Ja, jeg leser. Masse. Og for tiden begynner jeg på mange, og ulike, bøker. Ikke alle avsluttes. Jeg lever bedre med ikke å avslutte bøker nå enn før. Jeg tenker det er greit. Det fins så mange bøker, noen får bare falle gjennom.
I dag begynte jeg på Idas dans av Gunnhild Corwin. En mors kjærlighetsberetning til en 18-årig dødssyk datter. Så nakent og ærlig - og verdig.
Jeg ser utover den ennå grønne kornåkeren og lar tankene flyte avgårde. Akkurat nå, akkurat her, sitter jeg her og er frisk. Hører Solveig Slettahjell synge "I´m gonna take it with me when I´m gone". Vakker vemod. Googler litt og ser at Slettahjell sang Take It With Me som en hyllest til jazzsangerinnen Radka Toneff. Hun tok livet sitt, 30 år gammel. Skjørt er livet.
Finner ut at Tom Waits også har spilt inn denne sangen. Rufsete, ru stemme. Hva tar vi med oss når vi drar? Alt? "It´s gonna be more than flesh and bone", synger Slettahjell og Waits. Hva er dette "mer"? Minner? Noen etterlater seg musikk, noen litteratur, noen forskningsresultater som beviste noe helt nytt. Andre etterlot andre avtrykk. En forelder kan etterlate seg en godhet for sitt barn som blir til en varme og et menneskesyn som lever videre i hjertene til dem som opplever det. Mennesker kan gi smil, varme og kjærlighet. Noe som lever også utover kjøtt og bein, som forblir i rommet mellom oss.
Så løfter jeg blikket igjen. Sola skinner på åkeren nå; gyllen ro, et blikk inn i evigheten.
Idas dans er så brutal. Faren til Ida er en av eierne på jobben min, så jeg husker da jeg begynte her så hadde hun akkurat blitt syk, og det var så forferdelig å høre om.
SvarSlettHa en fin torsdag Mette, vi sees snart :)