Beate Grimsrud: En dåre fri

Hovedpersonens navn er Eli. Det er ikke tilfeldig. Eli kan være både et jentenavn og et guttenavn.

Eli vil skifte kjønn. Etterhvert vet hun ikke hva hun vil skifte kjønn til. Hun føler seg tokjønnet.

Inni Eli bor både Espen, Emil, Erik og prins Eugen. De forstyrrer og befaler. Tar kontrollen.

Eli er sterk. Eli er tøff.

Eli er sårbar og går i stykker.

Beate Grimsrud har skrevet en glitrende, skremmende god bok. En bok om en kreativ person som fra hun var svært ung vet at hun har fortellinger i seg, som vil skrive, som verker etter å formidle. En person som samtidig har store problemer med rettskriving, og med synet. En sterk og ekstremt sårbar person. Eli.

Jeg sier bare: Les den.

Arto Paasilinna: Prosten og hans forunderlige tjener

Tidligere i høst fikk jeg et anmeldereksemplar av Paasilinnas nye bok fra Aschehoug forlag.

Den forunderlige tjeneren er en bjørn som prosten får i gave av menigheten sin på 50-årsdagen sin. Prosten er - eller kanskje kommer - i en midtlivskrise da han får bjørnungen. Prosten har bjørnen med seg liketil i ektesenga. Ikke uventet ender det med at kona ikke bare flytter, men også melder seg ut av statskirken. Prosten blir permittert på grunn av sin etterhvert avvikende oppførsel, og drar ut i verden på eventyr.

Paasilinna greier gang på gang å lage de underligste historier - han har en fantasi å være misunnelig over! Jeg har lest De hengte revers skog og Den elskelige giftblandersken tidligere. Til tross for dette absurde og morsomme og på sett og vis samfunnskritiske, så har jeg aldri blitt i ekstase over fortellingene til finnen. Jeg vet at andre blir det, og for å lese mer begeistrete anmeldelser av Paasilinna, så les hva Groskro skriver om Den elskelige giftblandersken.

Havets katedral og Engelens spill

Arnau kom som spedbarn til Barcelona sammen med en far som har rømt fra gård og grunn. Livet i Barcelona blir imidlertid ikke et fritt liv. Da faren dør, greier Arnau å få jobb som sjauer. Han losser båter og bærer stein til den nye kirka som bygges: Santa Maria del Mar, Havets katedral. Ildefonso Falcones Havets katedral er bokstavelig talt stor. Her er det mye spansk historie fra 1300-tallet, og mye om tidlig Barcelona.

I september fant jeg Santa Maria del Mar i La Ribera innimellom smale gater og smug.

Nettopp i dette området bor og beveger helten i Engelens spill seg også. David Màrtin. Dette er Barcelona på tidlig 1900-tall. Det er referanser til byggverk fra verdensutstillinger (både taubanen fra piren til Montjuïc og Estàtion Franca, for eksempel), og en hinsides fortelling Carlos Ruiz Zafón ruller opp. Dette er spennende!

Begge mursteinene av noen bøker anbefales, men jeg syntes at Zafóns bok var den med mest driv i: Jeg greide nesten ikke legge den bort.



Fra Parc de la Ciutadella, like ved der David Màrtin bor.

Diane Setterfield: Den trettende fortellingen

Et antikvariat. En lidenskap for bøker. En hemmelighet. Dette er rammene for Margarets liv.

En dag får Margaret et brev fra den verdenskjente forfatteren Vida Winter. Margaret dras mot utfordringen Winter gir henne.

Og opp rulles historier - og mysterier - av en annen verden!

Her er referanser til Jane Eyre, og til landsbygd-England. Det er ulykkelig kjærlighet, hemmeligheter, engelske skulpturhager. Det er nåtid og fortid i en fascinerende blanding.

Jeg likte denne boka; jeg hadde få forventninger, og ble positivt overrasket. Herlig!

Cormac McCartey: Veien

Verden har gaatt under. Nesten.

Noen faa har overlevd, men ingenting vokser og det som allerede fins er stort sett forgiftet.

De som har overlevd maa lage sine egne regler, og for aa overleve maa man gjoere utenkelige ting.

I denne verdenen er mannen og gutten paa vei. Paa vei soerover. Kanskje er det bedre ved kysten? Kanskje fins det en redning?

Ferden er en jakt paa mat, paa vann, og en kamp mot andre streifere.

Hvor kynisk, egoistisk eller ond blir man i en alles kamp mot alle? Kan man bevare menneskeverdet i en slik situasjon?

Mannen maa la prinsipper vike, men gutten lar ham aldri slippe unna handlingenes etiske problemstillinger.

Dette er en grusomt tankevekkende bok!

Tett inntil dagene. Fortellingen om min mor av Mustafa Can

Tett inntil dagene er et slags portrett av Mustafa Cans mor. Og mye mer.

Mye mer fordi boken tar leseren med på flere reiser.

Den tar meg med til Kurdistan og trange kår, en mann som som drar til Europa som arbeidsmigrant og en familie som etterhvert drar etter.

Den tar meg gjennom oppveksten til Can, skammen hans over den tradisjonelt kledte moren, om livet i Sverige, somrene i Kurdistan og farens drøm om en gang, en gang vende tilbake til hjemlandet - for alltid.

Boken er også en åndelig reise. Hvor nær kan man komme et annet menneske? Og hvor godt kan man forstå andre? Hva er det moren ser når blikket hviler på noe utenfor vinduet som ingen andre ser? Ser hun tilbake til livet i Kurdistan for mange år siden? Ser hun inn i det hinsidige, dit hun vet hun skal, og der hun skal møte alle de døde barna sine igjen? Og, spør jeg, skal man vite det?

Les mer om denne nydelig og rørende kjærlighetserklæringen hos Knirk.

Den fremmede av Albert Camus

Dette må da være Prosessens forløper?

Jeg-personen svimer gjennom dagene, og virker aldri helt til stede. Hvor er følelsene; sorg, forelskelse, redsel? Hvorfor er han så distansert til det som hender? Er det ingen vits i aktivt prøve å påvirke det som skjer?

Denne historien er en liten genistrek. Kortfattet beskriver Camus hvordan hovedpersonen styrer utfor stupet. Jeg blir aldeles opprørt. Våkne. Våkne! Sørg over din mor, da mann! Føl noe overfor kjæresten din! Engasjer deg!

Camus presise språk, uten overflødige ord, understreker distansen mellom hovedpersonen og det som skjer med ham:

Jeg skjønte at jeg hadde brakt dagen ut av likevekt, den uerstattelige stillhet på en strand der jeg hadde vært lykkelig. Så skjøt jeg enda fire skudd mot et livløst legeme, der kulene trengte inn uten å sette merke etter seg. Og det var som om jeg banket fire korte slag på ulykkens port.

Det kan selvsagt aldri gå bra, dette.

140 sider om en irriterende, passiv mann i Alger anbefales.

Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery

Portnersken Renée Michel - fra utsiden en enkel, godt voksen kvinne som ingen har forventninger til utenom portneroppgavene hun utfører i en overklassebygård i Paris.

En man innenfor piggene hennes - og det er knapt noen - fins en bokorm og intellektuell av det ekstraordinære.

Renée har lest de russiske klassikerne og sett avantgardiske japanske filmer. Katten Leo er selvsagt oppkalt etter Leo Tolstoj.

En nyinnflyttet japaner og en suicidal tenåringsjente begynner å utfordere Renée og piggene hennes mykner. Vennskap og forelskelse utvikler seg.

Fin bok som anbefales.

(Og nå er jeg litt spent; leser du dette, Ane?)

Brente skygger av Kamila Shamsie

Da jeg leste denne innså jeg at jeg lenge har savnet å gi meg hen til en skikkelig god fortelling.

Dette er en slik. Jeg er veldig begeistret!

Boka er historisk fundert. Fra Nagasaki i 1945 til New York like etter tvillingtårnenes fall, via delingen av India i 1947.

Mennesker møtes på tvers og på tross av kulturer. Kjærlighet og vennskap oppstår - og blir satt på knallharde prøver.

Jeg leste og leste. Kunne ikke få nok.

Vakkert og rørende. Trist. Imponerende innsiktsfullt i menneskers følelser og handlinger.

Sett deg godt til rette - les og nyt!

Min kamp 2 av Karl Ove Knausgård

Da er jeg gjennom 561 sider til om livet til Karl Ove, familien og vennene hans.

Det er en underlig øvelse Knausgård har gjort og jeg spør meg ofte i løpet av boka: Er det slik han beskriver? Skriver han virkelig sitt eget og sine nærmestes liv? Kranglene med samboeren, Linda? Den psykiske sykdommen til Linda? Svigermor - er hun en skapdranker? Og detaljene fra fødselen av Lindas og Karl Oves første barn, Vilja.

Han skriver så nært, så avstøtende nært. Likevel, det geniale her er nettopp detaljrikdommen. Det er de som gir troverdighet, gjør det så interessant. Ikke at han "avslører" sine nærmeste, men alle følelsene og tankene - psykologien - som setter de hverdagslige problemstillingene i et langt mer allment lys.

Det er merkelig interessant og lesverdig, dette.

I tillegg liker jeg at Knausgård i denne boka beveger seg rundt i en av mine favorittbyer, Stockholm. Enn så lenge, for nå har han flyttet til Malmö. Det står i boka, det også.

Verdas bokdag

23. april, dagen til sjølvaste boka. Eg elsker boka som idé og bøkene, kvar og ei.

Eg har lest i sonens norskbok, at bokdagen hadde sin start med bokfestar i Barcelona for lenge, lenge sidan. Eg har ikkje vore i Barcelona enno, men kanskje snart? Dét høyrer i så fall til i eit anna kapittel.

Eg har feira dagen med å lese Knausgård - Min kamp 2. Eg begynte på ho for mange veker sidan, men det stoppa opp for meg etter ca 200 sider. I dag har eg lese 100. Det var godt å vere i gang igjen.

Leve boka!

Kaffi og bøker og livet

I staden for å skrive bokmeldingar har eg lyst å drikke kaffi, lese og tenkje litt over dei store og små tinga i livet. I bakgrunnen skal Ingrid Olava snart syngje Love, Oh Love, come find me, don't be a murderer, hiding in the dark ...

Eg har høve til å gjere det i dag; sitte her med kaffi-med-mjølka mi, sjå utover på jorda, på haugen og huset der oppe som er huset til Heathcliff i Emily Brontës Wurthering House for meg. Graset er framleis det gamle, gustne frå i fjor, men himmelen er lett og blå.

Og for å kome vidare, utan kjensla av å ha skulle skrive noko om sist leste bøker med dårleg samvit, skal eg gjere det no. Fort og kort.

Johan Theorin: Skumringstimen
Årets påskekrim for meg. Første boka av så langt fire frå eit lite samfunn på Öland. Dette er god krim. Det eg liker spesielt godt er måte forfattaren greier å nærme seg - og nærme oss - til den mistenkte på gjennom tid og kontinenter ...

Sofi Oksanen: Stalins kyr
Dette er vinnar av Nordisk Råds litteraturpris, Sofi Oksanens, debutbok. Dette er ei sterk historie. Hovudpersonen, Anna, ber med seg tunge bører som gir ho ei stor trong for kontroll. Dette lever ho ut til fulle i bulimien. Skildringane av sjukdomen er så truverdige at håra reiser seg på armane. I tillegg har boka historiske element frå Sovjet-tida og frå livet i grenselandet Vest-Europa-Aust-Europa dei siste tiåra. Eg tilrår boka!

No - er det tid for tankar som kan kome og gå som dei vil. I solveggen. Ein torsdag i april. Eg er heldig.

Hvite netter av Fjodor Dostojevskij

Slik over halvveis i april, lenge etter at våren har tatt bolig i meg, har nettene blitt hvite igjen her jeg bor.

Da passet det godt å lese Dostojevskijs Hvite netter, selv om Petersburgs hvite netter ikke er hvite av snø, de er lyse sommernetter.

Fire lyse sommernetter, og hovedpersonen - en drømmer og en betrakter - opplever endelig å knytte et bånd. Han treffer en ung pike den første sommernatten i boka, og gir seg hen til forelskelsen. Hun derimot er forelsket i en annen. Men kanskje har denne andre sviktet, og at det likevel er håp for vår hovedperson? Det blir avgjort i løpet av fire hvite netter.

Dostojevskij har en utrolig evne til å ta leseren med inn i folks tanker og sinn. Tidligere har jeg lest Forbrytelse og straff. Når nettene blir enda lengre og lysere, skal jeg ligge i hengekøyen og lese om Brødrene Karamasov.

Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry

Kilde

Det var en gang en liten prins på en liten plantet. En dag ville han reise til andre planeter for å se hva han fant der.

Han var innom flere enmannsplaneter. Han besøkte en konge, en forretningsmann og en dranker. Til slutt kommer han til jorden hvor han treffer en mann som har havarert med flyet sitt i Sahara.

Da jeg leste Afrodites basseng av Gert Nygårdshaug for kort tid siden, og fant mange referanser til Den lille prinsen, måtte jeg lese Saint-Exupérys bok igjen. Dette er en forunderlig liten historie med stort dannelsespotensial; om etikk og filosofi, vennskap og verd.

For eksempel møter den lille prinsen en rev. Prinsen spør om de skal leke. Reven sier at det kan de ikke, for han er ikke "gjort tam". Med det mener han at prinsen og han ikke har knyttet noen bånd ennå; de kjenner ikke hverandre, er ikke blitt venner. Etterhvert lærer prinsen og reven hverandre å kjenne, og de gjør seg verdifulle for hverandre - og dermed også sårbare, fordi de kan miste noen de er glad i. Reven sier også:

En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet. (s. 78)

Det er så enkelt og vakkert sagt.

Niåringen min liker også Den lille prinsen. Historien skaper masse undring hos han.

Og for alltid skal jeg huske gateloppemarkedet i Valbonne våren 2000, da jeg fant et brukt eksemplar av Den lille prinsen, som jeg tok opp og la tilbake. Aldri har jeg vel vært nærmere enden av regnbuen?

Afrodites basseng av Gert Nygårdshaug

Ooni går gjennom ørkenen på tur nordover til Månefjellene.

Jonar bor med sønnen, Erlan, langt fra folkeskikken oppe i en dal.

En dag starter en skog med en ny treart å bre seg over hele kloden. Den ødelegger alt den kommer over. Er det andre enn Jonar og sønnen Erlan som har overlevd?

Jonar trekkes sørover - mot Ooni, som kommuniserer med ham gjennom drømmer.

Dette er en fantastisk fortelling. Hvordan kommer Nygårdshaug på slike historier? Han er tydelig inspirert av Den lille prinsen og dens forfatter Antoine de Saint-Exupéry, Saharah og baobabtrærne, som hvis de får vokse, ødelegger den lille planeten den lille prinsen bor på.

Boka er drivende lesning og den er tankevekkende. Er skogen som har ødelagt nesten alt liv på jorda en miljøkatastofe, en terroraksjon, en ny istid?

En liten historie om lengsel av Jens M. Johansson

Er dette en liten historie om lengsel?

Jeg vet ikke.

Jeg greier ikke helt å gripe denne historien. Historien om Karen.

Karen fra Sandefjord som drar til USA og jobber for en gal professor i det som kanskje kan betegnes for en sekt. Som strever for å tekkes foreldrene sine, og i et forsøk på det kaller opp datteren sin etter moren. Karen som også strever for å forstå, og å føle kontakt, med Judith, datteren sin. Karen som blir en dyktig litteraturprofessor på Blindern, og blir kjent som en svært underholdende foreleser.

Jeg tror det Karen lengter etter er nærhet og samhørighet, og Johansson greier faktisk å beskrive denne desperaten lengselen ganske godt.

Jeg innser det nå.

Mennesket er en stor fasan i verden av Herta Müller

Hm.

Mølleren Windisch bor i en liten landsby i Ceausescus Romania. Men vil til Vesten. Han og kona og datteren må bare ha pass først.

Hverdagslivet i landsbyen beskrives stilistisk, enkelt, billedlig, grotesk, vulgært. Språket er spekket av symboler; hver setning blir et bilde og en opplevelse for seg selv.

En liten bok, men en krevende leseøvelse på godt og vondt.

Historiene som beskrives er sterke. Og hvem sitt hus setter ugla seg på neste gang?

Jeg må nok lese mer av Herta Müller. Nettopp på grunn av det krevende - motstanden i teksten, i stilen - er dette unikt og genialt.

Min kamp 1 av Karl Ove Knausgård

Kva skal ein skrive om boka som det er skriven så mykje om allereie? Boka, og forfattaren, som det er skrive minst like mykje om.

Eg kan skrive at Knausgård skriv drivande og godt. Eg har lyst å lese meir, meir, meir.

Eg vart gripen av skildringane av ungdomstid og oppvekstens mange dilemma som er så gjenkjennbare.

Forholdet til faren er interessant. Faren som trass usympatiske trekk har ein posisjon i samfunnet og i familien, og ein status for åtteåringen Karl Ove. Faren som mistar heilt grepet om tilvêret, og taper det meste.

Karl Oves farmor. Frå flott dame til småsenil, gammel mor til ein alkoholisert son som gjer om heimen hennar til ein svinesti.

For meg hadde boka vore knakande god sjølv om eg ikkje hadde noko aning om at ho er(?) sjølvbiografisk. Men samstundes gjer det at historia får ein ekstra dimensjon over seg; eg blir nyfiken, litt sjokkert, ivrig etter å finne ut meir.

Og, ja, eg skal lese vidare. Det er berre 57 foran meg i lånekøa på biblioteket ...

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese

Kilde

En ung kvinne kler seg naken for han hun er forelsket i på et torg i en liten by i Italia. Historien om den nakne kvinnen er en av dem som fortelles i denne lille, vakre boka.

Fortelleren, en eldre bibliotekar i Vatikanet, finner en dag et maleri. Det har vært utilgjengelig for alle i minst hundre år. Bibliotekaren begynner å grave i bibliotekets håndskriftsamlinger og finner etterhvert ut hvor det kommer fra og hvem som er kunstneren. Snart er vi på tur tilbake til middelalderens Italia og en liten bortgjemt by.

Vi får kunstnerens historie, og vi får mange andre fortalt av byens forteller. I middelalderen hadde hver by en egen forteller som satt på torget med en hærskare lyttere. Det hele veves sammen av bibliotekaren, hvis egen historie også fortelles.

Denne boka kom ut i 1990, og jeg leste den for andre gang. Det er det svært sjelden jeg gjør. Men dette konglomeratet av sammenvevde fortellinger fortjente det. Snakk om å få lyst til å dra til Italia, drikke vin og være forelsket!