Katja Kettu: Jordmora

Innimellom finner man en ny litterær stemme som bare treffer, i hjertet og overalt. Man blir slått ut.

Katja Kettu gjør det med Jordmora.

Råere språk har jeg knapt vært borti. Om jeg skal nevne andre som har overrasket meg med språket er det Kristin Ribe med Syn og Olaug Nilsen med Få meg på, for faen.

Men dette ... er rått.

Det er ondskap, moralsk forfall, og umenneskelighet. Likevel er det hele menneskelig og gjenkjennelig.

Villøye (Skjevøye) er finsk, barnløs og gudbenådet med et talent til å forløse barn fra mor. Hun kjenner, senser, hjelper: "... denne evnen min er en mørk, sterk strøm som bølger i meg, Guds stemme som pulserer og hvisker i årene." (s. 34)

Vi er i Lappland, under 2. verdenskrig, nærmere bestemt tidligsommeren 1944 og de påfølgende månedene. Rett etter en fødsel møter Villøye den tyske soldaten Johannes, og alt endres for alltid; "... fra første øyeblikk var stemmen din som rav og røyk av tyrirot for meg." (s. 22)

Alt endres for alltid fordi "størst av alt er kjærligheten" - her gås det bokstavelig talt over lik. For å treffe Johannes igjen blir Villøye sykesøster i en tysk fangeleir og deltar i sortering av mennesker. Først uten helt å forstå hva som skjer. Senere forstår hun, og tar valg som ikke er forbilledlige ut fra menneskeverdet, krig eller ikke krig: "[jeg skulle] kartlegge tilstanden til kuker og køller, måle og notere mulige drypperter og løspikker og spesielt være på vakt om noen var uten forhud." (s. 61)

Kettu får fram de menneskelige lidelser, menneskenes valg, menneskenes ondskap - ikke bare gjennom selve historien, men gjennom språket. Hun banker det inn i meg, og jeg kjenner det verker overalt. Vondt, vondt, vondt.

Hun får også fram begjæret mellom to mennesker og lar meg forstå at dette er det fullstendig umulig å stå i mot. "Jeg ville løpe, overgi meg foran deg, synke sammen for føttene dine, slikke hver bøy og svettevåte fold på deg, hyle og pistre, hva som helst for at du skulle se på meg og smile det langsomme smilet som får meg til å duve i gul, brennende byggsaft og lykkefølelse." 8s. 147)

Jeg streket under og noterte i margen gjennom hele boka. Det forferdelige, og det humoristiske. Kettus originale, rå språk. Jeg er overbevist gjennom smerte.

Boka var en julegave fra kjære, nære slektninger.