Nicole Krauss: Det store huset

En gang leste jeg nesten ferdig Det store huset før jeg la den bort. I sommer tok jeg den fram igjen og gjenleste med glede. I boka fins historier om jøder rundt i verden, de er bundet sammen av sin skjebne og av et stort skrivebord med mange skuffer.

Nicole Krauss er av jødisk avstamning, født og oppvokst i New York. Besteforeldrene kom fra ulike land i Europa.

Forfatteren setter mange enkelthistorier fra ulike tiår inn i en jødisk kontekst. Vi er i New York City, i Israel, i England og på det europeiske kontinentet. Vi opplever flere mennesker i ulike relasjoner; en far og en sønn som streber etter hverandres kjærlighet, men der det meste går feil; en far og hans sønn og datter, der faren har en utrolig og usunn makt over barna sine; en voksen, kvinnelig forfatter og en ung beundrer (eller hvem er han egentlig?); ung, særegen kjærlighet mellom Yoav og kvinnen som bare omtales som jeg. Slik opplever hun første møtet med Yoav:

Det var da, idet jeg så på dette fremmede ansiktet, jeg visste at en dør hadde åpnet seg, og det var ikke en slik dør far hadde snakket om. Denne kunne jeg gå rett inn gjennom, og jeg visste med én gang at det ville jeg. Kvalmen veltet opp i meg igjen, en blanding av kvalme og lykke, og lettelse fordi jeg visste at ett kapittel av mitt liv var slutt og at et nytt skulle til å begynne. (s. 141)

Det er framstillingene av de rare, såre, spesielle livene til de ulike personene som gjør dette til en magisk leseropplevelse.

Farens tilbakeblikk på Doviks barndom. Det annerledes og sårbare barnet. Faren som så, men ikke ville se, og som latterliggjorde sønnen, støtte han fra seg. Og likevel: faren elsket sønnen så høyt. Det er hjerteskjærende å lese faren tilbakeblikk og selvransakelse.

Yoavs ydmyke underkastelse for sin far, den velstående antikvitetshandleren som reiste verden rundt for å finne igjen sin families interiør som var blitt frarøvet dem under andre verdenskrig.

Forfatteren som sluttet å "virke" da skrivebordet ble tatt fra henne (nettopp av antikvitetshandleren, eller hans håndtlanger, datteren).

Jeg syns dette er fantastisk litteratur; meningsspekket språk med lesemotstand, historiene med de sårbare personene, de ulike historiene som er mer eller mindre bundet sammen (ikke alle sammenhengene er like lette å oppdage, kanskje er det fler enn jeg ser i denne boka).

Boka var bursdagsgave (for lenge siden) fra to gode venninner. Den anbefales!