I Trondheim var den imidlertid på kjøreplanen et par korte uker rundt påske. Og da jeg skulle gå etter påske var den tatt av! Liten krise.
Så i stedet så jeg den hjemme.
Noe av opplevelsen mistet jeg nok på grunn av formatet, men noe var også gått tapt på veien fra bok til film.
Filmen maler vakre tablåer av landskap og vakre, unge mennesker. Stemningen er vemodig, dvelende. Men selv så sakte filmen er så greier den ikke å fange opp dybden i Murakamis bok, etter min mening. Jeg hadde forventet å komme mer ned i dybden, kjenne det vonde rive i kroppen.
Likevel; filmen av Tran Ahn Hung er et maleri og verdt å se.
Jeg så aldri filmen jeg heller. Men jeg sto og holdt i pocket utgaven av boken på bakgårdssalget jeg var på for noen uker siden, og lurte på om jeg skulle kjøpe boken, for jeg husket du likte den så godt. Allikevel så la jeg den tilbake, og gikk derfra uten Norwegian Wood. Kanskje det var dumt?
SvarSlettHa en fin søndag Mettemor :-)