Tove Jansson: Sommerboken

Det var en gang en sommer. Og en høst. Og før jeg fikk skrevet innlegget om Sommerboken, det som skulle starte med en betraktnig om overgangen til høsten, var det vinter. Hvitt ute, varmt inne.

Tove Jansson har skrevet den evige, eventyrlige, hverdagslige og eksistensielle sommeren. Kan man tenke seg noe mer sommerlig enn en øy? Saltkråkan, Grip - eller Stokkøya?

Hver sommer bor Sophia, farmor og pappa, forfatteren, på sommerøya. Mamma er død. Dagene flyter, stormer eller snirkler seg av gårde.  Det er mye å undres over når man er både seks og 76. Eller hvor gammel farmor nå er. Farmor er ihvertfall så gammel at hun kan gjøre som hun vil, være leken eller vanskelig, alt ettersom.

En av mine favorittfortellinger i boka er om katten Mappe. Sophia elsker den, og er helt forferdet over hvor uvillig Mappe er til å gi seg over til hennes kjærlighet.

Det er rart med kjærligheten, sa Sophia. Jo mer man elsker en annen, dess mindre liker den andre deg.
Det er ganske riktig, bemerket farmoren. Og hva gjør man da?
Man fortsetter å elske, svarte Sophia truende. Man elsker verre og verre.
Farmoren sukket og sa ingenting.
(s. 67-68)

Boka er dypt gripende på det eksistensielle plan. Man kan både bli litt klokere og få humret godt av å være på Janssons øyunivers.

Og nå som vinteren er her: Bokhandleren på Belgravia Books (Ebury Street, like ved Victoria Station, London) gjorde meg oppmerksom på at Jansson også har skrevet Vinterboken! Den har jeg ikke lest - ennå - men kanskje rekker jeg å lese, og til slutt skrive om den, innen sommeren atter en gang lover sand mellom tærne, eller et solvarmt svaberg?