stemme fram og ikke bare det. Hun forteller oss hemmeligheter som ingen i familien kjenner!
Det er noe krevende å følge med når forfatteren skrivere både i jeg-form, du-form, hun-/han-form og dere-form, men det understreker fint faktumet at det er ulike personer som snakker.
Jeg kan ikke få anbefalt denne boka sterkt nok. Takk til henne som er blitt en stor bidragsyter til hauger med gode bøker rundt meg for tiden.
torsdag 6. juni 2013
Christian Jungersen: Du forsvinner
Den var lest på en ettermiddag og en påfølgende kveld denne boka, selv om den var tjukk.
Temaet er spennende; hva skjer når hjernen blir skadet og vi forandrer oss? Hva skjer med relasjonene til våre nærmeste? Ja, det er faktisk et veldig spennende tema.
Kontrasten mellom et alvorlig tema og lettlesfølelsen ble stor. Jeg raste avgårde gjennom sidene, boka var slik sett ganske lik en krim. Hvordan går dette? tenkte jeg og bladde fort, fort. Men - personene blir for overflatiske. Jeg blir egentlig ikke kjent med Mia, - eller Frederik. Jeg kunne tenkt meg å trenge mye lenger inn i tankene og reaksjonene deres. Utfordringene med personlighetsforandringen(e) og det relasjonelle forblir lettbeint gjennom hele fortellingen.
For en usakelig ting å skrive, men tenk om det var Carl Frode Tiller som skrev en roman om personer som opplevde personlighetsendringer og atferdsendringer ... Åh, det kunne blitt bra!
Jeg fikk boka av Aschehoug forlag.
Temaet er spennende; hva skjer når hjernen blir skadet og vi forandrer oss? Hva skjer med relasjonene til våre nærmeste? Ja, det er faktisk et veldig spennende tema.
Kontrasten mellom et alvorlig tema og lettlesfølelsen ble stor. Jeg raste avgårde gjennom sidene, boka var slik sett ganske lik en krim. Hvordan går dette? tenkte jeg og bladde fort, fort. Men - personene blir for overflatiske. Jeg blir egentlig ikke kjent med Mia, - eller Frederik. Jeg kunne tenkt meg å trenge mye lenger inn i tankene og reaksjonene deres. Utfordringene med personlighetsforandringen(e) og det relasjonelle forblir lettbeint gjennom hele fortellingen.
For en usakelig ting å skrive, men tenk om det var Carl Frode Tiller som skrev en roman om personer som opplevde personlighetsendringer og atferdsendringer ... Åh, det kunne blitt bra!
Jeg fikk boka av Aschehoug forlag.
torsdag 30. mai 2013
Haruki Murakami: Trekkoppfuglen
Kva hugsar eg av det eg har lest? Ja, kva hugsar eg frå livsgangen min? Denne teksten handlar litt om å hugse skjønnlitteratur og litt om Trekkoppfuglen.
Sonen sette meg på eit spor. Han sa, -når eg ikkje har noko å lese på stikk eg handa ned i ei eske med donaldblader, eg tek eitt slik cirka midt inne i bunken. Med ein gong eg har starta å lese hugsar eg heile historie. Uansett kva blad eg tek fram! Og jamen, slik er det med dei fleste romanar eg har lest òg! Ikkje tale om at eg hugser noko av handlinga. Kanskje ørlite grann av ramma, at det var ein far og ei dotter som var hovudpersonane, til dømes. Dersom eg tek fram boka og byrjar lese, derimot, så kjem såpass mykje tilbake til meg at det ikkje er vits i å lese. Om det ikkje er Beatles eller Forbrytelse og straff eller nokre få til. Å, ja ... Kjærlighet av Hanne Ørstavik. Då les ein ikkje for å friske opp, men for å nyte og glede seg ein gong til.
Eg bloggar. Eg bloggar gjerne om leseopplevingar. Innimellom kan det gå litt tid før eg får tid til å skrive om opplevinga mi. Eg var litt usikker på kva eg hugsa av Trekkoppfuglen. Haruki Murakami. Sjølvaste. Frå eg vart bergteken av Kafka på stranden (men ikkje hugsar så mykje av den, eller, vent no litt ... regna det ikkje sniglar på han gamle mannen?) har Murakami hatt ein spesiell plass i lesehjartet mitt. Norwegian Wood er boka eg hugsar mest frå. Kanskje den minst "rare" boka hans, forresten.
Kva er ein trekkoppfugl? Ein ekte fugl? Ein fantasiskapning? Eventyrfigur? Kva gjer trekkoppfuglen eigentleg i denne historia? Varslar han om noko, ulukke? Ja, han varslar, trur eg, er eit teikn. Eg veit ikkje heilt på kva. Trur ikkje det er så farleg, eller viktig, for meg. Kapittelet om den vesle guten som ser to menn i hagen om natta, og høyrer trekkoppfuglen oppe i treet er verdt heile boka åleine. Nokre få sider av 637.
Og som alltid. Her er det mykje, mykje meir. Toru Okada (er ikkje han òg den vesle guten, tru?): arbeidslaus, kattelaus, kjerringlaus, ganske tiltakslaus på sett og vis. Dei underlege kvinnene kjem til han, i merkelige klede, raude hattar, interesse for tupear. Det er rart, men fint, i Murakamis verder. I Trekkoppfuglen går han òg tilbake til Mansjuria i 1937, der det er kamp om grenseområder. Fryktelege pinsler skjer for å få fienden til å røpe oppdraget. Verkeleg makabert. Krigshistoria løfter denne boka ytterlegare. Det er storslagen litteratur, dette.
Glad eg har lese enno ei bok av japanaren. Noko hugsar eg, mykje kjem tilbake no når eg skriv. Litt frå denne boka trur eg til og med blir sittande igjen.
Sonen sette meg på eit spor. Han sa, -når eg ikkje har noko å lese på stikk eg handa ned i ei eske med donaldblader, eg tek eitt slik cirka midt inne i bunken. Med ein gong eg har starta å lese hugsar eg heile historie. Uansett kva blad eg tek fram! Og jamen, slik er det med dei fleste romanar eg har lest òg! Ikkje tale om at eg hugser noko av handlinga. Kanskje ørlite grann av ramma, at det var ein far og ei dotter som var hovudpersonane, til dømes. Dersom eg tek fram boka og byrjar lese, derimot, så kjem såpass mykje tilbake til meg at det ikkje er vits i å lese. Om det ikkje er Beatles eller Forbrytelse og straff eller nokre få til. Å, ja ... Kjærlighet av Hanne Ørstavik. Då les ein ikkje for å friske opp, men for å nyte og glede seg ein gong til.
Eg bloggar. Eg bloggar gjerne om leseopplevingar. Innimellom kan det gå litt tid før eg får tid til å skrive om opplevinga mi. Eg var litt usikker på kva eg hugsa av Trekkoppfuglen. Haruki Murakami. Sjølvaste. Frå eg vart bergteken av Kafka på stranden (men ikkje hugsar så mykje av den, eller, vent no litt ... regna det ikkje sniglar på han gamle mannen?) har Murakami hatt ein spesiell plass i lesehjartet mitt. Norwegian Wood er boka eg hugsar mest frå. Kanskje den minst "rare" boka hans, forresten.
Kva er ein trekkoppfugl? Ein ekte fugl? Ein fantasiskapning? Eventyrfigur? Kva gjer trekkoppfuglen eigentleg i denne historia? Varslar han om noko, ulukke? Ja, han varslar, trur eg, er eit teikn. Eg veit ikkje heilt på kva. Trur ikkje det er så farleg, eller viktig, for meg. Kapittelet om den vesle guten som ser to menn i hagen om natta, og høyrer trekkoppfuglen oppe i treet er verdt heile boka åleine. Nokre få sider av 637.
Og som alltid. Her er det mykje, mykje meir. Toru Okada (er ikkje han òg den vesle guten, tru?): arbeidslaus, kattelaus, kjerringlaus, ganske tiltakslaus på sett og vis. Dei underlege kvinnene kjem til han, i merkelige klede, raude hattar, interesse for tupear. Det er rart, men fint, i Murakamis verder. I Trekkoppfuglen går han òg tilbake til Mansjuria i 1937, der det er kamp om grenseområder. Fryktelege pinsler skjer for å få fienden til å røpe oppdraget. Verkeleg makabert. Krigshistoria løfter denne boka ytterlegare. Det er storslagen litteratur, dette.
Glad eg har lese enno ei bok av japanaren. Noko hugsar eg, mykje kjem tilbake no når eg skriv. Litt frå denne boka trur eg til og med blir sittande igjen.
onsdag 1. mai 2013
Gyrid Gunnes: Å forkynne Guds ord klart og urent
En person jeg kjenner er en svært modig person. Hun er prest, forfatter og stipendiat. Gyrid Gunnes, heter hun.
I februar gav Aschehoug ut pamfletten Å forkynne Guds ord klart og urent. Det er bok nummer to i forlagets serie Stemmer som kommer med en bok per måned i året 2013 - jubileumsåret for stemmerett for kvinner i Norge.
Jeg var på en svært spennende lansering av boka i Vår Frue kirke der forfatteren ble bokbadet av bymisjonsprest Siv Limstrand.
Jeg skal ikke si at jeg har forstått Gunnes' prosjekt, men jeg syns uansett det er spennende. En prest skal forkynne teksten i Bibelen som om det er Guds ord, klart og rent. Hvor lett er egentlig det? For Bibelen er vel ikke skrevet av Gud, men mennesker som levde for et par tusen år siden? Gunnes utfordrer bibeltekstene i sine prekener. Stiller spørsmål ved det som står i den hellige bok. Selv i 2013 er ikke det enkelt. Gunnes har opplevd at mennesker har gått fra kirkerommet da de forsto at det var hun som skulle preke.
Som feminist utfordrer hun også forståelsen av Gud som kjønn. Gud omtales som om han er hankjønn. Hvorfor? Er Gud overhodet et kjønn? Og om, hvorfor ikke hunkjønn?
Forfatteren og presten er nå om dagen stipendiat og skal skrive om diakoni i Vår Frue kirke i Trondheim. Det er mer spennende tekst å vente på fra Gunnes, med andre ord. Inntil da kan jeg anbefale både denne omtalte pamfletten og diktsamlingen Hellig, sårbar.
I februar gav Aschehoug ut pamfletten Å forkynne Guds ord klart og urent. Det er bok nummer to i forlagets serie Stemmer som kommer med en bok per måned i året 2013 - jubileumsåret for stemmerett for kvinner i Norge.
Jeg var på en svært spennende lansering av boka i Vår Frue kirke der forfatteren ble bokbadet av bymisjonsprest Siv Limstrand.
Jeg skal ikke si at jeg har forstått Gunnes' prosjekt, men jeg syns uansett det er spennende. En prest skal forkynne teksten i Bibelen som om det er Guds ord, klart og rent. Hvor lett er egentlig det? For Bibelen er vel ikke skrevet av Gud, men mennesker som levde for et par tusen år siden? Gunnes utfordrer bibeltekstene i sine prekener. Stiller spørsmål ved det som står i den hellige bok. Selv i 2013 er ikke det enkelt. Gunnes har opplevd at mennesker har gått fra kirkerommet da de forsto at det var hun som skulle preke.
Som feminist utfordrer hun også forståelsen av Gud som kjønn. Gud omtales som om han er hankjønn. Hvorfor? Er Gud overhodet et kjønn? Og om, hvorfor ikke hunkjønn?
Forfatteren og presten er nå om dagen stipendiat og skal skrive om diakoni i Vår Frue kirke i Trondheim. Det er mer spennende tekst å vente på fra Gunnes, med andre ord. Inntil da kan jeg anbefale både denne omtalte pamfletten og diktsamlingen Hellig, sårbar.
fredag 19. april 2013
Kvar er lyrikken?
Eg har leita. På Brunhjørnet, Norli i Nordre, Ark på Trondheim Torg og på Bookstars. Bøker finn eg, men lyrikk? Nestan som om ein ikkje kan kalle seg bokhandel når ein knapt har eit par hyllemeter med dikt og prosa, vel? Og boka eg leita etter fann eg ingen av stadene. Ikkje ein gong på biblioteket, som eg har slik tiltru til. Vonleg var ho utlånt, diktsamlinga Prinsens gate av Pedro Carmona-Alvarez. Eg fann derimot Heltar. Carmona-Alvarez første diktsamling, trur eg. Ein liten smakebit:
Må berre nemnast at Haugen bok, nett kåra til Norges beste bokhandel, har Prinsens gate. Men du og du, då eg var i Volda for nokre år sidan og ville innom Haugen (legendariske Haugen ...) fann eg ingen butikk. Dei dreiv berre på nett.
lørdag 6. april 2013
Pedro Carmona-Alvarez: Og været skiftet og det ble sommer og så videre
- I romanen må folk gjøre ting, gå til døra eller hente seg et glass vann. Det slipper man i poesien. Det er befriende å slippe å hente disse vannglassene. Sa Pedro Carmona-Alvarez. Bokbadintervjueren satt der med lilla lys i ansiktet. Himmelen faller stille bak henne. Carmona-Alvarez snakker, vi humrer.
Prinsen av norsk poesi har skrevet stramt denne gangen, men likefullt i romanfomat. Stramt er hans egen karakteristikk av stilen i Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Stramt. Nordisk.
- Hva skjedde så, spør Marita, og det er Johnny som svarer: - Og været skiftet og det ble sommer og så videre, sov nå. Det store skiftet i historien er fra ungdommelig forelskelse og lykke til svart sorg. Årstider vil fortsette å komme, men livet har endret seg for alltid.
- Jeg tror den blir enda bedre på engelsk, sier forfatteren når himmelen har falt som et grålig teppe over Rockheim, og han tar av seg capen. Han er blitt skikkelig varm i trøya nå. Han trollbinder med veltalenhet, en fandenivoldsk veltalenhet. Johnny fra New Jersey havner på Bekkelaget med kona Kari som ikke vil komme seg opp fra avgrunnen igjen noensinne. To døtre er blitt ugjenkjennelige og Kari så dem slik med egne øyne.
Boka blir oversatt til engelsk og blant annet lansert i India. - Tenk deg lydbokversjonen med indisk uttale. Det blir fantastisk, fortsetter han som bades.
Det virkelig gripende i denne romanen er hva Johnnys og Karis ulykke gjør med datteren Marita. Sorgen og fortielsen bringes videre til neste generasjon, eller rettere sagt konsekvensene av disse bringes videre. Jeg tror virkelig på Johnny, og på Marita, og føler med dem.
Carmona-Alvarez skriver godt, poetisk, og ja, stramt. Tidligere har noen norske anmeldere bejublet ham for unorskhet, ordrikdom, språk i sør-amerikansk tradisjon. Etter å ha slaktet denne generaliseringen, sier forfatteren lattermildt: - Jeg skriver selvsagt alle mine bøker med poncho på! Og med himmelteppet godt pakket rundt toppetasjen på opplevelsessenteret Rockheim har vi vært i et boblende bokbad i 90 minutter. En stor opplevelse! Og boka? Den anbefales på det sterkeste.
Prinsen av norsk poesi har skrevet stramt denne gangen, men likefullt i romanfomat. Stramt er hans egen karakteristikk av stilen i Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Stramt. Nordisk.
- Hva skjedde så, spør Marita, og det er Johnny som svarer: - Og været skiftet og det ble sommer og så videre, sov nå. Det store skiftet i historien er fra ungdommelig forelskelse og lykke til svart sorg. Årstider vil fortsette å komme, men livet har endret seg for alltid.
- Jeg tror den blir enda bedre på engelsk, sier forfatteren når himmelen har falt som et grålig teppe over Rockheim, og han tar av seg capen. Han er blitt skikkelig varm i trøya nå. Han trollbinder med veltalenhet, en fandenivoldsk veltalenhet. Johnny fra New Jersey havner på Bekkelaget med kona Kari som ikke vil komme seg opp fra avgrunnen igjen noensinne. To døtre er blitt ugjenkjennelige og Kari så dem slik med egne øyne.
Boka blir oversatt til engelsk og blant annet lansert i India. - Tenk deg lydbokversjonen med indisk uttale. Det blir fantastisk, fortsetter han som bades.
Det virkelig gripende i denne romanen er hva Johnnys og Karis ulykke gjør med datteren Marita. Sorgen og fortielsen bringes videre til neste generasjon, eller rettere sagt konsekvensene av disse bringes videre. Jeg tror virkelig på Johnny, og på Marita, og føler med dem.
Carmona-Alvarez skriver godt, poetisk, og ja, stramt. Tidligere har noen norske anmeldere bejublet ham for unorskhet, ordrikdom, språk i sør-amerikansk tradisjon. Etter å ha slaktet denne generaliseringen, sier forfatteren lattermildt: - Jeg skriver selvsagt alle mine bøker med poncho på! Og med himmelteppet godt pakket rundt toppetasjen på opplevelsessenteret Rockheim har vi vært i et boblende bokbad i 90 minutter. En stor opplevelse! Og boka? Den anbefales på det sterkeste.
mandag 1. april 2013
Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie
Kva skjuler stilla? I denne boka er mykje løynd. At eg-personen sin mann, Simon, er jøde, til dømes. Han vil snakke om krigen, om slektningane som vart borte, dele med kona og døtrene.
Kan ein bruke opp stemmen sin? Bruke opp forsøka på å bryte togna? Er det det Simon gjer? Gir opp å snakke fordi kona ikkje vil høyre historia hans? Er det difor ho mistar han inn i stilla?
Er det for seint å opne opp eigne løyndommar? Hovudpersonen har mista mannen sin til det ordlause universet. Ho tenkjer attende på livet deira saman. Og endeleg; på sitt eige traume, det ho ikkje har våga snakke om.
Kva er målet med å bryte stilla? Å dele sorga si? Å lette hjartet sitt? Å heile seg sjølv? Å finne saman, bli sterkare ilag?
Eg har ikkje nemnd Marija, ein viktig person i boka. Eg har enno ikkje sagt at om boka er trist, er ho òg vakker, vemodig. Språket enkelt, genialt.
Eg tilrår!
Kan ein bruke opp stemmen sin? Bruke opp forsøka på å bryte togna? Er det det Simon gjer? Gir opp å snakke fordi kona ikkje vil høyre historia hans? Er det difor ho mistar han inn i stilla?
Er det for seint å opne opp eigne løyndommar? Hovudpersonen har mista mannen sin til det ordlause universet. Ho tenkjer attende på livet deira saman. Og endeleg; på sitt eige traume, det ho ikkje har våga snakke om.
Kva er målet med å bryte stilla? Å dele sorga si? Å lette hjartet sitt? Å heile seg sjølv? Å finne saman, bli sterkare ilag?
Eg har ikkje nemnd Marija, ein viktig person i boka. Eg har enno ikkje sagt at om boka er trist, er ho òg vakker, vemodig. Språket enkelt, genialt.
Eg tilrår!
Abonner på:
Innlegg (Atom)