Kjærligheten

Jeg leser så mange bøker. Leser. Og leser. Og leser.

Innimellom tenker jeg; så mange historier og så lite jeg husker når noen spør hva den ene eller andre handlet om. Alltid kan jeg huske dersom en bok gjorde inntrykk, at jeg likte den, at den rørte meg. Handlingen, derimot, kan jeg ikke si så mye om.

Så er det kanskje ikke det som er viktig, å huske? Ihvertfall ikke i den forstand at jeg kan referere handlingen.

Jeg erindrer en samtale med en jeg kjente godt en gang. Vi snakket om skjønnlitteratur og faglitteratur. Vi var storlesere av hver var sjanger. Jeg forklarte ganske nitid hvor lærerikt det var for meg å lese skjønnlitteratur, kanskje snakket jeg like mye til meg selv som til ham.

Fortellingene gir innblikk i så mange ulike liv.

Personene kan lære meg noe om sitt indre liv, sine følelser, tanker.

Så berøres noe av mitt indre liv. En flik av gjenkjennelse. Eller ikke, det er en innsikt det òg.

Bøkene er fra forskjellige miljøer, byer, verdensdeler.

Også språket; så mange ulike måter å skrive på, uttrykke på. Fra enkelt til avansert, fra poetisk til ribbet for jåleri. Språk som estetikk, språk som nytelse. Provoserende ord.

Og til slutt: Stemningen. Jeg. Settes. I.
Bare det.
Å lese er kjærlighet. Kjærlighet er å lese.