Thomas Brenner har en kone med en kul i brystet, men som hun muligens fornekter for seg selv. Thomas Brenner har en mor som må sendes på sykehjem, en far som fortsatt bor hjemme, men må ha besøk nesten daglig. Han har to døtre i 20-årene som fortsatt ikke tjener egne penger. Og jammen har ikke Thomas Brenner, praktiserende lege, hjerteflimmer.
Brenner nærmer seg 60, og det meste rakner for ham.
Problemstillingene er interessante. Aldrende foreldre, uselvstendige barn som livet ikke ser ut til å lykkes for, redsel for konas og egen helse.
Hvorfor blir dette en dårlig bok? For meg oppleves dette som oppramsing av problemer, side etter side. Jeg kommer ikke inn under huden på Thomas. Hvem er han? Hvorfor er han så tafatt? Hvorfor synes han å ha så fjernt forhold til kona som han også beundrer så voldsomt? Hvorfor er han så kritisk til barna sine? Hvor er kjærligheten, ømheten for personene som står ham nær? Ketil Bjørnstad beskriver alt så utenfra. Jeg får ingen medfølelse for Brenner, greier ikke å leve meg inn i historien. For mye tragedie og der Bjørnstad muligens prøver å være morsom blir det heller platt.
Korrektulesing virker det som forlaget har hoppet over. Til sammen blir dette ikke godkjent for min del.
Boka ble lest av Bokdamene på Byneset, og det må nevnes at tre av fem likte boka godt og ble berørt av den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er sååå kjekt å få tilbakemelding på innlegget mitt. :-D