Maria er et vakkert navn.
Maria heter den unge, nydelige taterpiken Aino Basso skriver om.
Dette er en historisk roman fra Trondhjem. Maria er innom byen sammen med følget hun tilhører. Hun kommer bort fra familien sin, og blir tatt av en av byens vektere. Det resulterer i tukthus. Karding og spinning, langsom tilnærming til andre fanger - og: å være innestengt.
Maria som er vant til å ferdes langs veiene er fanget.
I stedet for å røpe mer av historien vil jeg berømme Basso for tre ting.
Den historiske tilnærmingsmåten. Hun har gjort historisk reseach som både siteres fra og som hun sier noe om hvordan hun har brukt. Jeg så for meg bymuren og ble nysgjerrig på hvor den gikk, hvordan byen så ut da. Og da, det er midt på 1700-tallet.
Det enkle og gode språket. Hør for eksempel Marias tanker om det å vandre versus det å bo fast: "Kva vil folk med desse skala? Desse veggane som murar folk inne, stenger for dei, held dei att. Når verda er så stor og rik. Å feste seg til ein stad, eitt liv, ei verd. Som å ankre fast ein båt berre til ei hamn" (s. 215-216; og i dette sitatet skal det være to akutt-tegn, men Alt Gr vil ikke!)
Den fine måten hun fletter nåtid og fortid sammen på, og hvordan helheten trer fram for meg da siste side er lest. Jeg visste plutselig mye mer om Maria enn jeg trodde underveis. Finurlig gjort.
God bok! Aina Basso skriver dessuten en svært lesverdig blogg. Groskro har også skrevet fint om denne boka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er sååå kjekt å få tilbakemelding på innlegget mitt. :-D