Olavsfestdagene 2011 - En hjertelig avskjed

Jeg kunne begynt så mange steder, men alle steder er egentlig her. Med hjertene. Med kjærligheten og omsorgen jeg har vært vitne til disse dagene.

Foto: Anita W. Lande/OFD

Karpe Diem-gutta fikk publikum til å forme hjerter med fingrene. Timbuktu manet til solidaritet. Jo Nesbø sang om Håp. Bjørn Eidsvåg avsluttet med Eg ser og Kim Larsens med sin mektige versjon av Kringsatt av fiender. Det er til å miste pusten av! Det er til å grine av - og til å reise seg av.

Fortsette kan jeg gjøre om mye. Om størrelsen på festivalen. Den er stor. Parallelle programmer med konserter, foredrag, teaterforestillinger, gudstjenster. Hva skal man velge? Hvordan henger alt sammen? Selv om man har ferie rekker man ikke en brøkdel. Nå ble dette et hjertesukk over alt jeg ikke rakk, men få kan ihvertfall si at man ikke fant noe av interesse.

Jeg er utrolig glad jeg så Den lille prinsen, som er en skatt av en historie for meg. At jeg tok meg tid til opera er var også helt på sin plass - mer pasjon og stemmeprakt fins ikke.

Foto: Anita W. Lande/OFD

Interessen for pilegrimsperspektivet i festivalen er vekket hos meg. Reisen. Til pilegrimsbyene. Santa de Compostela. Roma. Jerusalem. Trondheim. Men aller mest: Veiene. Alle veier fører til Rom, heter det, og da tenker jeg at det er alle veiene vi går underveis som er de viktigste. Neste års Olavsfestdager vil jeg bruke mer tid på programmet som knytter seg til pilegrimmene. Jeg gleder meg allerede.

Veien jeg gikk som presseassistent under årets Olavsfester er sluttendt. Møtene med hyggelige mennesker har jeg med meg videre sammen med alle opplevelsene - lagret i hjertet.

Foto: Anita W. Lande/OFD

Jo

Foto: Berit Roald, Scanpix

Olavsfestdagene har et programparole som lyder Engler, skurker og vanlige folk. Alt programmet under parolen er lagt til Vår Frue kirke. Fruekirka. Kirka vår. Den åpne kirka. Kirka jeg er så utrolig stolt av at vi har i byen vår nettopp fordi den er åpen for alle. Hele året er den der, og nå under festivalen fylles den til randen – av engler, skurker og alle slags folk. Like verdifulle alle som en.

Jo Nesbø skal også dit. Han har skrevet en bok som heter Frelseren. Historien er i stor grad knyttet til Frelsesarmeen. Nesbø er ikke redd for å skrive om livets skyggesider, eller grave i ulike miljøer. Selv hovedpersonen i bøkene hans er alkoholisert.

Jeg vil dele en liten strofe fra Nesbøs "Karusellmusikk":

Opp og ned på en rød karusell

jorden rundt på en sommerkveld.

Svimle skjebner og døgnvill sol

i vindskjev bane fra pol til pol.

Vemodig, vakkert –

Jeg skal snart lese Gjenferd, den nyeste romanen til Nesbø, men aller først skal jeg høre ham i Fruekirka.

Trondheim i mitt hjerte

Et sig av mennesker fra Ila, langs Kongens gate, Hospitalsløkka, over Prinsen-krysset, gjennom veitene. Over gamle bybro, en bevegelse.

Rundt staken med Olav på toppen er det roser - minneroser. Menneskene spiser is, holder ballonger.

Ravnkloa glitrer i den evige aksen mellom Nidarosdommen og Munkholmen.

Foran Vestportalen; sakralt og folkelig på en gang.

Byen min. Med menneskemylder. I festivalstemning.

Velkommen!

Norges arr

Tiden leger ikke alle sår. Tiden leger heller ikke alle ord. 22/7-2011 vil være et arr i språket, et blodig blad på kalenderen, et før og etter.

(Lars Saabye Christensen i Dagbladet, 30.07.2011)

Borggårdsboost

Foto: Stian Hansen/OFD



Det er kveld. Det er over en måned siden sola snudde. Det er med på å gjøre dette bra.

For; når mørket siger sakte på og konturene blir uskarpe og brosteinen kjennes i ryggen. Da skjer det.

Musikken, menneskene, magien. Alt suges inn i en virvel av stemning - Borggårdsboosten.

Jeg suges med, inn, opp ~ det bølger ~

Jeg har opplevd det før. Med Madrugada, med Kent, i går med Raphael Saadiq. Det er ikke noe jeg tør å forvente igjen, men det er lov å håpe.

Kjære Kim, kanskje i kveld?

Ballongplaneter i Fruekirka

Kilde

Forestillingen om den lille prinsen i Vår Frue kirke i dag var nydelig.

Fantastisk scenografi og ikke minst koreografi, bruk av kirkebenker som scene og utradisjonelle effekter gjorde dette til en stor opplevelse for meg. Ballongplaneter som steg opp fra benkene var så vakkert!

Innholdsmessig var forestillingen tro mot Antoine de Saint-Exuperys fortelling. Sitat som "man kan bare se riktig med hjertet" og "når man er trist er det fint å se solnedganger, en gang så jeg 43" varmet godt.

Den som ikke kjenner de Saint-Exuperys bok anbefales å lese den, gjerne høyt for en man elsker. <3

Den lille prinsen

Den lille prinsen har alltid framstått som en magisk skikkelse for meg.

Den lille prinsen som bor på en liten planet og vannet sin lille blomst, en rose med torner. Roser har jo alltid det.

Jeg snakker selvsagt om boka til Antoine de Saint-Exupéry. Kanskje er det en barnebok, eller en eventyrbok, ihvertfall er det en dannelsesbok, varm og klok.

En dag bestemmer den lille prinsen seg for å reise fra den lille planeten sin for å finne ut hvordan livet på andre planeter er. Og reiser byr på mangt ... Blant annet møte med en rev. En rev som lærer prinsen noe om vennskap.

Jeg har to eksemplar av Den lille prinsen, og vil alltid angre på eksemplaret jeg aldri kjøpte. Den slitte boka som lå i en trekasse i en liten gate i en liten by i Frankrike i 2000. Men jeg holdt ihvertfall i den, og lagret berøringen i hjertet mitt.

Nå er jeg utrolig spent på teaterversjonen av Den lille prinsen som settes opp i Vår Frue kirke. Jeg kommer tilbake til hva både jeg og sønnen min syntes i morgen.