Stemningslukt

Å komme ut i kvelden, ut i byen.

Det er verken varmt eller kaldt. Det er mørkt, men byen har lys; i vinduer, på neonskilt og mot horisonten står Tyholttårnet, det lokale Eiffel.

Lukten av by slår mot oss. Den universelle. Den som kan kjennes - og gjenkjennes. I Roma, i London, i Sitges. Og i Trondheim.

Lukta. Stemningslukta. Den som setter oss i akkurat den stemningen.

Prableen Kaur: Jeg er Prableen

I løpet av noen timer har jeg lest Prableen Kaurs historie. Og den er gripende, sterk og dramatisk. Til å være 19 har hun opplevd mye og tatt et stort ansvar. Det er til å ta av seg hatten for. Ikke minst fordi Kaur selv tok på seg turbanen ut fra et religiøst standpunkt. Hun er så modig!

Kaur har skrevet mye i flere år, og hun skriver i boka at hun har drømt om å gi ut en diktsamling. I stedet ble det en oppvekstfortelling.

Hun skriver både om vanskelige år på skolen med massiv mobbing, om å finne en religiøs  overbevisning og ikke minst et sterkt, sterkt politisk engasjement.

Som de fleste i Norge vet, var hun på Utøya den 22. juli 2001, og hun ble både en formidler og en som tok ansvar i tiden etterpå.

Forfatteren har bygd opp historien slik at den ikke bare berører, men også er spennende. Overlever bestevennen? Hvordan går det med søsteren? Hvordan kommer hun seg ut av barneskolens mobbehelvete?

Jeg har ikke lyst til å røpe mer av innholdet. Imidlertid har jeg behov for å slå fast at dette er en viktig bok. Den er et vitnesbyrd som representerer en ny, norsk generasjon meningsbærere. Jeg heier høyt!

Film: Origin spirits of the past (2006)

Kilde

Kilde

Kilde

Kilde

Kilde

Japansk animasjon er alltid bra. Dette er eventyrlig og drømmende. De gode mot de onde for å redde verden. Skogen er blitt ødelagt, men skogen har krefter og ånder. Og ung kjærlighet. Vakrere blir det knapt. Anbefales som en estetisk nytelse. Filmen har 12-årsgrense.

Anna Bache-Wiig: Lasses hus

Anna Bache-Wiig er både skuespiller og forfatter. Hun spilte i Buddy - en ganske så fornøyelig film med Tøyen og Oslo som et midte.

Lasses hus er i Bergen. Og fortellingen spenner seg ut mellom hovedstaden og den gamle hansastaden.

Vi blir kjent med flere personer med relativt store utfordringer å hanskes med. Livene deres knyttes etter hvert sammen. Det høres kanskje ut som en litt kjedelig oppskrift, men om måten å bygge opp plottet på er forutsigbar, så er sammenhengen mellom personene finurlig nok. De er ikke A4, og har likevel mye vi kjenner oss igjen i.

Dette er både humoristisk og trist. Bache-Wiig skriver romanen nesten som en dreiebok. Historien kunne fort blitt en god film, tenker jeg. Med Henriette Stenstrup som Eva og Kåre Conradi som Bo Bang, kanskje?

Og Lasses hus, hva er egentlig det? Både en illusjon og et hus med fire vegger og tak. Mer sier jeg ikke. Medrivende lesning!

Linda Boström Knausgård: Grand mal

Grand mal er en novellesamling.

Det ligger noe urovekkende og lurer i tekstene til Linda Boström Knausgård. Akkurat som om noe ekkelt kan skje når som helst. Eller at noe fryktelig har skjedd, et eller annet, akkurat hva kan vi bare gjette.

Når jeg leser om Antonia, tenker jeg for eksempel: hva har hun gjort med brødrene sine? Var det Antonia som tente på? Hvorfor?

Novellen om personen som alltid blir stoppet av representanter for ulike trossamfunn på gata, er på et vis komisk, og man kan kjenne seg igjen, og likevel: Under det komiske en uro, en følelse av at noe skremmende eller katastrofalt skal skje.

Angst. Det er kanskje det det er? Angsten for at det uforutsette skal skje? Eller at rett og slett at ens skjebne fullendes. 

Favorittfortellingen min i samlingen er "Kvitebjørn kong Valemon". Undergangen ser ut til å nærme seg for den lille jenta og foreldrene hennes. Naturen ødelegges av mennesker. Miljøet er forurenset. Så blir jenta reddet av kvitebjørnen; forelskelse, fascinasjon og kjærlighet. Men i alle eventyr lurer farer ... og holder man ikke det man lover, går det riktig ille.

Jeg syns Boström Knausgård skriver veldig godt, underfundig. Alltid er noe fordekt. Korte setninger. Knapt. Det er overflødige er utelatt. Fint. Jeg liker det slik.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 4

I sommer leste jeg Karl Ove Knausgårds Min kamp 4. Var med 19-åringen nordover som lærervikar og med unggutten på jakt etter sitt første samleie. Kjente på den tilbakevendende smerten hovedpersonen er i. Fortellingens detaljer avkler ham, lag for lag. Konstruerer en sannhet.

Sannheten Knausgård konstruerer gir konsekvenser. "Mannen min kjenner du jo" skriver Linda Boström Knausgård, "[h]am vet du alt om. Ambisjonene hans og den enorme viljen." (Grand mal, "Ønske", s. 10)

I Hans Olav Brenners bok Om å skrive, sier Knausgård at han bare starter å skrive, og skriver og skriver til han nærmer seg en kjerne.

Forfatteren er ikke av dem som som er grådig med ord. Så hva er kjernen i det han skriver? Kanskje er det å nå ambisjonen? Å gjøre noe kontroversielt - som å skrive sin egen historie i seks bind, og attpå til kalle den "Min kamp". Tittelen indikerer selve livsverket, og har en klar referanse til en annens livsprosjekt. Bare det å bruke den referansen, for en modig provokasjon!

Jeg går litt i metning av å lese side opp og side ned i Min kamp 4, slik jeg gjorde da jeg kom midtveis i bind tre for ganske lenge siden. Jeg syns Knausgård skriver godt og jeg glir med side etter side, men nå trenger jeg en pause igjen.

Tom Rachman: Siste nytt

Denne gangen har jeg lyst til å skrive noe om forfatterens grep, eller måte å bygge opp romanen på.

Rachmans bok består av mange enkeltfortellinger. Hver for seg kunne de godt vært en novelle. Hver enkelt fortelling knyttes imidlertid sammen med de andre, og kaster lys over hverandre.

La meg utdype.

Novellene har en overbygning. Den består av en nyhetsavis, en engelskspråklig papiravis. Grunnlagt av en amerikaner og med hovedkvarter i Roma. Alle novellene er knyttet til personer som på ulike vis har et forhold til avisen. I en novelle møter vi frilanseren som bor i Paris, og som teknologien og snart hele familien har gått fra. I en annen møter vi økonomisjefen som har kvittet seg med medarbeidere, men kanskje selv blir lurt? Leseren er representert. Eieren. Redaktøren. 

Novellene representerer ulike desennier av avisens historie, og novellene har små mellomspill som sier noe om etableringen og endringer.

Grepet er ganske finurlig, og det er vellykket.

Likevel er det forfatterens evne til å skape troverdige, kompliserte hovedpersoner jeg er mest imponert over. Enken med tvangstanker og frilanseren hvis yngre kone har flyttet inn hos naboen er skjebner som vil bli husket en stund.