Stig Sæterbakken: Der jeg tenker er det alltid mørkt

Skrive er det man gjør når man ikke elsker. (s. 59)

Elsker et annet menneske? Elsker, som i å elske, ha sex? Elsker som i være glad i seg selv, være glad i livet? Skrive fordi man har så mye hat, sorg, savn, lengsel i seg? Som må bearbeides, som må ut? Slike tanker får jeg når jeg beveger meg i Stig Sæterbakkens tekster.

Der jeg tenker er det alltid mørkt er en samling av tre essays. Den lille boka er den første jeg leser av ham. Samlingen ble gitt ut etter forfatterens død. Han tok livet sitt, 46 år gammel. Det er mange referanser til å gjøre slutt på livet sitt i de tre tekstene, spesielt i "Den fryktinngytende". Forfatteren skriver om skammen som innhenter en. Som man plutselig får innsikt i. Som om man plutselig oppdager at man går uten bukser, helt naken, og faktisk har gjort det en stund. En slags retrospekt skam. Som gjør at man aldri blir den samme igjen.

Selv å skrive blir ikke en frihet, blir ikke å slippe noe fri. Snarer tvert imot skriver Sæterbakken, "at ved å skrive sperrer man inne noe som før var fritt, [...] "å skrive hjelper ikke mot noe [...] det bare fyller meg med enda mer [...] Skrive er det man gjør når man ikke elsker."

Det er så dramatisk, og samtidig nøkternt beskrevet. Jeg syns ikke tekstene er veldig lett tilgjengelig. Han refererer til forfattere, filosofer, psykologer, og jeg mister lett tråden. Men innimellom når han fram til meg med noen tindrende klare tanker. For eksempel om skilsmissens geniale lærdom for barna i "Ja. Nei. Ja." Hva er vel ikke mer lærerikt for barn enn et brudd i selve kjernen, - en skilsmisse? Ingenting kan være en mer relevant erfaring for hva som venter dem senere i livet av svik og skuffelser.

Det er et ganske svart syn på livet og menneskene Sæterbakken har, og tittelen på essaysamlingen uttrykker vel dette synet ganske klart: Der jeg tenker er det alltid mørkt. For øvrig også et sitat fra et av essayene.

Selv om jeg ikke deler Sæterbakkens syn på livet, blir jeg ganske fascinert av tekstene hans. Jeg skal lese mer av ham. Kanskje en vakker solskinnsdag? Bare for å balansere litt. Eller se kontrastene enda klarere.