Yngve Kveine: Lyden av asfalt

Jeg har fått et anmeldereksemplar av Lyden av asfalt. Det er Yngve Kveines første bok og Tigerforlagets første utgivelse. Versjonen jeg har fått er ikke korrekturlest, står det på omslaget.

For min del så syns jeg at det er mer enn korrekturlesing som gjenstår.

Historien er rotete framstilt. Den er kronologisk skrevet, men det er likevel ikke så lett å vite hvor i livet til hovedpersonen vi er. Går gutten i første eller femte, liksom? Noen få steder står det dato og årstall, men siden det står så få steder, ser jeg ikke helt poenget de få gangene.

Kveine referer masse til Jokke og musikken hans, med det blir også rotete. Hvert kapittel har en Jokke-låt som overskrift og innholdet i kapittelet er ment å spille på den. Det lykkes ikke helt. Det blir litt for konstruert. Enkelte steder siteres det fra låtene. Noen få ganger før et nytt kapittel. Hvorfor?

Teksten virker ikke helt forløst, rett og slett.

Boka ligner på østkantversjonen av Beatles. Det skal den sikkert gjøre. Og det er ingen dum idé. Det blir likevel litt for likt … Fire gutter, pubertet, alkohol, mye, mye oppkast, mislykkede damehistorier.

Likevel, det er driv i historien. Jeg hang på i relativt høy hastighet helt til mål. Jeg digger Jokke, og Oslo var byen min i mange år. Jeg bodde en stund like ved Linderudsenteret, der disse guttene vokser opp, og jeg var mye på Grünerløkka. Det mye å kjenne seg igjen i.

Jeg tror dette kunne blitt en ganske bra oppvekstroman fra Oslo øst, om den ble knadd enda bedre sammen. Jeg håper korrekturen ble mer omfattende enn en vanlig korrektur, rett og slett. Stoffet har fortjent det.