Anita Krohn Traaseth: Godt nok for de svina

I dag har jeg møtt Anita Krohn Traaseth. Forfatter av Godt nok for de svina. En leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet og av bloggen tinteguri.com

Krohn Traaseth har vært svært mye omtalt etter at boka ble lansert, og spesielt etter 8. mars da hun hadde bokfest i speilsalen på Grand hotell i Oslo. Hun er blant annet blitt kritisert for å være en del av en eksklusiv gruppe (kvinnelige, obs. obs.) toppledere som heier på hverandre i sosiale medier i form av hjerter og rosende ord. Fenomenet er blitt kalt rosa sukkerspinn. Og noe mindre seriøst enn rosa sukkerspinn, det finst vel ikke?

Etter å ha lest boka denne uka, og vært vitne til stor oppmerksomhet i media rundt personen Krohn Traaseth, så jeg fram til bokbad på Trondheim folkebibliotek. Forfatteren var ikledd knall rosa genser, og svært tydelig på at hun ikke ønsket å framstå som en pinup-jente for rosa sukkerspinn.

Som bokas tittel indikerer, dette er en bok om en "leders tanker". Krohn Traaseths filosofi handler om at vi er hele mennesker. Som leder må man "se mennesket foran seg, ikke bare kolonnen i excel", sa hun under bokbadet i dag. Hun understreker at hun er et helt menneske med sin historie, det samme er  hennes ansatte. Derfor velger hun å være åpen, også om sin personlige historie knyttet til moren. Moren var bipolar og tok sitt eget liv. Det har gitt Krohn Traaseth styrke, eller posttraumatisk vekst, som fenomenet kalles. Forskning de siste ti årene viser at mange oppnår økt selvinnsikt, perspektiv og mestringsevne av å oppleve et traume.

Videre er hennes erfaring at det er lurt å ha en mentor og å drive med mental trening. Krohn Traaseth forteller i boka om hvordan Harald Nordvik ble hennes mentor. Det er interessant å lese om motet hun benytter for å komme videre og dit hun ønsker seg. Man risikerer et nei, og avslag er en del av veien man må gå. Hun skriver om da hun selv ble arbeidsledig og hvor fornedrende hun opplevde det å oppsøke Nav og sitte på utstilling i lokalene mens hun fylte ut kravskjemaet. En del av den mentale treningen topplederen bedriver er å utforske sine egne fordommer - og å være kritisk til dem. Ofte har hun måtte revurdert sine egne holdninger, blant annet til kvinnekonferanser og til Märthas engler. En annen måte forfatteren driver mental trening på er å skrive, gjennom å skrive tar hun tankene ned og konkretiserer dem.

Som leder er Krohn Traaseth opptatt av å sette sitt preg på arbeidsplassen, og ved å gjøre det med en forbindelse til historien. I HP innførte hun speed dating med sjefen. I løpet av den første tiden i ny jobb gjennomførte hun 170 samtaler med medarbeidere før hun var klar for å utforme en strategi som var forankret. Hver fredag sender hun fredagsmail til alle sine ansatte. Og i tillegg bruker hun alle de sosiale mediene aktivt. - Jeg blogger i stedet for å jogge, sier hun. Det er en viktig del av hennes strategi i HP å være synlig for, og i dialog med, ansatte og kommende ansatte, kunder og kommende kunder. Da må hun være der de er.

Så er det arven fra faren, han som sa at nå er det jammen "godt nok for de svina". Svina, det kunne være hvem som helst, arbeidsgiver, kunder, familie. Uttrykket sier både noe om en holdning og om en standard, etter min mening. Man yter, men et sted går grensen, nå får det holde. Man skal ikke slite seg ut, man skal for eksempel ikke være for mye flink pike. Krohn Traaseth sier at balanse i livet er viktig, det samme er prioritering, delegering - og å hvile.

Boka er en selvbiografi. Jeg skulle ønske at forfatteren gikk enda mer utover seg selv og bedriften, til å si noe om det norske samfunnet som kontekst for å være kvinnelig norsk toppleder og i hvor stor grad samfunnsstrukturene både gir muligheter og frihet, men også fortsatt begrenser kvinner. På bokbadet i dag spør Krohn Traaseth: - Hvorfor vil ikke jentene ta dette ansvaret [med å bli leder]? Jeg er nysgjerring på hva både Krohn Traaseth og andre mener om hvor forklaringene ligger? Er det på det individuelle plan; må kvinner bli mentalt sterkere og gi mer blaffen i å være flinke piker? Eller er det på det strukturelle plan; enda bedre ordninger og tilrettelegging i samfunnet?

Som toppleder er hun opptatt av å styrke underskogen; se talentene og sette mot i medarebeidere, av begge kjønn. Via boken, og bloggen sin, er hun med sin åpenhet med på å dele erfaringer. Det er utrolig motiverende og lærerikt. Å dele er bra, å heie er også bra. I min jobb er jeg opptatt av å se mine frivillige medarbeidere; Å etablere en relasjon, å huske hver og en og hva de heter, selv om de er mange. Og selvsagt, å huske at alle er vi hele mennesker.

Litt morsomt at Krohn Traaseth på dagens bokbad da hun snakket om å si fra - for eksempel til Dagens Næringsliv når man føler seg misbrukt i rosa sukkerspinn-saken - også nevnte mitt motto: - Jeg gir meg aldri. Det uttrykket brukte jeg i mitt første "ordentlige" jobbintervju, og i sjefens tale da jeg sluttet minnet hun meg på det. I mange år levde jeg mottoet veldig bokstavelig, etter hvert har jeg lært at av og til skal man gi seg mens leken er god. Men aldri gi seg ved første korsveg.

Boka er lett å lese og inspirerende for ledere og medarbeidere av i dag og de neste årene. Jeg gleder meg til å følge forfatteren videre på tinteguri.com og til å se hvor mye andelen kvinnelige toppledere øker det neste tiåret.