Trude Lorentzen har skrevet en utforskende, personlig og ærlig bok om sin mor, og aller mest om seg selv.
Lorentzen er journalist av yrke, jobber i Dagbladet og har mann og to barn.
I sin egen oppvekst var hun en del av en bitteliten familie som besto av henne og den varme og ressurssterke moren, Mia.
Mia, med bakgrunn fra borgerskapet, møter Pål Eilert, fra arbeiderklassen og Oslo øst. Etter mange år får de Trude. Trude blir det eneste barnet til Mia, og da Trude er to år blir mor og datter tosomme om det meste. Uten at det er særlig problematisk.
Men en dag forsømmer Mia seg. Pianoet på skolen, der hun er inspektør, er ikke stemt. Eleven som skal spille "Deilig er jorden" får en litt spesiell utfordring og tilhørerne en litt spesiell versjon av salmen. Mia er overbevist om at hun har dummet seg fullstending ut.
Kanskje startet ubalansen i Mia nøyaktig med denne opplevelsen, og følelsen av utilstrekkelighet, - eller kanskje ikke. Den illustrerer i alle fall et poeng. Et ustemt piano, en ustemt Mia, en ustemt mamma.
I mange år etter morens død skyver Lorentzen det hele unna seg, hva som hendte og hvorfor. Hun ville ikke forbindes med morens som ble gal og hoppet i døden fra sjuende etasje. Da faren oppmuntrerer henne til å gå gjennom morens gamle saker på loftet begynner forfatteren arbeidet med å nærme seg det som skjedde og å jakte på noen svar. Hvordan kunne en frisk og oppgående person bli så syk, så fort?
Dette er en historie som rev meg med fra første kapittel. Den er godt bygd opp og gir meg hele tiden lyst til å lese videre. Det er ikke en bok som stakkarsliggjør noen eller anklager noen, den er ærlig og likevel full av respekt og kjærlighet.
Boka ble anbefalt av en venninne. Takk, takk L.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er sååå kjekt å få tilbakemelding på innlegget mitt. :-D