2. desember

Er draumar berre noko fjernt, livsfjernt? Vi kan drøyme heilt fantastiske, urealistiske og skumle ting om natta. Vi kan drøyme oss vekk frå ein kjedeleg kvardag.

Om ein har ein draum, ville det ikkje vore utruleg fint å leve draumen? Kvifor tenkje at det er umogleg?

Men kva er draumen? Ein heilt vanleg tysdag midt i arbeidstida er det spørsmålet kanskje ikkje så lett å svare på? Ein måte å finne igjen draumane på er å tenkje seg attende til barndomen. Kva likte eg å gjere då, kva gjorde eg i dei lange stundene eg var i flyt? Då eg var så i det at alt anna var uvesentleg?

Å tenkje seg attende til barndomen er eit av tipsa til Ellen Vahr i boka Drømmekraft. Boka handlar både om å finne (attende) draumen og å gjere noko med den. La krafta i den verke.

Då eg gjekk på skulen drøymde eg om å opptre, spele skuespel eller syngje. Eg song mykje framfor spegelen med hårbørstemikrofon. Med åra har eg meir og meir vorte medviten om kor mykje energi songen gir meg. Eg blir så glad av musikk, og å vere i han, at eg nesten brest!

For nokre veker sidan var eg modigare enn en nokon gong trudde eg kunne vere. Eg var i eit rom der det var lagt til rette for spontane opptredener. Gjesten denne kvelden var Henning Sommerro. Eg spurte om eg fekk syngje saman med han. Det fekk eg. Eg song "Nordmørsminne" med hjartet. Den kvelden levde eg ein av mine draumar.

1. desember

Nett har det vore fullmåne. Han flaumlyser, lyser ei uro inn i meg. Ikkje sove no, vake.

Eg deler eit månedikt med dykk:

I DAG SÅG EG

I dag såg eg
tvo månar,
ein ny
og ein gamal.
Eg har stor tru på nymånen.
Men det er vel den gamle.
(Olav H. Hauge)

Den gamle vert ny. Kastar nytt lys. Uroar oss med å vise kor lite vi har lært sidan sist, kanskje?

Film: Arriettas hemmelige verden

Et strå blir som et lite tre, og en blomstereng en jungel. Tar Arrietta med nok blomster og planter innomhus,  blir også stua en frodig oase.

Arretta selv er en liten og helt fantastisk versjon av Pippi i teskjekjerringstørrelse.

Arrietta er en låner. Lånerne tar små ting i små mengder fra Neskene (menneskene). En sukkerbit er for eksempel som en liten steinblokk, men gir sukker i teen i ukevis. 

Arrietta er så utrolig nysgjerrig på verden at gutten Johs ser henne. Hjertesyke Johs og Arrietta utvikler et nært forhold.

Hiromasa Yonebayashis film er en tradisjonell japansk animasjon. Ikke i klasse med Totoro eller Chihiro og heksene eller Katteprinsen. Likevel; det er vakkert, det er magisk og jeg elsker at det finnes en parallell verden. Japanerne er gode til dette. Det er nok å si Haruki Murakami.

Filmen er en Arthaus-produksjon, og alle bildene er lånt derfra.

Rachel Joyce: Harold Frys utrolige pilegrimsferd

Å gå er å være, være i tiden, være i kroppen.

Harold Fry går nordover, bakover og innover. Å gå en pilegrimsferd er mer en prosess enn et mål.

Vi får høre om Harolds forhold til kona, til sønnen, til arbeidsplassen og den døende Queenie. Jeg får fort følelsen av at Harolds liv ble annerleders. Vanskeligere.

Hvorfor isolerte Harold og kona seg i hver sin stille verden? Hva skjedde egentlig? Sakte, underveis, nøstes dette opp. Og imens knutene vikles ut, møter Harold mange forskjellige mennesker som bidrar på ulikt vis til at han ser seg selv og livet sitt med nye briller.

Boka er lett å lese og en fin blanding av alvor og humor. På en underholdende måte er historien om Harold en påminner til hver og en om at livet er enkelt og komplisert på en gang.

Jeg fikk et forhåndseksemplar av denne boka av Aschehoug.

Tove Jansson: Sommerboken

Det var en gang en sommer. Og en høst. Og før jeg fikk skrevet innlegget om Sommerboken, det som skulle starte med en betraktnig om overgangen til høsten, var det vinter. Hvitt ute, varmt inne.

Tove Jansson har skrevet den evige, eventyrlige, hverdagslige og eksistensielle sommeren. Kan man tenke seg noe mer sommerlig enn en øy? Saltkråkan, Grip - eller Stokkøya?

Hver sommer bor Sophia, farmor og pappa, forfatteren, på sommerøya. Mamma er død. Dagene flyter, stormer eller snirkler seg av gårde.  Det er mye å undres over når man er både seks og 76. Eller hvor gammel farmor nå er. Farmor er ihvertfall så gammel at hun kan gjøre som hun vil, være leken eller vanskelig, alt ettersom.

En av mine favorittfortellinger i boka er om katten Mappe. Sophia elsker den, og er helt forferdet over hvor uvillig Mappe er til å gi seg over til hennes kjærlighet.

Det er rart med kjærligheten, sa Sophia. Jo mer man elsker en annen, dess mindre liker den andre deg.
Det er ganske riktig, bemerket farmoren. Og hva gjør man da?
Man fortsetter å elske, svarte Sophia truende. Man elsker verre og verre.
Farmoren sukket og sa ingenting.
(s. 67-68)

Boka er dypt gripende på det eksistensielle plan. Man kan både bli litt klokere og få humret godt av å være på Janssons øyunivers.

Og nå som vinteren er her: Bokhandleren på Belgravia Books (Ebury Street, like ved Victoria Station, London) gjorde meg oppmerksom på at Jansson også har skrevet Vinterboken! Den har jeg ikke lest - ennå - men kanskje rekker jeg å lese, og til slutt skrive om den, innen sommeren atter en gang lover sand mellom tærne, eller et solvarmt svaberg?

Grepet av overgrepet

Kan et overgrep være vakkert?

Jeg har sett vinteren drysse sin lysdekor over uforberedte frukttrær.

Nesten, men bare nesten, modne epler er tatt av kongen. Han har glasert en del av hvert og ett av dem.

Latt dem få enda mer ynde - tilsynelatende.

For: De er berøvet sin framtid, sitt potensial.

Evig eies kun det tapte?

David Walliams: Den rikeste gutten i verden

Boka var en bra historie som minner deg
på at ikke alt kan kjøpes med penger.

Jon knoll er en feit gutt på 12 år
han kunne kjøpe seg alt han
ville ha men det eneste han ønsket
seg var en venn.

Du får uansett en million
seddel!
dessverre ikke gyldig
betalings middel.

Jeg fikk boka av
Aschehoug.
takk!!!

- Skrevet av Leon